Noen ord om russiske dialekter

I russisk dialektforskning skiller man mellom dialektene som utviklet seg i det russiske «kjerneområdet» før slutten av 1500-tallet og dialektene som oppsto senere på andre steder. De sistnevnte er stort sett «koloniale» dialekter, som utformet seg i områder som ble kolonisert av russere etter 1600, som f.eks. Sibir og det østrussiske steppeområdet. De eldre dialektene, som på russisk kalles for góvory pervíčnogo obrazovánija, har blitt inkludert i det store dialektatlaset DARJa. Varzuga og Kvitsjøområdet, som oppsto før 1600, faller likevel utenfor på grunn av områdets lave befolkningstetthet, som gjorde det umulig å tegne pålitelige dialektkart.

Den første inndelinga av russiske dialekter daterer fra 1914 og ble publisert av N.N. Durnovó, N.N. Sókolov og D.N. Ušakóv i deres Ópyt dialektologíčeskoj kárty rússkogo jazyká v Evrópe (Prøve av et dialektologisk kart over det russiske språket i Europa). Den omfatter også hele Nordvest-Russland, og ifølge denne inndelinga tilhører Varzuga-målet den Nordlige eller Arkhangelsk-gruppen. Særmerker i denne gruppen er cókan'je (lik uttale av opprinnelig c og č), instrumentalis flertall med endelsene -my, -ma eller -m (f.eks. svoimá rukáma «med sine egne hender» isf. skriftspråkets svoími rukámi), og dativ og lokativkasus av hunkjønnsord med endelsen -y isf. -e (f.eks. na toj storoný «på denne sida» isf. skriftspråklig na toj storoné).

I 1964 utkom et nytt dialektkart av K.F. Zachárova og V.G. Orlóva. Det var basert på det store forskningsprogrammet som resulterte i DARJa-atlaset (Siste og avsluttende del, med kart over leksikon og syntaks, ble publisert i 2004). Ifølge dette kartet består det russiske språkområdet av to store dialektgrupper (naréčija), den sørlige og den nordlige, med en overgangsgruppe i Sentral-Russland. Typisk for den nordlige gruppen, som Varzuga-dialekten hører til, er ókan'je, dvs. uttale av opprinnelig *o som [o] både i betonte og i ubetonte stavelser, og uttale av opprinnelig *g som en plosiv [ɡ], den samme lyden som i norsk «gate». I Sør-Russland derimot hører man ákan'je, dvs. sammenfall av fonemene /a/ og /o/ i ubetonte stavelser i [a] og [ə] (schwa, som i norsk «betydning»), og uttale av opprinnelig *g som frikativ [ɣ] (lyden som man finner i nordtysk uttale av «Morgen»), eller som [h]. Moskva-dialekten, som tilhører den overgangsgruppen og som det russiske skriftspråket er basert på, har både ákan'je og plosiv [ɡ].
I tillegg til de to narečija finnes det et antall dialektsoner. Grensene mellom disse sonene, som bare delvis sammenfaller med narečija, blir delvis bestemt av forskjeller i ordforrådet som anses for å være meget gamle. Eksempler er ordene for «veldig» (bol'no, gorazd, duže), for
«bondehus» (chata, izba) eller for «sliul» (cep, molotilo).



Kart over Kvitsjøområdet