CARPE DIEM

 
Carpe Diem - grip dagen - mens det ennå er tid.

De aller fleste innser nå at fusjonen mellom Universitetet og Høgskolen i Tromsø kommer, enten vi vil eller ikke. Men et notat fra dekanen ved Matnat-fakultetet for noen dager siden viser at ingen av oss overskuer konsekvensene. Vi kan diskutere i det vide og brede motivene hos dem som har gått i bresjen for fusjonen, og hvem som eventuelt kan dra fordeler og hvem som kan komme til å lide under omveltningene som står framfor oss, men dette setter oss ikke mer i stand til å møte utfordringene.

Situasjonen kan betraktes som en lokal analog til klimatrusselen som samfunnet vårt står ovenfor. De fleste innser nå at vi er i starten av en klimatisk instabilitet som kan komme til å sette jordens sivilisasjoner på en prøve uten sidestykke i historisk tid. Diskusjonenen om denne instabiliteten er menneskeskapt er på mange måter en avsporing. Fokuset bør være rettet mot å forstå konsekvensene og mot tiltak for å tilpasse oss en ny virkelighet. Mye taler for at tiltakene for å forhindre eller bremse katastrofen ved begrensninger på utslipp og satsing på fornybar energi er slag i lufta og egnet til å skape falsk trygghet. Adskillig sterkere lut må til, og først og fremst må vi alle innse at "global change" er den virkelighet vi og våre barn må forholde oss til, og den virkelighet våre institusjoner må tilpasses. Universitetet i Tromsø er en slik institusjon.

Dette er perspektivene vi ikke bør tape av syne når vi nå går inn i en fusjonsprosess som lett kan bli en kamp om posisjoner, privilegier og innflytelse. Vi har sett det tidligere, for eksempel under reorganiseringen av Universitetet i fakulteter og institutter for omlag 10 år siden, at slike reorganiseringer gjerne fører til en sementering av organisjonsmessige strukturer basert på maktfordeling, noe som også medfører sementering og tradisjonalisering av forskning og utdanning.

De aller fleste utfordringer i livet kan vendes til noe godt. Hvis vi vil, kan fusjonsprosessen bli en spennende opplevelse med etablering av synergier og trans-disiplinære samarbeidsrelasjoner som kan tilføre ny vitalitet og en følelse av felleskap og mening til strukturer som har hatt 35 år til å forvitre siden Universitetet i Tromsø ble unnfanget. Forutsetningen for dette er imidlertid at vi forkaster den utbredte tankegangen at et minimum av forandring er det beste.

Kristoffer Rypdal