Jur.fak. - Eksamen

I

Marte og Lars hadde vært samboere i 14 år da de bestemte seg for å flytte fra hverandre. De hadde begge vært yrkesaktive, Lars i fulltid og Marte i deltid, men de siste to årene før samlivsbruddet hadde Marte vært arbeidsledig. Lars tilbød seg etter samlivsbruddet å betale Marte kr. 1.000 pr. måned inntil hun fikk arbeid, som bidrag til dekning av hennes løpende utgifter. Marte godtok dette.

Verken Marte eller Lars hadde råd til å sitte alene med den boligen de hadde under samlivet. En tid etter samlivsbruddet solgte de boligen for 2,5 millioner kroner. Kjøpesummen ble i sin helhet benyttet til nedbetaling av gjeld til Sparebanken. Restgjelden etter nedbetalingen, kr. 150.000, skulle tilbakebetales over 10 år, med halvårlige terminer. Marte, som fremdeles var arbeidsledig, var ute av stand til å betale noe. Lars var imidlertid i stand til å betjene restgjelden.

Etter å ha betalt 1. avdragstermin til Sparebanken med kr. 7.500 + renter med kr. 3.000, til sammen kr. 10.500, henvendte Lars seg til Marte og krevde at hun betalte halvparten, kr. 5.250 til ham. Marte bestred at det forelå grunnlag for betalingsplikt, idet hun ikke hadde avtalt noe med Lars om dette. I alle fall var hun ikke forpliktet til å betale annet enn rentedelen av kravet før han eventuelt hadde innfridd halvparten av restgjelden til Sparebanken, altså kr. 75.000. Lars opprettholdt kravet. Han godtok at kravet ikke kunne grunnes på avtale, men fremholdt at han likevel kunne kreve at hun refunderte ham halvparten av innbetalingen til Sparebanken. Det var heller ikke grunnlag for Martes innsigelse om at Lars ikke kunne kreve annet enn rentedelen av kravet før han hadde innfridd halvparten av restgjelden til Sparebanken.

Da det hadde gått en tid uten at Marte etterkom Lars’ betalingskrav, erklærte Lars motregning i Martes månedlige krav på kr. 1.000. Marte bestred motregningen. Lars måtte være avskåret fra å motregne i Martes krav fordi pengene Marte mottok fra Lars, var nødvendige til underhold av Marte.

Lars opprettholdt motregningen. Etter hans syn var det uten betydning for motregningen at pengene Marte mottok, var nødvendige til underhold av henne. I alle fall måtte Lars kunne motregne i et tilfelle som dette, hvor de motstående kravene var konnekse. Marte bestred at kravene var konnekse. Men selv om så var tilfelle, mente hun at Lars ikke kunne motregne.

II

Transportfirmaet, som drev med varetransport med lastebil og vogntog, hadde underpantsatt sine motorvogner som tingsinnbegrepspant etter pantel. § 3-8 til Handelsbanken. Da Transportfirmaet etter en tid fikk likviditetsproblemer, og banken ikke var villig til å utvide kredittrammen, var Transportfirmaet tvunget til å delfinansiere nye motorvogner ved hjelp av salgspant. En av de nye motorvognene som var delfinansiert på denne måten, var kjøpt fra Lastebilleverandøren. Ved en feil var salgspantet i denne motorvognen ikke tinglyst på Transportfirmaets blad i Løsøreregisteret.

Da Transportfirmaet gikk konkurs oppstod det tvist om rettighetene til motorvognen som var kjøpt fra Lastebilleverandøren. Boet overførte pantet til Handelsbanken kort tid etter konkursåpningen, jf. kkl. § 117c.

Handelsbanken, som var kjent med salgspantavtalen før boets overføring av pantet, mente at Lastebilleverandørens salgspant måtte stå tilbake for Handelsbankens motorvognpant, ettersom salgspantet ikke var tinglyst på Transportfirmaets blad i Løsøreregisteret, jf. pantel. § 3-17 (3). Lastebilleverandøren bestred Handelsbankens krav.

