|
Min barndom & kulturelle arv
"BARNDOMSMINNE"
Så lenge jeg kan huske, har min mor bestandig fortalt denne lille historien om meg. Hun forteller den slik:
(Min mor som forteller)Han Maïdoki, måtte hans bein skinne som månen i graven. Takket være denne mannen kan jeg fremdeles se min datter. Hun ble veldig syk da hun var liten. Jeg hadde vært med henne flere ganger på sykehus. Men hun ble ikke bedre. Denne dagen hadde hennes tilstand forverret seg. Jeg tok henne med meg igjen til sykehuset. Der visste de ikke lenger hva de skulle gjøre med henne. Hun var nesten død.
-Sykehuset var maktløst
For å ikke la oss gå tomhendt hjem, tok de som jobbet på sykehuset en klorokin- tablett (Malariamedisin), som de delte i fire stykker, og ga meg. De sa at jeg skulle gi henne dette i fire dager. Så skulle jeg bringe henne tilbake til sykehuset. Jeg begynte å gråte fordi dette betydde at det ikke var noe mer de kunne gjøre for henne. Jeg måtte bare gå hjem og vente på at livet forlot henne. Hjemme visste vi ikke hva vi skulle gjøre. Vi satt bare der og gråt, da en slektning kom forbi. Da han så oss, sa han: ”Dere sitter her og gråter i stedet for å gjøre noe for ungen. Vi må ta barnet med til en medisin mann som kanskje kan hjelpe.
 |
| Mye av medisinmanns kraft er basert på bruk av planter |
-Hos medisinmannen
Slektningen tok oss med til en mann som het Maïdoki. Da han så barnet, sa han: ”Dere lot nesten barnet dø, og så tok dere det til meg?” Etter det, tilføyde han: ”Det var synd det som skjedde. To eldre kvinner har ”lekt” med barnet i en bekk midt på dagen; en fin bekk med masse sand, som renner bak landsbyen. Heldigvis har disse kvinnene ikke gjort noe med henne ennå. Det var bare deres varme pust som brente henne. Vi får se hva jeg kan gjøre.” Han tok en plante av typen ”iiyé’waa” , presset ut saften og ga henne noen dråper i munnen. Så tok han henne i føttene, snudde henne opp ned og ristet henne. Han ga meg ungen tilbake og sa at vi kunne gå hjem. Jeg ble skuffet og ville klage over at hun fikk for lite medisin. Men slektningen vår sa at jeg ikke måtte bagatellisere medisinen. Om natten ville medisinmannen forsette å behandle ungen, når ingen kunne se med vanlige øye. Vi gikk hjem. Etter noen dager, åpnet hun øynene og ba om å få noe å spise. Hun var blitt frisk igjen.
-Om medisinmennene
Maïdoki hadde kunnskap om hekseri, derfor kunne han handle som han gjorde. Han brukte sin kunnskap for å hjelpe folk. Han voktet landsbyen. Han ble drept av andre som også hadde denne form for kunnskap. De mente at han bestandig blandet seg i deres saker og var en hindring for deres planer. Han selv fortalte om dette før han døde og sa at de som drepte ham skulle følge ham med en ukes mellomrom. Det skjedde som han sa. Fire personer døde etter ham med en ukes mellomrom. Det er synd at denne mannen ikke lenger lever. Ellers skulle datteren min selv få gå og takke ham fordi hun er blitt en stor jente nå.
-Hvem er filmskaperen
(Filmskaperen som forteller)Jeg kommer opprinnelig fra Kamerun og hører til en liten folkegruppe, Dii-folket, som holder til i Nord-Kamerun. Jeg vokste opp i en liten familie på fem personer, med en eldre bror og en yngre søster. Helt siden min barndom har jeg hørt om hekseri i forskjellige sammenhenger. Det er ikke bare noe jeg har hørt om, men det er noe jeg også har vært involvert i. Jeg er den syke jenta i fortellingen dere nå har lest.
Kristendom i familien
Mine foreldre hørte til den første generasjonen blant Dii-folket som sluttet seg til misjonen . Jeg spurte min far en dag hvordan han ble kristen siden hans foreldre var muslimer. Han fortalte at han vokste opp med sine besteforeldre som ikke var muslimer, men som hadde sine tradisjonelle trosformer. Da jeg lurte på hva de gjorde på søndagene, så sa han at det var ingen forskjell på dagene. Han var hele tiden på gården sammen med sine besteforeldre. En dag kjørte en bil inn i landsbyen. Da sprang han og andre barn etter. Da bilen stoppa, kom det en hvit mann ut. Det var en norsk misjonær som het Endressen. Han forkynte evangeliet for de som var til stede og da det var ferdig, sa han at de som ville gå på skole skulle reise seg. Min far var blant de som reiste seg. Han startet på skolen denne dagen. Da han gikk hjem senere, fortalte han til besteforeldrene at han hadde begynt å gå på skolen. Bestemoren svarte ham at det var en fin ting å ”følge” hvite folk til skole, så han kunne slippe å forbli i ”mørket”. Sånn gikk han på skolen og slik ble han kristen. Senere utdannet han seg som lærer og jobbet hele sitt yrkesaktive liv i de skolene misjonærene har bygd.
Arvet religion
Da vi ble født, fulgte vi i våre foreldres fotspor. Jeg vokste opp i et miljø sterkt preget av misjonsvirksomhet. Jeg fullførte misjonens grunnskole og videregående skole. Senere reiste jeg til Norge for å ta en høyere utdannelse. Jeg har vært student ved Universitetet i Tromsø i mange år, og har hovedsakelig studert sosialantropologi. Det er gjennom dette faget at min fascinasjon for å studere hekserifenomenet, ble vekket. Et fenomen som jeg hadde levd i og med hjemme i Kamerun.
Kontakt med sosialantropologi
I antropologien har hekseri vært yndlingstema for antropologene. Noen antropologer forstår hekseri som noe feil folk tror på. Hos Dii-folket er hekseri betegnelsen på forskjellige praksiser og trosformer, et kunnskapssystem som er til nytte på forskjellige vis for folk. Det å ikke ta hekseri på alvor er ”å ta feil”.
Da jeg startet å studere sosialantropologi befant jeg meg mellom disse motstridende oppfatninger. Jeg slet med tanken om hvordan forestillinger og handlinger som anses for å være feil og irrasjonell for antropologer, kan tjene til å gi faste holdepunkter for mye av folks rasjonelle virksomhet, og gi folk en rettesnor for handling?
Så bestemte jeg meg å finne ut av dette ved å studere hvordan antropologer fra Vesten har studert hekseri og deres forhold til folket de har forsket på. For å gjøre dette, dro jeg tilbake til Kamerun for å forstå hva hekseri virkelig er, men også for å forstå hvordan den antropologiske forståelse av hekseri jeg møtte i en del av antropologiske bøker ble til.
|
