Forskningsemne
Finnmarks arkeologi

Indre Finnmarks forhistorie

Deltaker(e):
Prof. Bryan Hood,
Post-Dok. Marianne Skandfer

Fordi arkeologiske undersøkelser i Nord-Norge stortsett har foregått på kysten, kan ikke dagens kunnskap forstås som representativ for regionens forhistorie som en helhet. I indre Finnmark har det vært to perioder med større registrerings- og utgravningsprosjekt: Pasvik-undersøkelsene på slutten av 1950-tallet (Simonsen 1963) og Alta-Kautokeino-undersøkelsene i 1980-tallet (Hood og Olsen 1988, Simonsen 1987, 2001). I tillegg var det en rekke registreringer og mindre utgravninger ved Alta-Kautokeino vassdrag, Iesjavri og andre steder på vidda tidlig på 1970-tallet (E. Helskog 1978).

Resultatene fra undersøkelsene er bare delvis publisert. Dette innebærer at bare noen få lokaliteter har blitt stående som premissleverandører for forståelsen av indre Finnmarks forhistorie, og det kan diskuteres hvorvidt disse lokalitetene er representative for forhistoriske innlandslokaliteter.

Prosjektets mål er å få økt kunnskap om kulturminner og funnkategorier i ulike landskapstyper i innlandet, samtidig som de tidligere arkeologiske undersøkelsene trekkes aktivt inn i drøftinger og tolkninger av kulturhistoriske og kronologiske sammenhenger.
Denne kunnskapen er nødvendig for å kunne belyse forhold omkring bosetting, kontaktrelasjoner og framvekst og vedlikehold av kulturelle/etniske grupper i nordre Fennoskandia.

flathugd spiss

asbest-magret keramikk

Prosjektet tar utgangspunkt i ulike landskapstyper i innlandet i hhv. Vest- og Øst-Finnmark:

Undersøkelsesområdene (klikk for større bilde)

Vest-Finnmark: Alta-Kautokeino vassdrag; Iesjavri

Bryan Hood

Virdnejavri, 1985, før neddemmingen

Prosjektområdet omfatter strekningen Ladnetjavri-Mazi langs Alta-Kautokeino elva, samt området øst til Iesjavri. Det tas utgangspunkt i de eksisterende funnlokalitetene ved Cavco (Simonsen 1987) og Virdnejavri (Simonsen 2001, Hood og Olsen 1988). Disse lokaliteter viser til boplasser fra forskjellige perioder (særlig tidlig metalltid) som representerer forskjellige funksjoner. Noen av dem (Virdnejavri 106, 112) ser ut til å ha vært hovedboplasser for reinjakt, som delvis måtte ha blitt foretatt på vidda utenfor elvedalen. Boplassene viser også til utstrakt keramikkbruk (sannsynligvis framstilling med bruk av asbest hentet fra lokalekilder) og sannsynligvis bytting av råstoffer som chert/kvartsitt og råasbest opp og ned vassdraget.

Flere av boplassene ved den sørlig del av Virdnejavri har enda ikke vært publisert, så et viktig startpunkt til prosjektet er gjennomføringen av en deskriptiv rapport som omfatter resten av materialet. I tillegg må noen av boplassene radiokarbondateres.

Det funnrike Virdnejavri-området ble neddemmet i 1987, men bosetningskunnskapen utviklet derfra kan brukes som grunnlag til videre undersøkelse ved Ladnetjavri, like sør for Virdnejavri, og videre til Mazi-området. Denne delen av vassdraget har en "canyon-aktig" topografisk form veldig like Virdnejavri. Derfor kan det vurderes om de boplasslokaliseringsfaktorene som er tilsted ved Virdnejavri også holder for Ladnetjavri, eller om Virdnejavri var entydig pga. lokaliseringen av asbestkilder ved vannet (asbest ble brukt som magringsmiddel i keramikk i tidlig metalltid, 2000 f.kr.-300 e.kr.). Til den grad det er mulig vil også gamle elvkanaler og andre landformer undersøkes med tanke på å identifisere lokaliseringsfaktorer for relativt tidlig steinalderbosetning.

Siden en god del forhistorisk virksomhet ble utøvd utenfor den trange elvdalen bør noen lokaliteter i andre landskapskontekster oppe på vidda undersøkes. Flere steinalderlokaliteter er allerede kjent fra det store vannet Iesjavri (E. Helskog 1978), så et området ved Mållešjåkka like sør-øst for Iesjavri skal undersøkes. Øst for Mållešjåkka finnes det en svær senglasial esker som strekker seg nord-sør øst for Iesjavri. Eskeren er i dag brukt som ”vei” av reindriftssamer og man kunne forvente at det var et viktig landskaps referansepunkt også i steinalderen, kanskje særlig i den aller tidligst eldre steinalder. Området også har et stort moderne reingjerde, som kan være en indikasjon på at landskapet var godt egnet til reinfangst (og reindrift) langt tilbake i forhistorie, noe som kunne vises med tilstedværelsen av fangstgropsystemer.

