Britas reisebrev

Her finner du et knippe reisebrev som jeg skrev hjem til Universitetet i Tromsø fra Guatemala og USA i 1999.

Tilbake til ansattsida mi

Kaffe på amerikansk

---

 Fra Antigua Guatemala

Brita Solvang, Café los Peni†en†es,
Antigua

20.januar 1999


Her på 1500 meter er det kaldt både kveld, natt og morgen for den som kommer rett fra varme hus og dundyner, rett fra et Tromsø dekket av snø og velsignet med skiføre og mange kuldegrader. Selv om du er installert i et Casa Colonial som etter landets målestokk er meget bekvemt, så kryper huskulda inn til beina på deg om nettene. Huskulda er en kombinasjon av luftfuktighet, stor takhøyde og litt forskrekkelse over å bo her oppe mellom vulkanene.

Men dagen kommer, og med den varmen, fargene og støyen. For de fleste her som ikke våkner til varmt vann og ferdig frokost, starter dagen tidlig; Min maestra som leser spansk med meg, starter dagen så tidlig som ved halv sekstiden. Det må hun gjøre når hun skal stelle for mann, tre barn og svigersønn før arbeidsdagen begynner. Hennes liv er strevsomt, men har vært velordnet opp til nå. Men livet for de aller fleste her er underordnet tilfeldighetene, det skal ikke så mye til før alt er totalt forandret. Et uhell, en sykdom som krever kvalifisert behandling, en operasjon, kan kaste familier ut i økonomiske katastrofer som kanskje aldri kan overkommes. I dette fattigrike landet koster det 1800 kroner p.r dag å ligge på et sykehus som kan hjelpe deg. Klarer du ikke å skaffe disse pengene, får du kanskje heller ikke den operasjonen eller den medisinen du trenger for å berge livet.

1800 kroner dagen koster det altså å ligge syk på sykehus, samtidig koster skolebøkene for en liten skolegutt 250 kroner for hele skoleåret. Selv det er for dyrt for min maestra som har utdannelse og noe arbeid. Gutten hennes mangler enda bøker, og familien påstår at menyen for dem i ukevis har vært skolebøker, altså nesten ingen ting. Denne mandagen starter skoleåret etter ferien og foran små og store boklader står foreldre med lange skoleboklister mellom hendene og lite penger i lommen.

Vi bor i byen og de fleste barn går på skole, men i dette landet er det stor forskjell mellom rik og fattig, by og land, indianer og ladino. Her er skoleplikt, men for de fattige er det tungt å sende barna til skolen. Barna deres arbeider hardt , de arbeider på marka, vever, passer småsøsken, bærer og sliter. I noen tilfeller må myndighetene betale foreldre for å slippe barna avgårde til skolen. Analfabetismen i befolkningen som helhet ligger på 40 % og tro meg, det er mayanes etterkommere som nå går det tredje årtusen i møte uten å kunne lese.

Oppi dette sitter altså jeg og jeg skal vite at mine «turistpenger» går rett til utlendinger; Amerikanere og europeere eier snart hele Antigua, og de er ikke flinkere til å dele med arbeidsfolket sitt enn landets egen overklasse er og har vært.

Derfor sitter jeg på Café los Peni†en†es (Kaféen for De angrende Syndere) og tar en espresso (rett nok en dobbel) og slett ingen aperitiff - uten det hjelper noen - verken dem eller meg.





 Som krig, så fred

Brita Solvang, Café los Peni†en†es,
Antigua

29.januar 1999


Gracias à Dios, es viernes!
Det er fredag og helg. Fra hovedstaden kommer guatemaltekerne i svermer for å nyte en dag eller to i den gamle hovedstaden Antigua. Her oppe mellom vulkanene er det ganske trygt å vandre rundt, i hvert fall til klokken er ti - tolv om kvelden. Vi er passet på av politi fra biler og motorsykler: «Uhell» med turister og særlig amerikanske turister er ikke bra for business. (At sju indianere ble myrdet av jordeiere i Chiapas like på grensa til Guatemala får ikke de store overskrifter. Det er den leksa som er vanskeligst å forholde seg til for en Tromsøværing, det at livet virkelig kan være så urettferdig).

Fredsslutningen mellom regjering og gerilja i 1996 og prosessen etter dette har gjort ende på 36 år med krig. Likevel er krigen på en måte i full gang fremdeles. Det er soldater fra begge sider som dimitteres og står uten arbeid, men med våpen. Her ligger noe av forklaringen på at det er så mange ran, drap og kidnappinger her i landet. En hel generasjon unge menn som til nå har bekjempet hverandre i en borgerkrig, snur nå våpnene mot andre mål. Det kan for eksempel være «de tre musketerer» fra Universitetet i Tromsø, som i dag er på tur inn til hovedstaden med buss.

Og møter du en av disse 18-åringene som står vakt med rifle mellom hendene og tør å se inn i øynene hans, så er det som sola går ned. Blikket er som is og du vet at han har drept før og vil gjøre det igjen. Likevel er det denne gutten som passer på oss som besøker Antigua, samtidig som hans bror ligger i bakhold, også han med våpen i hånd.

