Jur.fak. - Eksamen

Oppgavens ordlyd og omfang:
Oppgavens ordlyd begrenser seg ikke til opplysningsplikten ved avtaleinngåelsen. Den spør etter opplysningsplikt generelt. I pensum og undervisning fokuseres det imidlertid på opplysningsplikt ved avtaleinngåelsen, hvilket trolig vil føre til at studentene enten overser at oppgaven ikke er begrenset til dette eller medfører at de har lite å bidra med angående opplysningsplikt under kontraktsforløpet. Slik opplysningsplikt blir også dels omtalt som varslingsplikt noen steder i litteraturen. Det er et pluss om kandidatene ser problemstillingen, men det kan ikke forventes særlig mye på dette punkt.

I kap. 6.5 i pensum behandles misligholdt opplysningsplikt som er det sentrale stoff, men også kap. 6.4 er relevant. Oppgaven omfatter etter mitt syn ikke det forhold at en avtalepart har gitt uriktige opplysninger. Med en god begrunnelse bør det likevel ikke trekkes mye om kandidatene også behandler dette kort.

Oppgaven er heller ikke begrenset til en bestemt kontraktstype. Kandidatene bør derfor ikke begrense fremstillingen utelukkende til kjøpsavtaler, men forsøke å illustrere med flere avtaletyper.

Opplysningsplikten kan følge av flere ulike grunnlag
- avtale (herunder standardkontrakter)
- lov (opplysningsplikten v/avtaleinngåelse er regulert i en rekke av kontraktslovene)
- avtaleloven § 33 (som ugyldighetsregel)
- ulovfestet rett, som generalisering fra kontraktslovene eller etter det ulovfestede lojalitetsprinsipp. Den ulovfestede lojalitetsplikt nevnes spredte steder i kap. 6.5 (og også i andre sammenhenger i læreboken) men drøftes i liten grad. Det kan derfor ikke stilles så store krav til kandidatenes fremstilling på dette punkt. Øvrig generell litteratur om lojalitetsplikt relatert til opplysningsplikt er også tynn, se dog fra svensk rett Christina Hultmark, Upplysningsplikt vid inngående av avtal og i norsk rett på særlige områder, for eksempel Rune Sæbø, Innsidehandel med verdipapirer og Ernst Nordtveit, Oppdragssamarbeid. Det kan ikke forventes at studentene har kjennskap til denne litteraturen.

Kandidatene må fremstille utgangspunktet i norsk rett, hva som utløser en opplysningsplikt, hvilke opplysninger som kan kreves og kort om virkninger av brudd på opplysningsplikten. Kandidatene bør også si noe om forholdet mellom avtaleloven § 33 og brudd på opplysningsplikten etter øvrige bestemmelser som grunnlag for misligholdsbeføyelser.

Oppgaven kan disponeres på flere måter. De hensyn som begrunner opplysningsplikten kan for eksempel gjøres rede for innledningsvis eller kanskje mer hensiktsmessig fortløpende i fremstillingen. Den disposisjon som er valgt i veiledningen er dermed bare et eksempel.

Opplysningsplikt ved avtaleinngåelsen:
Utgangspunkt
Utgangspunktet i norsk rett er at det ikke gjelder en generell opplysningsplikt. Plikten til å gi opplysninger reguleres indirekte ved at det kan få visse følger om kontraktsparten ikke har gitt opplysningene. Det er videre bare opplysninger som kan virke inn på avtalen - vesentlige opplysninger – avtalepartene har en plikt til å gi. Bestemmelsene om opplysningsplikt i finansavtaleloven representerer et unntak fra dette. Bestemmelsene regulerer spesifikt hva finansinstitusjonen skal opplyse om, i motsetning til øvrig kontraktslovgivning.

Vilkår
For at en kontraktspart skal ha opplysningsplikt, må det dreie seg om opplysninger om vesentlige forhold vedrørende ytelsen, som den annen part hadde grunn til å regne med å få og hvor det kan antas at den manglende opplysning har virket inn på avtalen. Videre må det være opplysninger som eksempelvis selger kjente eller måtte kjenne til. Vilkårene er lovfestet i en rekke kontraktslover og følger også av rettspraksis. Finansavtalelovens bestemmelser inneholder imidlertid ikke de samme vilkår, hvilket vil være et pluss om presiseres.

For ugyldighet etter avtaleloven § 33 er vilkårene at det må foreligge ”omstændigheter” da løftet ble gitt, som den annen part må antas å ha kjent til og at det ville stride mot redelighet eller god tro å gjøre avtalen gjeldende.