I tillegg til vanlig kulturminneregistrering vil det rettes oppmerksomhet mot mulige lokale kilder for steinråstoff og asbestforekomster; begge kunne ha sirkulert til andre regioner gjennom bosetningsmobilitet og byttehandelsystemer (Hood 1994).

Stor fangstgrop, Virdnejavri

Øst-Finnmark: midtre Tana (Deatnu) elvedal

Marianne Skandfer

Tuft 5, Láksjohka

Forskningsområdet ligger mellom Sirma og Storfossen, i en frodig, lavtliggende og vid u-dal, med hovedløpet til Tana (Deatnu) som midtakse og lett tilgang til dalsider og lave fjellvidder omkring. I forbindelse med Marianne Skandfers pågående post-doktorprosjekt har det vært undersøkt to hustufter ved Láksjohka, tufter av en type som hittil har vært lite påaktet i innlandet, men som nå er datert til tidsrommet 2100 f.kr. – 300 e.Kr. (Skandfer og Bruun 2006). Innenfor dette tidsrommet antas samisk identitet å ta form. Utgravningene er ment å skulle belyse hvordan slike hus ble konstruert, hvilke aktiviteter som foregikk i huset/på boplassen/i nærområdet, og hvilke strukturerende prinsipp som preget bruken av dem, til sammenligning fra eldre hus og yngre samiske gammer. Det er også foretatt registrering og kartfesting av strukturer knyttet til bosetting, religiøs utøvelse og ressursutnyttelse i nærområdet rundt boplassen, f.eks. fangstgraver, boplasser med og uten tufter samt hellige steder. Registreringene søker å sette den undersøkte boplassen inn i en større landskapsbrukssammenheng.

Klikk her for mer om Tanaprosjektet

Feltarbeid Sommer 2007

I sommer ble det gjennomført både arkeologisk registrering og utgravninger i forbindelse med prosjektet.

1) Den ene tuften som ble undersøkt av Marianne Skandfer ved Láksjohka i Tanadalen i 2006, viste seg å være en ferdig utgravd tomt som aldri ble tatt i bruk som bolighus. Den andre tuften har det vært reist et hus over, og den foreløpige tolkningen etter utgravningen i 2007 er at huset har hatt minst en bosettingsfase. Husgulvet hadde en klynge av stein litt nord for sentrum, men ingen solide steinsatte ildsted. En datering av trekull i steinklyngen viser at huset har vært bebodd omkring 2000 f.Kr. I sørdelen av gulvet ble det funnet en ujevnt oval flekk av sterkt varmepåvirket sand og noen stykker av skjørbrent stein under kulturlaget. Dette tolkes som et ødelagt eller flyttet ildsted. Når denne strukturen er fra, og når og den er ødelagt, er ennå ikke avklart nærmere. Det ble også funnet en smal kanal ut gjennom den ene kortveggen, tolket som en luftekanal, og en mulig "benk" eller "brisk" av sand med en brent trekonstruksjon oppå. Huset innholdt en del avslag av kvarsitt, kvarts og skifer, men ingen klare redskapsemner eller ferdige redskaper. Det øverst laget innholdt en blanding av materiale fra nyere tid, deponert i sammenheng med en samisk gammetuft som lå ved siden av steinaldertuften, og avslag fra eldre bosetting i tufta eller på boplassen forøvrig. Ved utgravningen ble en liten del av gammetuftvollen gjennomskåret, og det kom fram en hel del avslag i torva i vollen. I løpet av registreringene i Láksjohka-området i 2007 ble det dokumentert en steinalderlokalitet uten hustufter, to lokaliteter med tilsvarende hus som på Láksjohkaboplassen, en sieide og flere fangsgropsystem.