Utenfor turiststrøkene foregår et annet drama. Som følge av freden vender flyktningene nå tilbake over grensen fra Chiapas / Mexico. De får ikke vende hjem, men styres til områder som er helt ukjente for dem. Noen av disse områdene er svært urolige. De fleste ligger svært avsides til, skrinn jord og ikke noe helsestell, - enda regjeringen har lovt dette og mye annet i fredsavtalen. Samerådet har vært til stede i Guatemala med observatører siden 1996. De forsøker nå å hjelpe flyktninger som må slå seg ned i sør, nedover de varme skråningene ned mot Stillehavet. Her skal de som kommer fra Mexico bygge sine nye liv i små, sårbare landsbyer i den for dem ukjente regnskogen. Dit drar Samerådet med mat og forsyninger. Med de kommer også med et budskap. De demonstrerer at slik Guatemala behandler sine indianere, sin urbefolkning, slik behøver det ikke å være og slik er det heller ikke alle steder i verden. Så kan Elisa fra Karesuando stå i sin samekofte og holde appell i en liten landsby i skogen eller i store forsamlinger, slik samer faktisk har gjort så mange ganger i denne delen av verden. Til og med Universitetet i Tromsø markerer seg nå midt i denne virkeligheten med sin insistering på å trekke fram mayakulturen som emne for forskning og ved å insistere på at det i dette programmet skal gis rom for studenter med indiansk bakgrunn. Dette er omstridt, ikke bare i ledelsen på universitetet her i landet, men også blant universitetsfolk fra Norge som er her i andre sammenhenger.





 Orion i eksil

Brita Solvang, Café los Peni†en†es
Antigua

25. februar 1999


Januar hadde to fullmåner, februar har ingen. I steden kommer stjernehimmelen oss ekstra nær. Lufta er svært så rein her oppe mellom vulkanene. Om nettene er himmelen som regel helt klar, bare med noen ullskyer som måne og stjerner prøver å gjemme seg bak. Stjernehimmelen er overveldende, her er like mange stjerner som det er hjemme når du står på fjellet over Karesuando om vinteren…

Men mens Orion der hjemme står trygt på sine to bein langt nede på sørhimmelen, har han her løftet seg opp slik at han svever rett over hodene våre sammen med en liten nymåneskive som ligger på ryggen som en blank skål.

Nå i februar kan vi også glede oss over to store planeter i tett konstellasjon, den ene rett under den andre. Disse to lyser så sterkt at de kommer fram før alle andre stjerner når det mørkner. Og når disse to dukker fram, er det på tide å begi seg ut på en liten næringsvandring, ut for å spise kveldsmat. Ikke sjelden blir det på en kafé nede i kvartalene der en svært så sammensatt og mangfoldig gruppe mennesker har funnet seg et matsted med en flott vert som tillike er byens beste kokk. Det er Nils fra Norge som residerer i sin egen «Nicolas Piano Bar» eller «Niilas Piano Bar» som vi har døpt den. I en by som Antigua der vi er så mange på en eller annen gjennomreise, blir disse barene og kafeene viktige for oss, for at vi skal ha følelsen av å være del av noe. Ellers driver vi jo rundt som tilskuere og prøver mer eller mindre seriøst på å forstå det vi ser. Hos Niilas har vi navn og historie.

Ved vår blotte tilstedeværelse her er vi med på å forsterke byens karakter av å være Gringolandia, et uttrykk som selvfølgelig ikke er særlig flatterende. I Gringolandia går de store, hvite, rike rundt i noe som for mange er kulisser. Vakker, kolonial og fredet ligger Antigua der. Ikke alle ser bak dette vakre, eksotiske og fargerike og ser hvordan mange, ja folk flest, lever sine liv i en stadig bekymring og i et evig slit.

Vi for vår del tar Orion til vitne på at vi vil sette alt inn på stadig å forstå mer av dette som ligger gjemt bak Gringolandias fasader.





 Å danse med ulver

Brita Solvang, Café los Peni†en†es,
Antigua

8.mars 1999


Det er kvinnedagen i dag, 8.mars. Avisene markerer dagen for så vidt med overskrifter som «Mucheres en pie de lucha!» (Kvinner på krigsstien). Og noen ideologisk/retoriske avisinnlegg har det vært på forhånd. Jeg staver meg gjennom avisene med ordbok og fantasi, men jeg stoler ikke alltid på det jeg leser ut av avisene.

Først må jeg ta i betraktning at dette er et katolsk land med kvinneundertrykking nærmest som ideologi. Videre er det et katolsk land i søreuropeisk /latinamerikansk tapping, der «Kinder, Küche und Kirche» bare er fornavnet. For meg som betrakter synes det som kvinnelivene her er absurde forehavender. Her lastes hele tyngden av TV-filmer og reklamefilmer med sex og vold som hovedinnslag inn i alle hjem. Det kan ikke være helt lett å sette denne settingen i sammenheng med egne liv.

På den andre siden ser du denne delvis religiøse besattheten av det jomfruelige. Det 15-årige pikebarnet feires som brud med brudepiker, brudekjole og brudevals med far eller eldste onkel; Alt mens ulvene står like utenfor - eller inni - familiesirkelen og bare venter på å sette inn støtet. (Hvis du virkelig elsker meg, må du bevise det for meg). Og dette har jeg sett: Ingen steder er pikebarna så svermerisk - romantiske som i denne delen av verden.

Resultatet får vi i historier som for eksempel denne fra Jocotenango fra forrige uke: Småguttene som spiller fotball på hjørnet sender av vanvare ballen opp i la bomba (vanntanken). Når de skal hente ballen, finner de en plastbag flytende oppi tanken og i den en liten pike som nettopp er født og nettopp er død.

En annen historie fra Jocotenango fortelles med stor innlevelse: En pike i en stor, rik familie fødte nettopp et barn uten å være gift. Familien gav henne valget mellom å bli satt direkte på gata med ungen, eller å sette ungen ut alene. Hun valgte det siste, utstyrte kurv og spedbarn med det fineste utstyr hun kunne finne - og satte kurven på trappa til et kloster i nabolaget.