Videre oppstod tvist mellom Handelsbanken og Peder Ås, som tre uker før boåpningen hadde inngått avtale med Transportfirmaet om kjøp av den samme motorvognen. Motorvognen var solgt for kr. 200.000, som skulle betales når Peder hentet den. Peder skulle akkurat til å ta 5 uker velfortjent ferie da avtalen ble inngått, så han hadde ikke bruk for motorvognen før han kom tilbake. Dessuten trengte Transportfirmaet noe tid på å foreta reparasjonsarbeider på vognen slik at den kunne leveres i mangelfri stand.

Handelsbanken, som sendte varsel om tvangsdekning like etter boåpningen, gjorde gjeldende at motorvognen var omfattet av bankens pant, ettersom motorvognen ikke var overlevert til Peder. Peder bestred at motorvognen var omfattet av bankens pant. Han gjorde gjeldende at konkursboet måtte respektere Peders rett iht. kjøpsavtalen, og at det samme måtte gjelde for banken som panthaver. Banken bestred at Peder hadde rettsvern overfor konkursboet. Ifølge banken var det imidlertid i forhold til banken som panthaver ikke avgjørende om Peder hadde rettsvern overfor konkursboet.

III

Lillevik Båt drev virksomhet med bygging av større seilbåter. Høsten 2003 inngikk firmaet avtale med Ole Tastad om bygging av en seilbåt for Ole. Båten skulle være leveringsklar 15. mai 2004. Kjøpesummen var 1,5 millioner kroner. Det ble avtalt at 30 %, altså kr. 450.000, skulle betales på forskudd ved avtaleinngåelsen, mens resten skulle betales ved levering av seilbåten.

Grunnet knapphet på kvalifisert arbeidskraft fikk Lillevik Båt problemer med å oppfylle de leveringsforpliktelser firmaet hadde påtatt seg. Kort tid før avtalt leveringstid tok Lillevik Båt kontakt med Ole og forklarte at man ikke ville klare å ferdiggjøre seilbåten før tidligst i midten av juli. Dersom Ole ønsket det, ville Lillevik Båt ikke motsette seg at kjøpsavtalen ble hevet. Ole, som var kommet i tanker om at han kanskje burde skaffet seg en annen og billigere båt enn den han hadde bestilt. Når det nå viste seg at leveringen ble vesentlig forsinket, hevet han avtalen. Det forskuddsbetalte beløpet ble betalt tilbake 10. mai 2004.

Sommeren 2004 ble det reist krav mot Lillevik Båt om etterbetaling av skatt og arbeidsgiveravgift på 2 millioner kroner som følge av et bokettersyn vinteren 2004. Lillevik Båt hadde ingen mulighet til å dekke dette kravet. Den 3. august 2004 ble det åpnet konkurs i Lillevik Båts bo.

Bobestyreren reiste krav mot Ole om omstøtelse etter deknl. § 5-5 av den tilbakebetaling Lillevik Båt hadde foretatt 10. mai 2004. Ole bestred kravet. Han godtok i og for seg at beløpet "betydelig forringet" Lillevik Båts betalingsevne, men gjorde gjeldende at omstøtelse etter deknl. § 5-5 likevel ikke kunne finne sted.

Ole krevde på sin side rente av forskuddsbeløpet for tiden fra forskuddsbetalingen fant sted og til beløpet ble tilbakebetalt. Kravet ble reist som et dividendekrav. Bobestyreren bestred at Ole hadde et slikt rentekrav. I alle fall kunne han ikke fremsette et slikt krav nå, tre måneder etter konkursåpningen og nesten seks måneder etter at det forskuddsbetalte beløpet var tilbakebetalt. Ole opprettholdt rentekravet. Det var korrekt at han ikke tidligere hadde fremmet kravet, men det kunne ikke ha noen betydning.

Om dette skal det skrives en betenkning hvor samtlige spørsmål, både prinsipale og subsidiære, drøftes og avgjøres.