Når vi taler om arabernes matematikk skal vi være klar over at mennesker med mange ulike etniske bakgrunner tok del i den. Men språket som ble brukt, var arabisk. Etter sammenbruddet i det vestromerske riket og Bysants' langsomme tilbakegang og stagnasjon, ble vitenskap og filosofi fortsatt dyrket av araberne. De første erobringene etter Muhammad ga dem tilgang til denne kulturskatten, som de tok godt vare på. De sørget for oversettelser av mange klassiske verker til arabisk. Arabiske handelsmenn og andre reisende kom i kontakt med India og Kina, og de lærde var høyt ansett, ikke minst i Syd-Spania. Deres legevitenskap lå langt foran den europeiske.
Arabernes astronomi var den fremste i verden, disse astronomene konstruerte og brukte astrolaber med stor dyktighet. De hadde utarbeidet stjernekart, og dette har vi tydelige vitnesbyrd om den dag i dag: Våre navn på stjernebilder og planetene stammer nok fra latin, men navnene på de viktigste stjernene er arabiske: Altair, Deneb, Rigel, Sirius, Aldebaran, Betelgeuse. Det samme gjelder mange av de astronomiske begrepene: Asimut,almanakk,sodiak.
Araberne nådde langt i utviklingen av tallsystem, tallregning og algebra. Tallene, slik vi skriver dem, kommer via araberne fra Kina og India. Begrepet og symbolet for null ble også formidlet til oss fra araberne. Ordene algebra og algoritme stammer fra arabernes arbeid, og er forvanskninger som skyldes misforståeler av uvitende europeere.
Det er en utbredt vestlig oppfatning at arabernes innsats besto i at de tok vare på vitenskap og kultur i den ``mørke middelalderen'', de var kulturbevarere og budbringere, og uten dem hadde renessansen i Europa kommet mye senere. Slik finner en gjerne arabernes rolle i matematikkens historie beskrevet i vestlig litteratur.
Men arabernes innsats blir grovt undervurdert ved en slik fremstilling. Dessverre har det i altfor stor grad vært slik at matematikkens historie, ja all vitenskapshistorie, har vært fiksert på Europa. Dette har ikke bare gått ut over araberne, babylonernes innsats var lenge ukjent. Det ble sett på som noe uforklarlig, nesten et mystisk under, at gresk matematikk så hurtig, på noen få hundrede år, utviklet seg fra de spede begynnelser hos Tales fra Miletos til de senere pytagoreernes omfattende og dype innsikter.
Men da de babylonske leirtavlene ble tydet først på 1900-tallet, kom det for dagen at grekerne bygde på en bred og solid matematisk tradisjon, som ikke bare stammet fra Egypt, men ikke minst var forankret i den sumerisk-akkadisk-babylonske sivilisasjonen. Den hadde blomstret i det en gjerne kaller sivilisasjonens vugge, som var området mellom elvene Eufrates og Tigris i dagens Irak.