Slik skjedde det i Jocotenango og slik skjer det ofte her. Jentene er bytte det jages på, prevensjon er umulig (bare horer bruker prevensjon, og så skulle du…) og konsekvensene er ofte svært tragiske. Likevel har vel 42 prosent av jentene sin seksuelle debut før de fyller 18 år med mange uønskede svangerskap som resultat.

For det tredje lever svært mange mennesker rundt oss i tillegg i mer eller mindre tradisjonelle indianersamfunn med de forestillinger som der bestemmer over livene. Hvordan jentebarn og kvinner lever sine liv der, kan du ikke observere fra kafeene eller gatene og vanskelig lese ut fra avisene. Dette er landsbyer og nabolag som i tillegg til de koloniale, vestlige regler også har sine nedarvede, gamle forestillinger som griper inn i det daglige.

På kvinnedagen kan det være lov å uttrykke en viss skepsis til om ikke mayakvinnene i like stor grad som sine ladino medsøstre møter vold, diskriminering og nedvurdering om enn i en annen drakt, her som skjebnetro, spådomskunst og navaler. Navaler er det bilde som lages ved et barns fødsel, et bilde som representerer og styrer dette mennesket resten av livet. - Og her (som hos oss) gjelder ikke de samme sett av regler for kvinner som for menn.

Det er altså ingen kuriositet, men i dag går det et lite demonstrasjonstog av Kachiquel-kvinner gjennom Chimaltenangos hovedgate. Det er sagt at «Los hombres ladinos y los hombres Maya son machistas» (både ladinomenn og mayamenn er machomenn).

Likevel er det et fenomen her som forundrer meg: Overalt ser vi fedre som bærer på sine små barn. Du ser dem bære ungene på gata, de har dem på fanget i bussen, de sykler med ungene på skuldrene eller på sykkelstanga hvis ungene er store nok til det. (Du ser aldri en barnevogn her.) Det ser ut til at mennene svært ofte tar et eller flere barn med seg om ikke på arbeid, så i hvert fall når noe skal utrettes. Slik ser det ut som om mayaenes barn tilbringer mye tid sammen med sine fedre.

Det kan vi kanskje også merke oss i dag på kvinnedagen uten at vi skal legge altfor mye i det.





 De himmelske aspekter

Brita Solvang, Café los Peni†en†es,
Antigua

19.mars 1999


Siden vi er svært opptatt av himmelen (også) mens vi er på denne siden av verden, må vi bare minne om at denne måneden mars har to fullmåner, akkurat som januar hadde. De er sjelden med to fullmåner i samme måned, men det vil gå 18 år før vi igjen i samme år får to måneder med to fullmåner! Folk her har tro på at avlingene skal bli større, kvinnene mer fruktbare og mennene vil ligne ulver mer enn de gjør nå - bare det første vil være et gode…

Dette brevet fra Café los Peni†en†es skal ta for seg et annet himmelsk aspekt. Guatemala må ha hatt conquistadorer av stor religiøs iver for her i landet står kirkene tett. Antigua ble bygd som hovedstad fra 1543 og derfra og til det store jordskjelvet kom i 1773 var byen det politiske, økonomiske og religiøse senter for hele Mellomamerika. Alle kirker og ordener fra den gamle verden etablerte seg tett i tett på denne lille kvadratkilometeren. Fremdeles er det utallige kirker som brukes av den katolske kirke og nå etablerer også de evangeliske kirker seg her - og i resten av Guatemala. Så her har det vært en kamp om sjelene fra første stund.

På alle søndager i fastetiden og i påsken tar Antigua sine hellige statuer av den lidende Jesus, Maria og andre helgener ut av kirkene og bærer dem rundt i enorme prosesjoner. Prosesjonene vandrer kilometervis langs veier og gjennom gater langs spesielle ruter. Helgenbildene er satt på andas som er store massive flåter bygget av tre. For å bære fram en av disse andas trengs det bortimot hundre mann og for å klare å gjennomføre en hel prosesjon trengs det kanskje 3000 mann.

Langs ruten har Antiguas innvånere brukt hele søndagen på å pynte gatene med blomstertepper som de kaller alfhombras . Dette er både vakkert og morsomt. Antigua, som er en lukket by i spansk stil, åpner da dørene sine, og ut kommer alle de som bor bak alt dette stengte. Familier, institusjoner, hoteller og skoler, alle sitter ute på gata og lager mønstre av blomster eller frukt på matter av grønn pinje, eller de lager intrikate mønstre av farget sand og sagmugg.

På ettermiddagen kommer prosesjonen. Først kommer «romerske soldater» med hjelmer av gull, økser og sverd. Deretter tett røkelse.

Så kommer flåten svaiende.
Jesus av Nasareth med tornekrone, blodsdråper og kors på vei til Golgata dukker ut av røyken, båret fram av 100 segneferdige menn kledd i lilla som gammeltestamentlige jøder. (Bak kommer den sørgende Maria på en liten anda og så korpset som spiller langtrukkent og klagende). Flåten svaier faretruende og først langt der nede på neste hjørne står de hundre neste bærerne klare til å overta.

Og vi står der tett i tett, gisper og korser oss, for det er et skue når prosesjonen langsomt presser seg forbi med farger, røyk og klagesang hen over alle afhombras som er laget bare for dette øyeblikket. Dette gjentar seg alle søndager i fasten og med skjærtorsdag og langfredag som absolutte høydepunkt, da er hele byen visstnok et kok av farger, røkelse, blomsterduft, helgenbilder og mennesker.

Etter at prosesjonen er borte i tåka kan man spørre seg selv: Hva er det vi har vært med på? Hva har vi sett? I avisen står det at prosesjonene i Antigua er uttrykk for tro, hengivelse og tradisjon. Men når man er født med et kaldt nordisk blikk, synes man kanskje at noe mangler i denne beskrivelsen.