Kandidatene må drøfte vilkårene. Hagstrøm hevder at prinsippene om opplysningsplikt etter avtaleloven § 33 og opplysningsplikt som konstituerer mislighold er sammenfallende. Han mener at redelighetsvurderingen er den samme, selv om rettsvirkningene er ulike. Legger man dette til grunn kan spørsmål om hvilke opplysninger som må gis drøftes samlet. Skyldkravet er imidlertid ulikt og må drøftes hver for seg.

Relevante momenter i vurderingen av hvilke opplysninger som må gis fremstilles av Hagstrøm på s. 141-149, herunder forholdet til undersøkelsesplikten.

Når det gjelder skyldkravet må det drøftes hvorvidt ”måtte kjenne til” i for eksempel avhl. § 3-7 innebærer en lemping av beviskravet for forsett eller om det er et normativt begrep. Dette er en problemstilling hvor det fins flere kilder og det er uenighet i teorien. Her kan den flinke kandidat utmerke seg med god metode. Viktig i så måte vil være tolking av lovens ordlyd og forarbeidene til avhendingsloven, og avveining av argumentene som trekkes ut av de ulike kildene. Hagstrøm argumenterer for at ”måtte kjenne til” er en lemping av beviskravet. (Han kan se ut til å ha endret synet noe i nytt opplag av samme utgave av boken.) Hov anser ”måtte kjenne til” som et normativt begrep og mener at det omfatter grov uaktsomhet. Rt. 2002 s. 696 taler for at det er et normativt begrep.

Kandidater som påpeker at forbrukerkjøpsloven § 16 litra b bare krever uaktsomhet må premieres for det.

I forhold til avtl. § 33 må kandidatene drøfte skyldkravet med utgangspunkt i ordlyden som krever forsett og vurdere utviklingen i rettspraksis. Videre bør de drøfte hvilket skyldkrav som oppstilles på ulovfestet grunnlag.
I tillegg bør kandidatene drøfte identifikasjon med megler og takstmann, jf. blant annet Rt. 2001 s. 369 hvor selger heftet for takstmannen.

Virkning:
Brudd på opplysningsplikten etter avtaleloven § 33 fører til ugyldighet. I tillegg kan det kreves erstatning for negativ kontraktsinteresse.

Brudd på opplysningsplikt kan også sanksjoneres med misligholdsbeføyelser som prisavslag, erstatning og heving. Kandidatene bør si noe om hva mangelen går ut på. De nærmere vilkår for hver av misligholdsbeføyelsene faller utenfor oppgavens tema.

Virkningen av brudd på opplysningsplikten etter finansavtaleloven er dels lovregulert, dels ikke. Hvor virkningen ikke er lovregulert, kan kandidatene drøfte hvilken virkning brudd vil ha.

En problemstilling kandidatene bør drøfte er om en kontraktspart fritt kan velge om han vil gjøre gjeldende ugyldighet eller misligholdsbeføyelser. Hagstrøm drøfter dette i petitavsnitt (s. 137-138) som ikke er pensum, men i en semesteroppgave må det likevel kunne forventes at kandidatene sier noe om dette. Problemstillingen kommer på spissen i konkurstilfeller hvor en valgrett kan innebære at medkontrahenten kan gjøre gjeldende ugyldighet og således komme seg ut av avtaleforholdet, selv om heving ville vært avskåret etter reglene i deknl. kap. 7. Konkurssituasjonen kan det ikke forventes at kandidatene kommer inn på, men det vil være et pluss om det nevnes kort.

Opplysningsplikt under kontraktsforløpet:
Kandidatene kan her drøfte hvilket rettslig grunnlag opplysningsplikt i kontraktsforhold følger av. Aktuelle grunnlag er særlig avtale og den ulovfestede lojalitetsplikt, men det fins også noe lovfesting som finansavtaleloven. Videre kan de drøfte hvilke momenter som er relevante i vurderingen av hvilke opplysninger som må gis. De kan også problematisere hva virkningen av brudd på opplysningsplikt er. Her vil særlig erstatning og oppsigelse av avtalen kunne være aktuelt. Dette er krevende spørsmål, hvor kandidater som reiser noen av problemstillingene og forsøker å drøfte disse bør få god uttelling.

Bedømmelsen:
Oppgaven er sentral. Det som vil skille kandidatene er nok struktur, utvalg av problemstillinger og metode. Ut fra pensumsituasjon og fokus i undervisningen, må det være mulig å oppnå A eller B selv om kandidaten bare har behandlet opplysningsplikt ved avtaleinngåelsen. Se for øvrig mine fortløpende kommentarer ovenfor med hensyn til bedømmelsen.