|
Av Anne Kjersti Jacobsen og Karsten Korbøl, styremedlemmer i Den norske historiske forening (HIFO)
Utdannings- og forskningsdepartementet arbeider intenst med å få på plass en ny fag- og timefordeling i skolen. Vi er blitt kjent med at departementet planlegger å foreslå en nesten halvering av historiefaget i den videregående skole fra 7 timer over tre år, til kun 4 timer. Et slikt forslag betrakter vi som et særdeles dårlig og lite gjennomtenkt. Vi har store problemer med å se hvordan et slikt kutt kan begrunnes. Helst tror og håper vi at dette er utslag av høyttenkning som ikke vil komme i nærheten av realisering bare departementet får tenkt seg om.
Samfunnsmessige interesser tilsier at historiefaget, mer enn noensinne, må bli viet en sentral plass i norsk skole. Europarådets ministerkommité vedtok i 2001 en anbefaling om hvordan historieundervisningen bør være. I denne anbefalingen, som norske myndigheter har forpliktet seg på, heter det at historiefaget bør ha en ”vital plass i utdanningen av ansvarsfulle og aktive borgere”. Spesielt legges det vekt på utdanning av demokratiske borgere som har ”intellektuell ferdighet i å analysere og tolke informasjon kritisk og ansvarlig”, og som gjennom dialog, debatt og leting etter historisk begrunnelse, skal kunne ta stilling til kontroversielle spørsmål. Rådene er ambisiøse, men på ingen måte urealistiske. Urealistiske blir de dersom departementets tanker om ny timefordeling holder stikk. Det gir signaler om at myndighetene ikke synes det er så viktig å utvikle reflekterte, tolerante mennesker.
Historie er et fag for øving av grunnleggende ferdigheter og ikke minst for kritisk refleksjon. De siste tiårene har historie dreiet fra å være et reproduserende fag med pugg av årstall og kongerekker, til et fag der elevene selv inviteres til å være aktive historikere. De stimuleres til å formulere problemstillinger, arbeide med kilder, prøve ut sine egne hypoteser og sette fakta inn i meningsfulle sammenhenger. De trenes i vitenskapelig metode og oppøver sine analytiske evner. Dette er kunnskaper som det moderne samfunn i høy grad etterspør. Problemet er bare at disse aktivitetene krever tid. Med et redusert timetall, er faren stor for at vi ender opp med et reproduserende fag der pugging av årstall og historiske hendelser blir fagets innhold, noe Europarådets anbefaling sterkt advarer mot. Vi kan altså ende opp med et historiefag som ingen, verken Europas ministre, elever eller lærere, har ønsket seg tilbake til på mange tiår.
Historie er et fag der kildekritikk inngår som en naturlig del. Gjennom arbeid med ulike historiske kilder der kildenes troverdighet stadig problematiseres, får elevene viktig trening i kildekritikk. Det er en grunnleggende ferdighet i et samfunn der informasjonsflommen stadig øker, og særlig internett tilbyr en strøm av informasjon av mildt sagt varierende kvalitet.
Å utvikle historisk empati er en viktig del av historiefaget. Historisk empati er å prøve å forstå og vurdere menneskers handlinger ut fra situasjonen de var i og hvilke valgmuligheter de hadde. Det vil si at man ikke legger sin egen samtid til grunn når man vurderer for eksempel valgene til en mann i 30-årenes Oslo. Denne evnen til å forstå hvordan menneskers ulike livsbetingelser former deres syn på verden, er ikke minst viktig i vårt stadig mer globaliserte samfunn. Den kan bidra til å øke elevenes forståelse og toleranse overfor andre mennesker, noe som er et overordnet mål for skolen.
Det er ikke bare historiefagets åpenbare overføringsverdier som gjør det viktig. Historiske kunnskaper er i seg selv vesentlige for samfunnet. Historie gir oss et innslag av dannelse, er identitetsdannende og virker kulturbærende. Kunnskap om fortiden danner det læreplanen kaller ”plattformer for forståelse” av fortiden og dermed også samtiden. For å føle seg inkludert i et samfunn, må man ha en del felles referanserammer. Viktige historiske hendelser og begreper er slike referanserammer. Fagets uttalte nasjonsbyggende rolle er tonet noe ned, men spiller fremdeles en viktig rolle i å utvikle selvstendige, kritisk tenkende borgere som også er lojale mot demokratiet, ansvarlige og som forstår sine plikter og rettigheter i samfunnet; Slike borgere som den generelle læreplanen omtaler som det integrerte mennesket.
Til syvende og sist er dette et spørsmål om hva slags ungdom vi ønsker å utdanne og hvilke verdier samfunnet verdsetter. Ønsker vi selvstendighet og kritisk tenkning og ikke bare det instrumentelle, har historiefaget svært mye å bidra med, men forutsetningen er tid!
|