Antigüenerne sjøl liker egentlig prosesjonene, det er de som bærer flåtene, svært mange av mennene her har 20-30 år bak seg som cargadores (bærere av flåtene), de er knyttet til de gamle bildene som bæres rundt i gatene, mange i Antigua er også religiøse mennesker. Men disse religiøse prosesjonene som kanskje var folkelige prosjekter, er som så mye annet «oppdaget» av andre interesser. Det er kommet inne sterke elementer av konkurranse inn i bildet, og konkurranse om det største og beste showet er ikke akkurat forenlig med ideologien om deltakelse i anger og lidelse. Dessuten sies det at det nå er både mye penger og korrupsjon med i dette.

Dette blir selvfølgelig falske toner for antigüenere flest. Vel nok har det alltid vært slik at motivene for å delta slett ikke bare har vært edle, det er de helt bevisste på. Mennene har alltid likt å vise seg fram for las chicas, noe prosesjonene har gitt god anledning til. Men som de sier, før var det alltid alvor og formelt antrekk under kjortelen, svart bukse, kvit skjorte og blankpussa svarte sko. I år ser vi blå jeans og skitne joggesko under skjørtet, Ray Ban briller over linningen og kanskje en øl på lomma. Men det er altså alvorligere ting på gang.

Selv om tradisjonene omkring prosesjonene er sterke, er det ikke sikkert at de vil overleve dersom markedet slippes løs for fullt her også - og slik ser det ut nå. Det vil ellers være helt i tråd med mye annet som skjer i Guatemala nå: Forhistoriske og historiske monumenter ligger på private hender og utnyttes kommersielt. Og nå i det aller siste er jernbane, post og telefon solgt til private interesser.

Fra Café los Peni†en†es ser det derfor ut til at bare de sterkeste himmelske aspekter kan snu denne utviklingen. I mangel av noe bedre får vi gjøre som folk alltid har gjort og alliere oss med måne og stjerner og håpe på at de doble fullmånene er gode varsler for Antigua, for Guatemala og for oss andre.

God påske!





 Den sanne sannheten?

Brita Solvang, Café los Peni†en†es
Antigua

6. april 1999


Det går hele 19 år mellom hver gang en månefase gjentar seg. Så er det altså så lenge siden månen fulgte akkurat denne ruten over himmelen ved sengetid, rett over patioen på Café los Peni†en†es seiler den slik at vi lokkes til å sette oss der ute i måneskinnet. Patioen er vakker om dagen med fontene, bourgouinvillae og kvite liljer, med søyler, gamle steiner og gamle krukker. Om natten i måneskinn aner man bare dette rundt bordet, og stedet er som skapt til betroelser, til hemmeligheter, og til hviskende avsløringer. Hvis vi i tillegg deler en vin, løser vi alle våre egne og verdens problemer.

Pedro sluttet seg til oss i én slik natt. Vi hadde studert ham litt på avstand i flere uker. Han er mer eller mindre fast gjest her på huset, kommer og går og er vanskelig å bestemme. Men etter hvert som vi ble litt kjent med ham, viste det seg at han er er sveitser. Familien er opprinnelig fra Østpreussen og Tilsiter-osten som kommer derfra er et familieprodukt langt tilbake i tid. Familien ble utsatt for den etniske rensinga i øst på slutten av den 2.verdenskrigen. Nå er han bosatt i Perugia i Italia. Hans gjøren og laden forekom likevel noe dunkel, han reiser mye og forstår de fleste språk. Han kjenner Guatemala og overklassen her svært godt. Vår nysgjerrighet var vakt.

Her en formiddag var vi vitne til et drama rundt Pedro. En faretruende alvorlig og meget vakker dame stod plutselig inne i patioen og forlangte å få snakke med ham. Han tumlet ut absolutt desorientert og forvirret, og vi skjønner der vi sitter ved frokostbordet at Nemesis har hjemsøkt oss. Samtalen som følger foregår utenfor vår rekkevidde. En time etter er det hele over. Den vakre damen blir borte og vi får Pedros historie samme kveld der ute i patioen.

Han har i de siste to år hatt et kjærlighetsforhold som i følge ham selv er typisk for sosieteten her. De virkelig rike kvinnene i Guatemala søker europeiske menn som trøst fordi de ofte lever i uutholdelige ekteskap med utro og hensynsløse menn. Deres enkle hevn er å ta seg elskere. Og det vi ikke har forstått av det som har foregått på dette lille hotellet med fire rom, fire ansatte, en dueña og nesten ingen gjester, får nå sin forklaring.

Yvonne er hotellets dueña og tilhører også denne økonomiske og sosiale eliten. Hun er skilt, er meget energisk og har gjestene, hotellet og sine ansatte som hobby når hun har tid. Nå får vi høre at hun på et tidspunkt var svært interessert i Pedro. Da han avviste henne, satte hun i gang med en voldsom etterretning og i løpet av utrolig kort tid og utrolig mange hviskende telefonsamtaler her en ettermiddag (noe vi også var vitne til), var Pedros hemmelighet avslørt. Yvonne vet at Pedro hadde vært i Honduras og Yvonne finner nå ut hvilken sosietetskvinne som også har vært i Honduras. Hun legger sammen to og to og sørger for at dette blir kjent.

Og før Pedro vet ordet av det, står hans elskede på hotellet tidlig en morgen. Hun gjør det dramatisk slutt, knuser hans hjerte og drar hjem til sin rasende ektemann for å berge seg som best hun kan.

