|
Regionen og dens språk
 |
| Kirkegård i Kuzomen’ |
Kolahalvøya er området i Russland som har felles grense med Norge. Den er i sin helhet del av den såkalte Murmanskaja oblast’, Murmansk fylke. Dette området er på mange måter veldig variert. Man finner både tundraområder, fjell og taiga, et belte av granskog. Storbyen Murmansk, med sine 500.000 innbyggere den største byen nord for polarsirkelen, og noen andre byer som Nikel’, Apatity og Kandalaksja vitner om at regione har stor strategisk (den nordrussiske ubåtflåten) og industriell (nikkelgruver) betydning. Halvøya har enorme forekomster av mange forskjellige mineraler, og en god del av disse forekommer nesten utelukkende her. Samtidig består store deler av Kola av urørt natur, der ulv og bjørn, laks og elg kan ferdes nesten uforstyrret.
I tillegg kan området også vise fram et stort kulturelt mangfold. Selv om russere utgjør den største delen av befolkninga, så er de slett ikke det eneste folket, og var heller ikke det første. Halvøyas urbefolkning, samene, bodde opprinnelig over hele halvøya og levde et halvt-nomadisk liv. I dag er de som følge av tvangskollektiviseringa på 20- og 30-tallet stort sett konsentrert i Lovozero (Luujavv’r). Deres tradisjonelle levemåte har forandret seg, men ikke uten å påvirke nykommerne.
De sørlige områdene på Kola, rundt Kandalaksja og på Ter-kysten, har lenge blitt bebodd av karelere, som snakker et språk som er nært beslektet med finsk. Dessuten ble midt på 1800-tallet en del komi og nenetser flyttet hit fra hjemmetraktene sine på den andre sida av Kvitsjøen; den russiske regjeringen prøvde å styrke sine krav på Kola overfor Norge med å ha en «etnisk russisk» befolkning der.
 |
| Kandalaksja-bukta |
Russere på Kolahalvøya
Området rundt Kvitsjøen - kysten ved Arkhangelsk, republikken Karelia og Ter-kysten på Kola - ble opprinnelig befolket av finsk-ugriske folk som samer og kareler. Russerne kom hit relativt tidlig, først som kjøpmenn og misjonærer, senere, fra 1200-tallet, som bosettere. Disse bosetterne kom fra territoriene som tilhørte republikken Novgorod, og de snakket en nordrussisk dialekt. På vei nordover lærte tilflytterne av den lokale befolkningen å hanskes med sine nye omgivelser: livsvilkårene var forskjellige fra de i Novgorod. De nye bosetterne lærte å leve i taigaskogen, å temme reinsdyr, å bruke sjøgående skip til fiskeri og å jage på sel. Alt dette satte et tydelig preg på deres kultur. De ble kjent som pomorene, de som bor på kysten. I motsetning til den jordbruksbaserte russiske kulturen er pomorenes kultur basert på både fiskeri, jakt og litt jordbruk. De eldst kjente russiske bosetningene på Ter-kysten er Varzuga og Umba, som nevnes allerede på 1400-tallet.
Generell interesse for pomorenes kultur og språk kom først på 1800-tallet, i romantikkens tidsalder, da vitenskapsmenn og kunstnere oppdaget den gamle tradisjonen av byliner, de gammelrussiske episke diktene. Denne «gjenoppdagede» pomor-kulturen viste seg å være innovativ (sjøfart, reindrift), men samtidig inneholdt den mange arkaiske trekk, i både dialekt og folklore.
|
