Per Ødegaard skrev en kronikk i BT 21.04.04 om nasjonale prøver i matematikk. Jeg har i dag sendt følgende svar til BT:
Skritt i riktig retning!
Per Ødegaard omtaler i BTs kronikk 21.04.04 "noen høgskole- og universitetsmiljøer som har sett seg mektig lei på at studenter de mottar ikke lenger er så gode i brøkregning og regning med variable størrelser". Han antyder at disse miljøer kan være årsak til en dreining i skolens matematikkfag i retning av større vekt på regneferdigheter, på bekostning av problemløsning og refleksjon. Ødegaard ser denne dreiningen, eksemplifisert i de nylig avholdte nasjonale prøver, som uheldig og bakstreversk. Dette understrekes gjennom hele kronikken ved at regneferdigheter konsekvent blir omtalt ved negativt ladde ord, som "mekanisk innlæring av fakta og rutiner", "slaveregning uten meningsfull sammenheng", "pugg og meningsløs manipulasjon av symboluttrykk" og "mekaniske, instrumentelle regneferdigheter". Linjer trekkes tilbake til "70-årene i det forrige århundre", en betegnelse som nærmest gir assossiasjoner til den mørkeste middelalder.
Undertegnede er leder for Matematisk institutt ved UiB og medlem i Norsk matematikkråd. Jeg innrømmer gjerne min del av det ansvar som Ødegaard tillegger universitets- og høgskolesektoren: både jeg og andre har gjennom noen år nå uttrykt bekymring over tilstanden til matematikkfaget i skolen. Matematikkrådet har undersøkt regneferdigheter og grunnleggende matematisk forståelse hos de nye studentene ved universiteter og høgskoler <http://www.mi.uib.no/nmr/nmrtest.html>, og disse undersøkelsene viser dessverre klart at studentenes kunnskaper og ferdigheter er blitt jevnt dårligere siden 1980, i såvel brøkregning som prosentregning, bokstavregning og praktisk regning.
Vi bør være fornøyd med den økte oppmerksomhet dette problemet har fått både i media og hos myndighetene. Det er bra at departementet (UFD) har utarbeidet en strategiplan for bl.a. matematikk i utdanningen ("Realfag, naturligvis", 2002 og 2004), opprettet et Nasjonalt senter for matematikk i opplæringen, og at Stortingsmelding nr. 30 (2003-2004) "Kultur for læring" på sin aller første side har følgende avsnitt:
"Vi skal styrke elevenes grunnleggende ferdigheter. De er redskaper for all annen læring og derfor avgjørende for videre utdanning og arbeid. Meldingen fremhever det å kunne uttrykke seg muntlig, lese, skrive, regne og bruke digitale verktøy."
Ødegaard skriver: "Hva i all verden hjelper det at en elev kan multiplisere 12 med 120 og få 1440, når problemet i oppgaven skal løses ved at tallene adderes?". Det er en fullstendig kunstig motsetning som her settes opp; selvsagt skal elevene også vite hvilken regneoperasjon et gitt tilfelle krever. Og innøvet "gange"-ferdighet bidrar vesentlig til forståelse av hva multiplikasjon egentlig innebærer, og dermed også forståelse for i hvilke sammenhenger tall skal multipliseres. På universitetet ser vi tydelig at de studenter som mangler mekaniske ferdigheter, for eksempel med brøkbehandling og bokstavregning, får alvorlige handicap når det gjelder tilegnelse av ny kunnskap, ny forståelse og nye ferdigheter. Det samme gjelder også selvsagt på lavere trinn: kan man ikke multiplisere har man heller ikke forutsetningene for å lære divisjon, eller for å vite hva slags situasjoner som påkaller et divisjonsstykke. Som en bilfører må kunne behandle ratt, gir, kløtsj og brems nærmest på refleks, trenger også elevene å få regneartene inn i fingrene. Dette kan kreve innsats, men å kalle det meningsløs slaveregning skyter langt over mål.
Den nasjonale prøven i matematikk for 10. klasse som ble gitt 15.04.04, er tilgjengelig fra nettstedet til Nasjonalt senter for matematikk i opplæringen, <http://www.matematikksenteret.no/NPM/Andree.pdf>. Ser man nærmere på prøven er det faktisk ikke slik at det bare er mekanisk regning som testes. Her er tvert imot et godt og variert tilbud av oppgaver som tester begrepsforståelse og praktisk bruk i tillegg. At noen regnestykker skal utføres uten bruk av kalkulator er etter mitt syn en god ting; lommeregneren blir for altfor mange en krykke som lett misbrukes dithen at det går ut over forståelsen. Lommeregneren er et godt hjelpemiddel i mange sammenhenger, men vi må helst ikke komme i den situasjon at vi er hjelpeløse uten.
Arbeidslivet vil i stigende grad kreve høy kompetanse og gode allmennkunnskaper. Prognosene viser en økende mangel på realister og ingeniører i dag og i fremtiden. Vi trenger nye generasjoner som kan lese, skrive og regne, og som kan det godt. Skolen trenger også lærere med solid fagkunnskap i tillegg til pedagogisk og didaktisk kompetanse; lærere som kan være trygge på sitt fag og dermed trygge i sitt yrke. En lærer som ikke kan dividere uten kalkulator bør ikke undervise matematikk.
Avslutningsvis kommer Ødegaard inn på spørsmålet om hvorvidt alle skal lære like mye matematikk i grunnskolen, eller om man ikke bør ta opp en diskusjon om differensiering og ulike nivå. I dette har han min fulle støtte; det er ikke nyttig for noen å tvinge store doser matematikk ned gjennom halsen på uvillige og umotiverte elever. Vi kan enes om målsetningen om at grunnskoleelever skal få oppgaver som kan hjelpe dem til å bli bevisste samfunnsborgere. Men det kan ikke begrense seg til "å fortelle og samtale om matematikk"!