Slik var Pedros historie, eller hans versjon av det som skjedde, hva vet vi. Er det da slik at gåten Pedro bare skjuler en litt triviell historie om utroskap og sjalusi? Her er elementer i fortellinga som kan tyde på at han har dyrket flere kvinner enn denne ene. Hadde vi fått Yvonne til å fortelle, hadde vel lyset fra månen vist andre landskap. Men hennes versjon vil vi aldri få, for i følge Pedro er det bare europeere som sitter ute under månen om natten og filosoferer over livet. Guatemaltekere har det for travelt med å leve dette livet.

Eller, hva hvis vi kunne se begivenhetene fra Lettys side, hun er hotellets sekretær og vår lille Mayadronning, 17 år og meget begavet. Nå viser det seg at Letty nettopp er blitt gravid og at mannen (antakelig en vakker Mayahøvding) mer eller mindre er forsvunnet. I følge Yvonne, la dueña, som har forhørt henne «har hun bare gjort det én gang». Lettys bemerkning 8.mars om «at ladinos og mayamenn alle er machistas», står plutselig fram i et nytt lys for oss. Sett fra lille Letty er kanskje Pedros problemer, eller for den saks skyld Yvonnes eller våre problemer, ikke av de aller største eller mest interessante.

Og sett fra månen, hvordan tar dette seg ut fra månen som hver kveld i disse tider ruller over Antigua gamle patioer. Hjemme i Norge kan vi tenke oss at månen er medviter og at mannen i månen smiler lurt ned til menneskene og til det de har fore. Tenk bare på Otto Nilsens vise om en vennlig og deltakende måne og natur for øvrig. Slike forestillinger blir fjerne her. Menneskene er født inn i en hard verden og må kave fra seg som best de kan for å klare seg. Verken naturen eller menneskene gir ved dørene. Dette blir vår oppsummering der vi sitter under den samme månen og lar tankene gå. Men Pedro er allerede på tur opp, han har tapt et av livets spill, men «det du förlorar i karusellen, kan du vinna i gungan!» ser ut til å være hans devise også i kveld.

Som om vi ikke visste det fra før - verden er altså ikke alltid slik den ser ut på overflaten. Vi aner lag på lag og vi har bare tatt i de aller øverste. I denne erkjennelse reiser vi nå fra Antigua, Guatemala, som en gang var hovedstad i Den nye verden, men som i dag «bare» er et vakkert og utrolig interessant sted å slå seg ned for en stund.





 I’m sorry!

Brita Solvang, Dirt Cowboy Cafe,
New Hampshire,

mai 1999


For den som kommer til New England 1999 med mytene fra Mo i Rana 1960 om Amerika sånn nogenlunde intakt, er det hele en forskrekkelse til å begynne med. Som fremmed og lettere forvirret, tror vi for eksempel at folk behandler oss som varme poteter på grunn av at vi er nye her, at vi sier og gjør ting litt annerledes enn vanlig er, at vi er litt spesielle. Nei, vi blir behandlet som varme poteter, men bare fordi omgangsform her er slik at de for alt i verden unngår å komme i nærheten av hverandre, de skvetter til side, stiller seg opp og sier mange ganger unnskyld bare for at de står der de står. I butikkene har de disse handlevognene å styre med og der hagler det slik med unnskyld og I’m sorry at det hele stopper helt opp. Folk kommer ikke videre av bare høflighet. Går du i skogen etter en sti og møter et par innfødte (ja ikke indianere, det er veldig sjelden å møte innfødte indianere i skogen her), så vet du ikke ordet av det før han eller hun har presset seg langt utfor stien med utrolig mange I’m sorry og I would not be in your way. Og hvis du så prøver deg på noe jeg trodde var en amerikansk vits, og for eksempel sier Take it easy. This forest must be big enough for the two of us, så får du et usikkert smil tilbake, men så samler de seg og så kommer den helt uunngåelige besvergelsen Have a nice week-end! Så har de ihvertfall gjort sitt og alle kan gå videre.

Folk her er så skikkelige, hensynsfulle, omtenksomme, velmenende og forsiktige at man skulle tro at en hær av norske barnevernspedagoger hadde vært i sving i New Hampshire i generasjoner. Svenskene blir dare-devils i sammenligning.

Som fotgjenger blir du nøye overvåket. For det første ser de litt rart på deg fordi du spaserer langs vegen. Og skulle du snuble et steg til side, så stopper trafikken straks hundre meter i begge retninger i det tilfelle at du skulle ha til hensikt å krysse veien. Og skal du over veien stopper de i begge retninger før du har tenkt tanken ferdig. Jeg kan derfor tenke meg at det foregår en stille konkurranse om å være mest hensynsfull overfor fotgjengere.

Forsiktighet er en stor dyd, men det er også blitt et strengt bud. Du kan aldri bli forsiktig nok og folk strever hardt med å kontrollere livene sine slik at ikke noe uventet skal skje. I mange stammesamfunn er det ritualer, gaver og besvergelser som skal holde ulykker borte. Her er det også ritualer, gaver og besvergelser.

Vi har skaffet oss bil og på nummerskiltet står urbesvergelsen i New Hampshire: Live free or die. Men det kan se ut som at forestillingen om at man kan forsikre seg fra det vonde har helt tatt overhånd, slik at det å leve noenlunde fritt er blitt en umulighet både i det små og i det store.

Ritualene er viktige, hele tiden holder de hverandre på avstand med alvorlige hilsningsritualer. Det er en dyd å være mest beskjeden, mest usynlig, mest hensynsfull. Det konkurreres i dyder.

Hvor er dette Amerika med sadistiske massemordere
negersangere
filmstjerner
narkolangere med sig i buksa og lua langt ned i nakken
Hvor er støyen, beaten
Hvor er de lysegrønne Cadillacene
de lysegrønne cadillacene som flyter sakte nedover
streeten som flåter
Hvor er easy man - easy
Hvor er de gale amerikanerne i jeans med ti gallons hatt,
gevær på armen og flagg over husvogna ?

