STUDBLOGG

Etter 20 Är med heller sakte tempo pÄ selvrealiseringen, mÄtte noe gjÞres. Mange syntes Ä vite noe de ikke sa hÞyt, om fremtiden. Hva var det? Hvordan hadde de fÄtt vite det og ikke jeg? Visste jeg det, men var for treig til Ä utnytte det? Alle mulige idiotiske spÞrsmÄl ble til raskere enn de falt pÄ sin urimelighet. SÄ mange muligheter til tvil og ubesluttsomhet at en kan bli gal av mindre.

Jeg kunne ha fortsatt i samme tempo, fĂ„tt jobb i fabrikken, dame i hjembygda. Det var en “helt grei” hĂžyskole i Stavanger, mitt fĂždested, hvor man kunne bli bĂ„de oljeperson og helseperson. Men det virket litt for uproblematisk. Det mĂ„ vĂŠre en form for usikkerhet med i bildet for at resultatet skal kunne bli bedre enn forventet. Det er viktig Ă„ vĂŠre ambisiĂžs, selv om det ikke foreligger noe endelig mĂ„l, og ingen utenfor barnehjemmets vegger bryr seg. MĂ„lsetninger varer ikke, hvis de varer er de sikkert ubrukelige. Man sikter mot stjernene, ikke pĂ„ en konkret stjerne. Uansett; noe mĂ„tte gjĂžres.

Halvpanisk i siste liten innsĂ„ jeg altsĂ„ at besluttninger mĂ„tte tas. Jeg konsulterte med en av mine barndoms bekjente. Han hadde innordnet seg pĂ„ Realfagsbygget i Bergen. KommunikĂ©ene fra hans plass i kantinen kunne fortelle om problemfrie, fleksible, honningglaserte dager med store beduggede Ăžlkrus. For godt til Ă„ vĂŠre sant mĂ„tte det vĂŠre, han lovde til og med akademisk asyl pĂ„ realfagsbygget, selv om det var samfunnsviter jeg fĂžlte meg som pĂ„ den tiden. “Ingen problem, bla bla studierett, bla bla intern overgang”. Etter noen kvarters ettertanke sĂ„ besluttet jeg Ă„ stole pĂ„ matematikeren, han hadde vĂŠrt en fin fyr de foregĂ„ende femten Ă„rene sĂ„ hvorfor skulle han lure meg nĂ„. Matematikere er forutsigbare, politelige dyr, eller?
Akademisk asyl ble det og jeg kom inn pÄ Bachelor i Informatikk, Matematikk & Økonomi (IMØ). Jeg visste at jeg ikke kom til Ä ta noen fag som har noe med hverken I, M eller Ø Ä gjÞre. Jeg valgte ut fag fra katalogen som sÄ interesante ut og tok dem istedenfor de jeg var satt opp for. Det fungerte fint og fÞr semesteret var over var jeg overfÞrt til det Bachelorprogrammet som syntes fornuftig (les: DIGG). MiljÞ og Ressursfag var perfekt. Med mine kroniske besluttningsvegringer kan ingenting vÊre bedre enn et bachelorprogram der jeg slipper Ä bestemme meg for hva jeg vil bli. Lenge leve tverrfagligheten! Og fred over de bekymrede sinn!

Det tok meg litt tid Ä finne meg til rette, men det viste seg at dette bare hadde med hÞsten Ä gjÞre. HÞsten er nemlig ikke bare mÞrk vÄt og kald, den er ogsÄ fordummende. Uten Ä kunne si om det gjelder alle vil jeg prÞve Ä postulere det her og nÄ: alle lÊringskurver blir lengre og brattere pÄ hÞsten. NÄr vÄren kom viste mange ting seg. For eksempel sluttet det Ä regne og forkjÞlelsen slapp taket. Jeg hadde ilÞpet av hÞsten blitt vant med begge deler sÄ nÄr de slapp taket var det som Ä riste av seg et fuktig ullteppe. NÄr solen plutselig tilbydde meg gratis C vitaminer var alle akademiske tekster plutselig vakre pÄ sin egne ubesluttsomme kunnskapsonanerende mÄte.

Ikke alle liker Ă„ studere. Jeg skal love deg kjĂŠre deilige leser, at jeg elsker Ă„ fĂ„ lov til Ă„ leve under fattigdomsgrensen pĂ„ lĂ„nte penger. Pensumet er tidvis min verste fiende og tidvis min beste venn. Alle kan lĂŠre Ă„ se gleden i Ă„ tyne to middager ut av en tjuekroning, i Ă„ forstĂ„ fagsjargong som kun er ytret i et pauserom pĂ„ Oxford mellom ‘58 og ‘64 eller Ă„ bo sammen med fem skitne og late men koselige mennesker. Eller?

Posten er skrevet on 12.02.2007@00:05:40