2) Området vest for Karasjok, ved sammenløp av Iesjohka og Karasjohka, ble undersøkt av Bryan Hood. Der finnes en klassisk "oxbow lake" (u-formet vann) som er et spor etter en tidligere elvekanal som ble isolerte som et vann etter at elva hadde gravd seg en ny kanal. Omkring vannet var en tidligere terrasse ca. 15 m over bassenget til vannet. Målt til 160 m over havet, tilsvarer terrassen terrasser av lignende høyde langs Iesjohka i nærheten til Assebakti. Foreløpige tolkes terrassetoppen som bunnen til et tidlig etteristidsvann (Mansikkaniemi, 1970:28-29, peker på en is-neddemmet innsjø ved sammenløpet av Karasjokdalen og Tanadalen). Den bratte skråningen ned til bassenget til "oxbow lake" antyder en markert og forholdsvis rask nedgang i vannnivå, som sannsynligvis skjedde relativt tidlig i etteristiden. Andre (mer overfladiske) observasjoner vestover på Finnmarksvidda i nærheten av Jergul og Suossjavri, indikerer tildstedværelsen av gammle elvterrasser med høyde forskjeller som ligner dem ved Karasjok.

Disse spore impliserer mye større endringer i innlandslandskapet ca. 9000-7000 BP enn arkeologer har vært vant til å tenke. Dette kan forklare hvorfor vi ikke har funnet spor av eldre steinalders bosetning i indre Finnmark tidligere enn ca. 7000-6000 BP- vi har simpelhen ikke lett på de riktige stedene pga. mangelende kunnskap om landskapsendringer. Siden det finnes tidlig eldre steinalders bosetning i Nord-Finland fra 9000-8000 BP (Halinen 2005, Rankama og Kankaanpaa 2005, 2007), er det god grunn til å anta at noe tilsvarende også finnes i Norge.

Det røde linjet indikerer den mulig "Karasjok-innsjø" ca. 9000-8000 BP, basert på 160 m.o.h terrasse (klikk for større bilde)

En delvis befaring av 160 m terrassen rundt oxbow-vannet viste noen få spor av kulturminner: 3 fangstgroper (hvorav 2 sannsynligvis er fra nyere tid), og en mulig hustuft. Tuften var 3,5 x 3 m i størrelsen, med et flatt gulv nedgravd 30 cm. Neste år må det gjennomføres en mer grundig undersøkelse (med prøvestikking) av tuften og terrassene i området for å identifisere mulig spor etter tidlig etteristidsbosetning, og aktivitet fra andre perioder. I tillegg trenges det noen geologiske vurderinger, f.eks. datering av dannelsestid til de forskjellige elvterrassene.

3) I tillegg til virksomheten i Karasjok området ble det foretatt noen "spot-checks" langst Alta-Kautokeino elva. Like sør for Mazi-elva ble det funnet noe kvartsitt i kalkinnholdende bergrunn tilhørende Suoluvuobmi formasjonen. Materialet er stortsett lysgrå, og varierer fra chert-lignende finkornet til mediumkornet kvartsitt, men er av dårlig kvalitet. Det er mulig at bedre kvalitet finnes andre steder i formasjonen. Materialet kan være ett av råstoffene funnet på boplasser ved Virdnejavri (Hood and Olsen 1988, Simonsen 2001).

Litteratur

Halinen, P.
2005 Prehistoric Hunters of Northernmost Lapland. Settlement Patterns and Subsistence Strategies. Iskos 14.

Helskog, E.
1978 Finnmarksviddas kulturhistorie. I Finnmarksvidda--natur--kultur, s.135-144. NOU Norges offentlige utredninger 1978: 18A.

Hood, B.C.
1994 Lithic Procurement and Technological Organization in the Stone Age of West Finnmark, North Norway. Norwegian Archaeological Review 27(2):65-85.

Hood, B.C og B. Olsen
1988 Virdnejavri 112. A Late Stone Age-Early Metal Period Site from Interior Finnmark, North Norway. Acta Archaeologica 58:105-125.

Mansikkaniemi, H.
1970 Deposits of Sorted Material in the Inarijoki-Tana River Valley in Lapland. Reports form the Kevo Subarctic Research Station 6, Turku.

Rankama, T. og J. Kankaanpaa
2005 History and Prehistory of Lake Vetsijarvi. I: Quaternary Studies in the Northern and Arctic Regions of Finland, red. av A.E.K. Ojala, s. 113-121. Geological Survey of Finland, Special Paper 40.

Simonsen, P.
1963 Varanger-funnene III. Fund og udgravninger i Pasvikdalen og ved den østerlige fjordstrand. Tromsø Museums Skrifter III, hefte III.

Simonsen, P. (red.)
1987 Altakraftverkene. Kulturhistoriske registreringer og utgravninger 1982. Tromura, kulturhistorie 7.

Simonsen, P. (red.)
2001 Altakraftverkene. Kulturhistoriske registreringer og utgravninger 1984-1987 del A: Virdnejavri nord. Tromura, Kulturhistorie 34.

Skandfer, M. og Bruun, I. M.
2006 De eldste husene i Pasvik. Varanger årbok 2006.