Ikke her
Ihvertfall ikke her i New Hampshire

 Herlighetsverdien i de store skoger

Brita Solvang, Dirt Cowboy Cafe,
New Hampshire,

juni 1999


Sommeren folder seg nå ut til høysommer og står i full prakt i dette som kalles New England. Den mektige nordamerikanske skogen brer seg ut over alle blåner. De åpne glennene du ser er enten golfbaner, som det finnes utrulig mange av, eller motorvei-traseer, som det heller ikke er få av; Motorveier som slynger seg som brede, doble bånd i det ganske kuperte landskapet. Ellers dominerer skogen og en nordlending ville tro at dette er gammel urskog så høy og mektig som den er. Dessuten er det en sjarmerende blandingsskog med lønn, eik, bøk og bjørk som har lauvkronene sine titalls meter over bakken og med gran, hemlock og furu som mørkegrønne solide kjemper midt i alt dette overdådige grønnsværet.

Men urskog er det ikke. Bare for femti, seksti år siden var nesten all jord i Vermont og New Hampshire fremdeles under plogen. Små og store gårder brukte all dyrkbar jord her omkring og - nesten all jord var dyrkbar jord. Men de fleste gårdene ble forlatt, harde og lange vintre og harde tørkeperioder på forsommeren gjorde og gjør landbruket her omkring til et usikkert levebrød. I dag er det lite å se av dette jordbruket, skogen har tatt det meste tilbake. Åser og dalsider er igjen dekket av skog, bare utallige steingjerder der inne forteller sitt om det som var for to - tre mannsaldre siden.

Denne skogen har sin enorme herlighetsverdi der den ligger. Herlighetsverdien ved en skog for eksempel, er det som ikke har kommet på papiret når arealplanleggere, forstfolk, bønder, skogteknikere, skogkontor og andre regnemestere har satt sitt ned på papiret. Det finnes ingen rubrikk for herlighetsverdien i skogbruket. Men slik skogen ligger der uten begynnelse og slutt, med tett løvverk langt der oppe og med myke stier og mykt lys, lokker den på oss mennesker. Dyr og fugler, blomster og trær lokker. Sval luft og stillhet lokker. Det ukjente der inne lokker. Det står til troende at menneskearten en gang levde inne i skogen, derfor kanskje har den slik dragning på oss.

Det aller første du lengter etter å gjøre når du kommer hit til trakten, er derfor å begi deg inn i dette eventyrlige grønne og for en nordlending dette så ukjente fenomen: Den uendelige skogen. Men nå er det vi skal lære litt om hvordan amerikanerne har stelt seg. Det er nemlig slik at ingen bare kan gå inn i skogen. Det er alltid noen som eier denne skogen. Og disse som eier skogen sier meget tydelig i fra at de ikke ønsker «uvedkommende» inn på sin eiendom. Overalt står det stygge skilt med NO TRESPASSING og PRIVATE PROPERTY og INTRUDERS WILL BE PROSECUTED. Og midt inne på disse små eller store teigene inne i den store skogen i Gods own country sitter den som eier dette og ser på seg selv som det frieste menneske i verden, det er bare det at denne spesielle friheten rekker bare til eiendomsgrensa.

Uansett, resultatet er at ingen «kan gå seg en tur i skogen» sånn uten videre. Menneskene er den eneste arten som nettopp ikke er i skogen enda det kanskje er vi som trenger det mest av alle. Det er ikke det at amerikanerne ikke lengter etter å komme seg til skogs og til fjells, for det gjør de. Men siden adgangen så sterkt er knyttet til eiendom, så forsøker alle som kan å kjøpe seg en teig, en egen eiendom, der hun kan være sin egen herre og sette opp sine egne skilt. Alle forsøker å eie noe et eller annet sted uansett hvor langt borte det måtte være. Det mest synlige resultatet av amerikanernes trang til å komme seg til fjells eller til skogs er derfor en voldsom biltrafikk og med den behovet for stadig lengre, større og bredere motorveier. At disse veiene går gjennom mil etter mil med den vakreste skog, har ingen betydning, folket her skal kjøre fram til sin egen lille eller store eiendom. Ingen her ville snuse på Lov om ferdsel i utmark, Allemannsretten eller Strandloven. Da heller bygge Amerika ned med Interstate-Highways på kryss og tvers, da heller sitte der opp på Highwayen i timesvis i stekende sol flere timer hver helg sammen med alle de andre som heller ikke kommer seg inn i skogen der de bor.

Slik er det nå. Før i tida, da abenaki-indianerne levde sitt «ville» liv i skogene her, var det i hvert fall mennesker inne i skogen. Men tro ikke at det var fredelig den gangen heller. Abenakiene var en stamme som drev med frakt og handel og deres eiendom og juvel var den store Connecticut-elva som renner fra nord i Canada og rett sørover til den når havet litt nord for New York. Der regjerte de med sine store fraktekanoer. Om de hadde stygge skilter langs elva og inne på åsene vet jeg ikke, men jeg vet at de voktet på elveretten sin med stor besluttsomhet. Nabostammene på begge sider siklet etter å overta elva og handelen og abenakiene måtte derfor krige på to fronter, i vest mot mohikanerne og i øst mot mi’kmaq. Denne krigen gikk hardt ut over alle parter, men kanskje verst var det for abenakiene som ikke hadde fred med noen nabo. Men så kom menneskene fra den siviliserte verden og gjorde slutt på disse krigene - men de gjorde like godt så og si slutt på abenakiene også, men det er nå en annen historie.

