|
Mitt møte med Norge
JUL I NORGE
 |
| Julenisse |
Det var julen 1991. Jeg var nettopp kommet til Norge for å studere. Samtidig var jeg au pair hos en norsk familie. Dette var min første jul i Norge. Det var en rar opplevelse: julefarger, julepynt, julenisser, juletre, julekaker, julemat, julegaver. Alt dette var nytt og fremmed for meg, men jeg satt der og fulgte med. Vi var samlet hos en annen familie og hadde nettopp spist middag. Alle hadde fått sine julegaver. Stemningen var roligere enn før gaveutdelingen. En av gavene til husfar var boka ”Hvem – Hva - Hvor”, en bok som lister opp årets viktigste begivenheter rundt omkring i verden. Mens vi satt og bladde i denne boka, kom vi til en side hvor det var tegninger av et hjul og ei vogn. Alt var skrevet på norsk. Jeg kunne ikke lese det. Etter at husfar leste noe på denne sida, sa han: ”Afrika er det eneste kontinentet som ikke har funnet opp hjulet; dette forklarer hvorfor det ikke er utviklet”. Til dette svarte jeg: ”Det er mulig at Afrikas seine utvikling skyldes det du sier, men kanskje denne situasjon også kan forklares ved Afrikas nære fortid, med slaveri, kolonialisme og neo-kolonialisme.”
Min første overraskelse
Jeg trodde dette var en grei ting å si, ut fra situasjonen, sammenhengen og stemningen. Men dette utsagnet kunne ha kostet meg ”hodet”. Ikke bare ødela det stemningen denne kvelden, men dagen etter, tidlig på morgenen, fikk jeg beskjed fra husfaren om at min uttalelse var rasistisk og at de ikke vil ha noe å gjøre med rasister. Jeg måtte enten trekke tilbake mine ord og be om unnskyldning, eller jeg måtte pakke sakene mine og reise tilbake til Kamerun. Selv om jeg ikke skjønte hvorfor mitt utsagn skulle avstedkomme en slik reaksjon, valgte jeg å trekke tilbake mine ord og be om unnskyldning.
Såret og refleksjon
Denne episoden er en av mine første sterke opplevelser i møte med det norske samfunn. En opplevelse som var forvirrende og smertefull, og helt uventet. Det føltes som om grunnen under mine føtter sviktet. For dette var i strid med det bildet jeg hadde av europeere fra det lille samfunnet jeg kommer fra; et bilde av europeere som representanter for gode gjerninger. Amerikanske og norske misjonærer har jobbet i det området jeg kommer fra i NordKamerun siden 1920årene. De var den gruppen av europeere jeg har vært mest i kontakt med. I tillegg til evangeliet de forkynte til folk, drev de med mye annet sosialt arbeid rettet mot skoler, helse, osv. De bekjempet slaveri og undertrykkelse av forskjellige folkegrupper som fantes i området. Ut fra sin virksomhet ga misjonærene et annet bilde av de forskjellige kolonimaktene. Som europeere ble de da å regne som synonyme med alt som representerte Europa for lokalbefolkningen.
Den kunnskapen jeg hadde om Europa var preget av dette bildet. Selv om jeg på skolen lærte om kolonialisme og maktforhold mellom europeere og afrikanere, var ikke dette noe jeg kjente på nært hold. Det var fortellinger som samsvarte lite med det vi så i det daglige liv. Konfliktene som av og til oppsto med misjonærene ble stort sett betraktet innenfor denne rammen eller det bildet jeg skisserte overfor.
Skuffelse og sjokk
Episoden rundt diskusjonen om Afrika, det eneste kontinentet som ikke har funnet opp hjulet, var en brysom tanke som har fulgt meg hele tiden. Mange ting stemte ikke med det bildet av Europa jeg hadde fra Kamerun. Jeg oppdaget at misjonærene i Kamerun var andre personer enn de man møtte i deres hjemland; og at Europa ikke kunne reduseres til bare å omfatte misjonærene og deres verden.
I møtet med Norge opplevde jeg at jeg rett og slett ble som en funksjonshemmet. Jeg manglet noen av de ferdighetene som trengtes her. Ordene jeg brukte, måten jeg forsto omgivelsene på og hvordan jeg beveget meg i disse omgivelsene, var noe jeg hadde lært fra barn av. Det var disse kunnskapene som ble aktualisert hver gang jeg sto overfor nye utfordringer eller situasjoner. Jeg slet for å forstå og for å bli forstått. Faren for ikke å bli forstått og å ikke forstå, å misforstå og å bli misforstått var hele tiden til stede. Enda verre var situasjonene hvor jeg trodde at jeg hadde forstått, men oppdaget at det ikke var tilfelle og at jeg måtte bøye meg. Jeg opplevde at det ikke ble akseptert at jeg ikke forsto det norske samfunnet, enda det var fremmed for meg. Men jeg ble ikke heller forstått med min bakgrunn. Jeg følte at bare én forståelsesmåte var gyldig.
