Narve Bjørgo utnevnes til æresdoktor ved Universitetet i Tromsø 28.03.2008

Skrevet av Helge Salvesen, UB, og Hallvard Tjelmeland, Institutt for historie


Professor Narve Bjørgo, tidligere rektor og en av nestorene ved Universitetet i Tromsø, utnevnes til æresdoktor den 28. mars 2008.

Narve Bjørgo, født i 1936 og oppvokst på Frekhaug like nord for Bergen, ble utnevnt til professor i historie ved Universitetet i Tromsø 24. november 1972. Han var således en av de første professorene som ble ansatt ved Universitetet. I denne stillingen var han sentral ved oppbyggingen av et godt historikermiljø ved Universitetet. Men det er framfor alt som universitetspolitiker og administrator han har satt de mest varige spor ved Universitetet i Tromsø. Han var Universitetets rektor i to perioder i årene 1985-1989.

Bjørgo har en viktig vitenskapelig produksjon. Han har særlig markert seg innenfor eldre tids politisk historie. En sammenfattende syntese av mye av hans vitenskapelige arbeid finner vi i bind 1 av Norsk utenrikspolitikks historie, som kom i 1995. Men det forskningsarbeid som i ettertid har vist seg å ha størst metodisk overføringsverdi, er utgivelsen av Regesta Norvegica, som Bjørgo var med på og satte standarden for helt fra starten ved midten av 1960-tallet.

Ideen var å gi en kronologisk ordnet fortegnelse over alle kjente aktstykker til Norges middelalderhistorie, brev og andre dokumenter, bevarte og bortkomne, trykte og utrykte, som har med Norge, nordmenn og norske forhold å gjøre. Verket tilfører dessuten en helt vesentlig merverdi til dokumentene ved at det gis korte sammendrag av innholdet i hvert aktstykke og opplysninger om datering, utstedelsessted, oppbevaringssted, trykkested m.m. Alle problematiske forhold knyttet til datering, ekthet, opphavssituasjon osv. blir diskutert i egne artikler ved de aktuelle dokumenter. De metodiske utgivelsesprinsipper man la seg på, har i dag fått særlig betydning i forbindelse med de store digitaliseringsprosjekt som samfunnets minneinstitusjoner bibliotek, arkiv og museer driver.

Regesta Norvegica-prosjektet har vist seg å være en viktig premissleverandør for diskusjonen om hvilken merverdi som skal tilføres dokumentene i forbindelse med digitaliseringen. Faglig har Bjørgo for øvrig hatt et bredt interessefelt, noe som han dyrket med tyngde etter at han kom til Tromsø. Hans motto var alltid: Det er ikke lov for en historiker i Tromsø å ikke bry seg med en viktig problemstilling bare fordi den ligger utenfor ens eget forskningsfelt.

Da Bjørgo skulle bygge opp historiestudiet ved det nye universitetet, tok han noen prinsipielt viktige grep: For det første var nordnorsk historie og minoritetshistorie, særlig samisk historie, viktig å integrere som en selvfølgelig del av historiestudiet helt fra grunnutdanningen i faget. For det andre fikk studentene alt som førsteårsstudenter møte utfordringen om hvordan kunnskap blir til ved at 40% av grunnfagstudiet ble gjort til et problembasert prosjektarbeid. For det tredje: Da undervisningen i historie kom i gang fra vårsemesteret 1973, kom mange entusiastiske studenter som ville ta sitt hovedfagstudium i Tromsø med hovedoppgaver som hentet sitt tema fra nordnorsk historie. Både lærere og studenter måtte da gå inn i en felles læringsprosess. Det ble da etablert et ukentlig felles forskningsseminar hvor lærere og hovedfagstudenter la fortløpende fram kapitelutkast fra egne arbeider.

Dette forskningsseminaret har vært i kontinuerlig drift helt fram til i dag og har vist seg som en svært forskningsstimulerende institusjon. I de senere år har seminaret også virket tiltrekkende på forskere fra andre samfunnsfag, jus og humaniora som har arbeidet med historierelaterte problemstillinger. Det fjerde grep som ble tatt, var å etablere et årlig lokalhistorisk seminar ulike steder i Nord-Norge hvor lokalhistorikere og faghistorikere møttes med utgangspunkt i problemstillinger knyttet til nordnorsk lokalhistorie. Den femte nyskaping var å etablere et desentralisert distansestudium i historie, hvor studentene kunne studere på halv fart og kombinere studium med arbeid, og samtidig bo på sine hjemsteder. Helgesamlinger ble holdt ulike steder i landsdelen. I alt dette arbeidet var Narve Bjørgo en fornyer og pådriver.

