STUDBLOGG

VĂŠret i Bergen er ikke lenger sĂ„ fint som det en gang var… Dette innebĂŠrer at jeg omsider motvillig har mĂ„ttet grave frem paraplyen igjen. BodyShop er merket - det ypperste innen paraplyer til en billig penge. Til tross for nevnte kvalitet, oppdaget jeg til min store forskrekkelse at paraplyen har pĂ„dratt seg en stygg skade mens den var stuet bort. Den dekker meg ikke lenger i en perfekt sirkel slik man gjerne ser at en paraply i god stand gjĂžr.

ParaplyreparatÞren er selvfÞlgelig alltid en mulighet. Paraplyer til en billig penge kan imidlertid ikke pÄkostes rÄflotte operasjoner. Vi lever da i et forbrukersamfunn? LÞsning blir altsÄ Ä kjÞpe seg en ny sak for Ä beskytte seg fra drÄpene med en perfekt sirkel.

InnkjÞp er ikke alltid gjort i en hÄndvending. Dessuten har akkurat dette problemet en tendens til Ä lÞse seg av seg selv. FÞlg med nÄ:

Da jeg gjorde mitt fornÞdne pÄ et av universitetstoalettene etter en durabelig innsats i prosjektoppgaven gruppen min strir med for tiden, sÄ jeg plutselig dobbelt. Det vil si tilsynelatende dobbelt. For ved siden av min egen slitne BodyShop-versjon stod en nÊrmest flunkende ny en*!
*Jeg er pÄ ingen mÄte den eneste som anser BodyShop for Ä vÊre parpaplymerke nr.1, altsÄ.

Selv om jeg anser meg selv for Ă„ vĂŠre ganske sĂ„ snill og grei, sĂ„ filosoferte jeg meg frem til at gjenglemte paraplyer pĂ„ et Ăžde universitetsomrĂ„de sent pĂ„ kveld burde anses som fritt vilt. Dermed oppgraderte jeg enkelt mitt regndekke ved Ă„stedet for fornĂždengjĂžring, og lot min egen versjon bli liggende for eventuelle andre i desperat mangel. Testing-testing-1-2-3 ute i “finvĂŠret” - og ganske sĂ„ riktig hadde jeg fĂ„tt tilbake en perfekt sirklet paraply.

NĂ„ mĂ„ jeg innrĂžmme at jeg har selv enda mindre stolte Ăžyeblikk enn dette. Situasjoner der den stakkars forlatte paraplyen pĂ„ ingen mĂ„te erstattes med en annen. Den bare plukkes med i ren desperasjon nĂ„r regnbygene kommer sĂ„nn ut av det blĂ„, og eieren ikke lenger kan ventes tilbake pĂ„ jakt etter sitt 30-kronersgods. Etter hva jeg har hĂžrt, er jeg for Ăžvrig ikke den eneste…

 

Det er nemlig mye som tyder pÄ at man har en slags sosial paraplypakt i Bergen. NÄr regnet overrasker, plukker vi med oss nÊrmeste forlatte paraply. NÄr sÄ solskinnet igjen tar over (ja, som sagt - det hender!), glemmer vi i ren gledesrus gjerne det eksemplaret vi rasket med oss sist.

Med tanke pĂ„ at jeg har glemt minst dobbelt sĂ„ mange eksemplarer som jeg har tatt til meg, er kanskje ikke karmaen min sĂ„ ille likevel? Kan jeg kanskje driste meg til Ă„ si at jeg har bidratt sĂ„ det monner til den bergenske paraplyĂžkologien? Eller er det bare jeg som dikter opp det paraplyĂžkologiske system for Ă„ bedre min svarte samvittighet? Jeg er i villrede her… Noen andre med paraplykapringer pĂ„ samvittigheten? Er det kanskje et landsdekkende fenomen?

Posten er skrevet on 03.04.2006@22:48:57