Uansett alt dette, skogen ligger der i all sin herlighet og er ganske likegyldig til hvem som eier eller ikke eier. Vi får leke indianere så lenge, liste oss inn på skjulte stier og håpe på at vi ikke blir oppdaget på våre ulovlige vandringer.





 En kjærlighetserklæring til den amerikanske highway’en

Brita Solvang, Dirt Cowboy Cafe
New Hampshire,

juli 1999


Amerika er et meget stort land. Det er et kontinent selvfølgelig, men det er også et meget stort land og én stat. Det må innrømmes. Når det kommer til hva som gjorde og gjør Amerika til én stat, så ser det for meg ut til å være tre institusjoner; en av dem er borte, mens to blomstrer.

Jernbanen er for det meste borte, men for ikke så altfor lenge siden bandt den sammen hele Amerika i det store moderniseringsløftet. Den ble bygget så tidlig at den ble viktig i utryddelsen av de indianere som ennå levde. Jernbanen fraktet soldater og våpen til områder der det var bruk for dem. For alt jeg vet bygde man alle disse jernbanelinjene nettopp for å få has på de siste stammene. Nå er indianerne borte, ihvertfall for amerikanske øyne, og togene har sluttet å gå. Sammenhengen i dette siste er mer enn uklar, men kanskje interessant likevel.

Den andre institusjonen som gjør Amerika til Amerika, er Postvesenet: US Postal Service. Du finner jammen US postkontorer i alle små og store byer, alle er statlige, - og staselige - og alle har de har god bemanning. Her er det uniform og stil, ikke noe brev i esker under disken hos landhandleren eller på bensinstasjonen. Postvesenet er en statsbærende institusjon her i landet som det burde være i alle land; Guatemala og Norge for å nevne to eksempel. Norge er bedre enn Guatemala, men Amerika stiller i en egen klasse. Et land som forstår dette med post på lørdager og tilgjengelige postkontor har da forstått ganske mye eller hva?

Men - juvelen når det gjelder institusjoner, er verken post eller bane. Det er The American Interstate Highways. Motorveiene. De slynger seg over landet som doble, glatte bånd og knytter alt sammen. Ingenting er spart når det gjelder highwayen. Alt som kunne distrahere er jevnet og fjernet, alt er frisert og tilrettelagt. Når du kjører der oppe får du ingen overraskelser, ingen forstyrrelser. Bilene kjenner sin plass og glir framover og ut og inn av highwayen, helt uten dramatikk. Hvis noen,(les: noen nordmenn), skulle nøle eller vingle, opptrer amerikanerne som motorveiens riddere. De er opplært i defensiv kjøring og det vil si at de har lagt igjen aggresjonene hjemme og er hensynsfulle som engler der oppe på veien.

Her kjøres utrolig mye. John Updike har sagt at den gjennomsnittlige amerikanske mann tilbakelegger en distanse tilsvarende den fra jorda til månen hvert syttede år. Etter det jeg ser kan det gjerne stemme. Selvfølgelig var det den amerikanske kjærlighet til bilen som førte til jernbanens fall. Men hvilken triumf for amerikansk kjærlighet er ikke dette nettet av motorveier som nå binder sammen hele USA , et nett som Eisenhower har fått æren for å ha foreslått og bygd. Slik det ser ut for meg, er highway-systemet det absolutt ypperste amerikanerne har klart å lage, det er ganske enkelt et perfekt organ til sitt bruk, fra veibane til skilting! Mye annet som de omgir seg med til daglig i Amerika er elendig, tannbørster, oppvaskkoster, komfyrer og stikkontakter for eksempel, men når det gjelder å lage motorveier er de verdens beste! Når sant kan sies gjelder det også frottéhåndklær. Motorveien er det perfekte svar på den amerikanske besettelse som bilkjøring faktisk er på denne siden av havet.

Og for en nordlending som elsker «å dingle på Nordkalotten», er det nesten som vi forstår amerikanerne i denne besettelsen. Selv om E 6 fra Skibotn og nordover byr på ganske store utfordringer og overraskelser, så er den (som Interstate 91 for eksempel) en perfekt setting for å forlate hverdagen, stige inn i sitt indre og komme i kontakt med seg selv. Bilkjøring er selabot for så mangt. Hvor hadde vi vært uten de lange timene i bilen som har forvist nordnorske par til uendelig tosomhet på vei til moltemyrene i Karesuando, til vennene i Kautokeino eller på rituelle langferder sørover til slekt og røtter, - ja hvor hadde vi vært i dag uten alt dette nesten skamløse samværet, i bilene, på veiene. Sånn har vel amerikaneren det også. Han forlater vel også det trivielle «on his road-trip into the American dream».

Så har da livet i Amerika sine forsonende sider for en fremmed. I sin store kjærlighet til bilen og friheten på veien avslører amerikaneren seg som en drømmer likevel. Hvem skulle ha trodd det når man først landet her midt i snusfornuft og pertentligheter.
Men den amerikanske drømmen blir som vi vet av og til mareritt for andre. Jeg tenker på indianerne heromkring som betalte dyrt for én amerikansk drøm. Likevel - det er nå lenge siden og man skal vel ikke rippe opp i dette hele tiden heller.

Og drømmen om å være fri og frank og underveis, eller on the road, kan vi vel unne hverandre - eller hva?