Historikermiljøet i Tromsø har tilført så mye ny kunnskap om landsdelens historie at et oversiktsverk i norsk historie i dag må ta hensyn til nordnorsk historie på en helt annen måte enn før Universitetet i Tromsø ble etablert.

Men spør vi Narve Bjørgo i dag hva som er den viktigste erfaring universitetslivet i Tromsø har gitt ham, vil han trolig svare: å få lov å være med der ting blir til. Å skape et nytt universitet fra grunnen ga ham en trening i universitets- og forskningspolitikk som ingen annen skole kunne gi. Det nye universitetet besto av unge, entusiastiske akademikere uten nevneverdig erfaring fra universitetspolitikk der de kom fra. Og det var derfor få eller ingen av de som var med i denne prosessen som var erfaringsmessig fullbefaren. Narve Bjørgo grep denne mulighet med begjær. Litt arvelig belastet fra det universitet han hadde sin utdanning og forskererfaring fra, nemlig Bergen, kan vi gå ut fra at han var. Historikerne der hadde i alle år dominert universitetspolitikken.

Narve Bjørgo kom tidlig til å forstå hvordan makt etableres, og hvordan seire vinnes gjennom klok alliansebygging, godt hjulpet av en brilliant politisk retorikk og en god Fingerspitzgefühl for hva som var mulig å oppnå til enhver tid. Han ble raskt leder av Historieseksjonen, deretter instituttstyrer på Institutt for samfunnsvitenskap (ISV, i dag tilsvarende dekan på Det samfunnsvitenskapelige fakultet) og så rektor for hele institusjonen.
Etter rektorperioden kunne han ta med seg hele sin universitets- og forskningspolitiske erfaring og involvere seg i en rekke forskningspolitiske stillinger og verv og på den måten bidra vesentlig til utviklingen av universitets- og høgskolesektoren i Norge. Av dette kan nevnes at han ledet utvalget som i 1990 la fram innstillingen Nybrott og gjenreisning. Ny kunnskapspolitikk for Nord-Norge.

Han var også et framtredende medlem i Hernes-utvalget som med utredningen Med viten og vilje i 1988 la fram en nasjonal utdannings- og forskningspolitisk strategi. I 1989 ble han administrerende direktør i Norges almenvitenskapelige forskningsråd (NAVF) før sammenslåingen til Norges forskningsråd. Han ble den første styrelederen for Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) fra 2002, en organisasjon han var hovedarkitekten bak oppbyggingen av. Bjørgo har ledet et titalls større norske og nordiske evalueringer av forskningsprosjekter og forskningsinstitusjoner. Hans almenkulturelle interesser gjorde ham på 1990-tallet til styreleder både ved Statens Operahøgskole og Statens Balletthøgskole. Dessuten har han holdt en rekke foredrag og innlegg på konferanser og seminarer om forskningspolitiske spørsmål. Alt dette har gjort at han på en fundamental måte har bidratt til å sette dagsorden for norsk utdannings- og forskningspolitikk.

I alt dette arbeidet er det tre ting som har preget Bjørgo: et sterkt engasjement kombinert med store kommunikative evner, forsvar av de fundamentale akademiske verdier, og endelig alltid villig til å lytte til andres argument før han selv på en kontant måte trekker konklusjoner.

Som akademiker har han alltid hatt en forkjærlighet for å formidle historiefaget til almenheten. I rollen som folkeopplyser har han hatt en forbilledlig evne til å snakke om vanskelige saker på en enkel måte. I forbindelse med at han nå blir utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Tromsø ved 40-årsjubileet den 28. mars, vil han holde foredrag på Lørdagsuniversitetet den 29. mars innenfor temaet ”grenser”. Der vil han snakke om ”Mentale grenser i lynne og landskap”. Han vil ventelig ta med seg sin vestnorske identitetstype nordover og konfrontere den med sin egen opplevelse av parallelle og avvikende trekk i nordnorske identitets- og kulturmønster. Alle som kjenner ham, vet at vi har en stor opplevelse i vente.