Situasjonen ble heller ikke bedre da jeg noen år senere begynte å studere sosialantropologi. Antropologi som fag har som hovedmål å bygge bro mellom folk, å fremme forståelse mellom kulturer. Men mitt møte med antropologien skapte en ny form for frustrasjon. Jeg opplevde noen av de antropologiske tekstene jeg leste som ydmykende. Jeg ble sjokkert over hvordan ”de andre”, det vil si ”ikke-europeere”, ble fremstilt. Det var en framstilling som ikke fremmer forståelse, men som tvert imot skapte misforståelser og fordommer. Jeg befant meg i en posisjon hvor jeg opplevde dobbeltsidig manglende forståelse. På den ene siden var det norske samfunnet som jeg ikke forsto, på den andre siden var det akademiske som så ut til å forsterke kulturelle barrierer. Jeg følte at verken min bakgrunn eller mitt forsøk på tilpasning ble forstått.
Reisen i hvite folks jungel
Som student i sosialantropologi med fordypning i film skal man bruke både tekst og film som medium for den antropologiske kunnskapen. I min første film med tittelen ”A trip to the white people’s jungle”, valgte jeg å fortelle om mitt møte med Norge. Filmen handlet om mine erfaringer og mitt inntrykk av Norge, om min forståelse av forskjellige aspekter ved det norske samfunnet. Jeg formidlet hvordan jeg opplevde vær, klima, snø, kulde, samt folks opptreden i de forskjellige årstidene. Filmen fremstilte også folks holdninger til ting og dyr. Filmen ender med at jeg har blitt vant til alt som først var rart og uforståelig.
Konfrontasjon og lærdom
I forbindelse med visningen av filmen ble min forståelse igjen konfrontert med det norske. Det var en prøvelse å vise filmen, å våge å si hva jeg mente, samtidig som jeg hadde en følelse av at jeg gjorde noe galt, at jeg som utenlandsk student ikke var takknemlig. Da filmen ble vist, ble den mottatt med både undring og irritasjon. For det norske publikumet var filmen veldig provoserende. Enkelte lurte på om alt var så negativt i Norge. Noen mente Norge ikke var slik. Noen sa at det var sterkt å sitte og se at ”vi” (europeere) også kunne bli representert når det hittil bare har vært ”vi”(europeere) som har representert ”de andre”. Etter disse reaksjonene spurte jeg om de kunne si hva som ikke stemte i min beskrivelse. Svaret var at de kjente seg godt igjen, men at den likevel virket fjern. De hevdet at mine beskrivelser og bilder var kalde, at jeg satt på avstand og presenterte dem som objekter. Avstanden mellom meg og det som foregikk var tydelig.
På et seminar for studenter i sosialantropologi var reaksjonene enda sterkere. Noen syntes at filmen var rasistisk. Andre sa at de ikke kjente igjen Norge i min beskrivelse. De kunne ikke forstå at jeg betraktet vinteren på denne måten når de ikke kunne tenke seg et sted uten snø. Noen ganger så jeg et lite smil som tydet på at de var ukomfortable med situasjonen. Til tross for disse reaksjonene, var det også stor interesse for filmen, særlig gjaldt dette spørsmål angående kulturelle forskjeller eller møtet mellom folk med forskjellige kulturelle bakgrunner. Filmen ble brukt i forskjellige sammenhenger: undervisning, konferanser og seminarer. Av og til fikk jeg andre typer tilbakemeldinger. Noen syntes at filmen var veldig morsom, de lo hele veien. Andre sa at det var en film som skaper uro, som ligger i grenselandet mellom parodi og alvor. Den viser et møte med Norge på godt og ondt der selvfølgeligheter blir stilt i relieff.
Diskusjonene mellom meg som filmskaper og publikum, det å bli konfrontert med mine påstander om det norske samfunn, var en tøff prosess å gå gjennom. Først var mine forklaringer en slags forsvar på det jeg sa i filmen. Da noen sa at dette ikke var Norge, ba jeg dem vise meg bilder som ikke var fra Norge eller beskrivelser som ikke stemte med virkeligheten. Svaret fra publikum var: ”Ja, men…, dette kan ikke generaliseres” eller at jeg i hele filmen ikke hadde kontakt med folk. Til å begynne med var det så tøft å vise filmen at jeg bestemte meg for ikke å vise den igjen, eller for ikke å være til stede når den ble vist.
Men med tiden lærte jeg om verdien av reaksjoner. Det å kunne vise filmen ga meg ikke bare en mulighet til å forklare hva jeg mente, men det å bli korrigert tydeliggjorde både eget og publikums ståsted. Visningene ga anledning til dialog med publikum. Alt som var blitt tatt for gitt, ble satt på prøve. Gjennom diskusjonene ble det klarere for meg at filmen ikke bare handlet om det norske samfunnet, men først og fremst om meg og min opplevelse av det norske. Jeg kunne identifisere det implisitte perspektivet som styrte min forståelse av det norske samfunn og hvordan min bakgrunn innvirket på denne forståelsen.
Å føre min kunnskap om det norske samfunnet tilbake til det norske samfunnet var smertefullt, men brakte meg innsikt. Jeg lærte som Marianne Gullestad skriver, om måten å fortelle om mine erfaringer på, om formålet med å fortelle, hvem fortellingen er rettet til, om språket jeg brukte og dets virkemiddel, og om det kulturelle og faglige perspektivet som lå til grunn for den oppdagelsen jeg ville formidle. Jeg fikk ikke bare utvidet min forståelse og kunnskap om det norske samfunn, men også om meg selv.
|