 Kaffe på amerikansk

Brita Solvang, Dirt Cowboy Cafe,
New Hampshire

august 1999


Når du sitter på Dirt Cowboy med din kaffekopp er det helt umulig å forstå hvordan Amerika i dag kan være verdens ledende stormakt. Man skulle jo tro at når et land inntar en ledende posisjon i verden, så er en av grunnene til det at dette landet har en velutdannet, velorientert og kunnskapsrik befolkning. Men slik er det ikke. Tvert i mot er det slik at menneskene rundt meg her verken er særlig velutdannet, velorientert eller kunnskapsrike, de vet lite og ingen ting om andre land eller andre skikker, men likevel er de fleste høylydt insisterende på at Amerika er verdens beste land, verdens frieste land og verdens beste demokrati og at slik Amerika er, bør alle land bli. Merkelige greier, jeg lurer nå på om det rett og slett er denne umodne sjølforherligelsen som bringer dem fram i verden…Og hva er umoden sjølforherligelse annet enn reklame. Reklame uten grenser skaper dynastier, både økonomiske og politiske. Tenk om russerne hadde holdt seg til det de kunne om reklame og ikke hadde satt i gang med perestrojka og glasnost. Verden hadde ikke vært den samme. Her i dette landet er det ingen tegn til verken perestrojka eller glasnost. Reklamen og sjølskrytet er uten grenser.

Og så har du denne amerikanske trangen til å gjøre business og danne kooperasjoner og kjeder. Man blir litt bekymret her man sitter på sin lille kafe og tenker på MacDonald, Burger King og Microsoft og vet at Starbucks er like om hjørnet bokstavelig talt. Kaffe er en av de vanedannende varer som reklamen og kapitalen elsker og i kaffebransjen er det nå Starbucks det går i, det er Starbuckskafeer over hele USA, de er i Europa og på tur til Japan. Og det eneste spesielle med Starbucks er at alt fra kaffekopper til servitører er standardisert for ellers er kaffen de serverer ganske dyr og smaker som kaffen på ferga over fra Breivikeidet til Svensby, det vil si helt ordinær. Dirt Cowboy lager god kaffe, Starbucks lager støyende reklame. Jeg kan bare tenke meg hvem som vinner. Jeg bekymrer meg ikke bare for kafeene her jeg sitter, men også for herresokker, opvaskbørster, helsevesen, nyhetsdekning og mange andre ting som jeg gjerne skulle ha sett ikke ble helt overtatt av dette vitale, støyende systemet. Et eksempel: Herresokkene her i landet kommer kun i en størrelse - large - så alle herrer vasser rundt i kjempestore sokker med alvorlig kronisk strømpesig. Dystre utsikter spør du meg.

Kaffe er et hett tema i Amerika for tida.Det er da heller ikke lenge siden en kopp kaffe var en kopp kaffe her også - og ferdig med det. Men nå har man fått øynene opp for utenlandske fristelser som cappucino og espresso og du kan høre bestillinger som

- Give me an iced short schizo skinny hazelnut cappucino with wings! Hvilket er utlagt

- Gi meg en liten iscappucino - halvparten med, halvparten uten kaffein - med fettfritt melkeskum - til å ta med ut!

Og det er jo helt i orden så lenge de forstår hverandre - og det gjør de jo.
Det er lenge siden en kaffekopp var en kaffekopp i Norge også - man har lenge blitt spurt om man vil ha sukker i kaffen. Men her må du virkelig være godt forberedt når du går fram til disken. Spørsmålene hagler om hvordan kaffen skal trekkes, om den skal være med eller uten kaffein, med eller uten sukker, fløte, melk og så videre. De aller fleste her omkring drikker kaffe der all smak og virkning er fjernet, såkalt kaffe uten kaffein. I tillegg finnes selvfølgelig te med og uten kaffein, smak, lukt og farge.Likevel det er en selvfølge at et vertskap kan tilby kaffe og te i alle varianter og i alle kombinasjoner. Et selskap på amerikansk løser seg opp i kaos i flere kvarter når man etter middag kommer til kaffen og alle skal ha den på sin måte.

Bortsett fra Dirt Cowboy er det dårlig med skikkelige kafeer her omkring, akkurat som det er dårlig med barer. Så amerikanerne setter seg nesten aldri ned med en kaffekopp, de betaler og tar med seg sin kaffe uten kaffein med kaffemelk uten melk og ssskker uten sukker og drikker dette sølet på gata eller i bilen. Til gjengjeld har alle biler kaffekoppholdere på dashbordet og rundt om i hele bilen for øvrig.

Dette er landet der butikkene flommer over av erstatninger for all slags føde. Ost som ikke inneholder melk, bacon fra alt annet enn gris, liksomegg, liksomsmør, rømme uten fett og krem uten fløte. Her er til og med en spray som heter «Can’t-believe-it-is-not-butter-spray» som du spruter over middagen av liksomkjøtt og erstatningspoteter.

Det eneste som er sunt nok for folk her er salat. De spiser enorme porsjoner med salat, alt annet er de redde for. For det er helsa de tenker på mens de lider seg gjennom salathaugene med brødkrutonger og dressing - fettfri selvfølgelig.

Heldigvis har amerikanerne amerikansk smak for vin og ost. Og siden alle smaker er sterkere her, så er franske viner og franske oster altfor milde og forsiktige i smaken for den amerikanske gane. Folk foretrekker amerikanske varer. Slik henger det sammen at god fransk vin og ost er kraftig underpriset og vin du ikke får tak i ellers, står og smiler til deg i butikkhyllene.

Som dere sikkert har skjønt, rundt vårt frokostbord sitter det bare nordmenn. I alle år har det blitt med øvelser i hjemlig diskriminering. Nå kikker vi meget nærsynt rundt oss og finner mye å undre oss over og mye å godte oss over.

I sin enfoldighet kan man spørre seg selv - hvis det koster så mye angst, hvorfor ikke gi opp å være supermakt og heller koste på seg ekte smør en gang i uken?

Tilbake til ansattsida mi