JUR-2503 skoleeksamen høsten 2004

I

Denne delen av oppgaven reiser spørsmål fra obligasjonsretten (pengekrav). Det første spørsmålet er om Lars har krav mot Marte. Kandidatene skal se at det her er spørsmål om regresskrav. Videre skal kandidatene se at det er spørsmål om hjemmel for regresskrav og finne at regresskrav kan ha hjemmel uten avtale, i vårt tilfelle etter alminnelig rettsgrunnsetninger. Se Rt 1997.1029, hvor Høyesterett uttaler at

«... det følger av alminnelige rettsgrunnsetninger at den som har dekket en annens forpliktelse, normalt og som utgangspunkt, har et regresskrav i behold. Det er avskjæring av regress som krever særskilt hjemmel.»

I teorien uttaler Hagstrøm, Obligasjonsrett s. 690 at regress er en alminnelig regel i solidarskyldforhold. Dette må bety at det foreligger en deklaratorisk regel om regress som utfyller en avtale som ikke inneholder bestemmelse om regress. Reelt er vel dette bare en annen måte å uttrykke det jeg har sagt like foran.

De fleste kandidatene ser at det er spørsmål om regress og konkluderer korrekt med regresskrav. De aller fleste forankrer regressretten i gbl. § 2, 2. ledd, eventuelt pr. analogi. Den tradisjonelle oppfatningen er imidlertid at regressretten ikke kan hjemles i denne regelen, jf. Hagstrøm s. 692. Det blir derfor ikke fullgodt når regresskravet hjemles på denne måten.

Noen kandidater snubler og forankrer regresskravet i selve det solidariske ansvaret overfor kreditor (de aller fleste kandidatene forutsetter naturlig at Marte og Lars hefter solidarisk overfor banken), eller nekter regress pga. regelen i § 2, 3. ledd. Det sistnevnte er en grov feil, som har gitt klart trekk hos meg.

Deretter må kandidatene ta stilling til Martes innsigelse om at Lars ikke kunne kreve mer enn rentedelen av beløpet før han hadde innfridd halvparten av restgjelden til banken. Kandidatene skal se at det her er spørsmål om det gjelder en regel om overskudds- eller brøkdelsregress. Om dette, se Hagstrøm s. 697, som i samsvar med alminnelig oppfatning tar til orde for en hovedregel om brøkdelsregress. Det unntaket han oppstiller, er uaktuelt her. Selv om kandidatene ikke "husker" hva Hagstrøm har sagt, bør de kunne komme til samme resultat gjennom fornuftige resonnement. Formålet med regressretten i solidarskyldforhold, hvor hensynet til å nøytralisere virkningene av kreditors valgrett står sentralt, taler med tyngde for at regressregelen bør vært slik at også den likviditetsmessige belastning fordeles.

Mange kandidater overser eller misforstår dette spørsmålet. Men blant dem som behandler dette, er det mye fornuftig, selv om ingen av mine 27 kandidater uttrykkelig stiller spørsmålet om overskudds- eller brøkdelsregress.

Noen kandidater vil kanskje drøfte selve regressnøkkelen. Det fremgår imidlertid at oppgaven at dette spørsmålet ikke er omtvistet, sml. også Hagstrøm s. 692-693.

Dernest blir det spørsmål om Lars kan motregne i Martes krav. Her må kandidatene først ta stilling til om det at pengene Marte mottok fra Lars, var nødvendige til underhold av Marte, er til hinder for motregning. Kandidatene skal her se at det er spørsmål om reglene om beslagsfrihet i deknl. § 2-5 og § 2-7 kan anvendes analogisk på motregning, jf. Hagstrøm s. 728-729. Som antatt av Hagstrøm (s. 729) må slik analogi antas å være gjeldende rett. Det er uten betydning for bedømmelsen hvilken av de to nevnte reglene kandidatene tar utgangspunkt i.

Mange kandidater drøfter begrensning av motregningsretten pga. ”kontanthensynet”, uten nærmere presisering/forankring. Det gir en del uttelling, men blir ikke fullt tilfredsstillende. Noen kandidater drøfter begrensning av motregningsretten ut fra en ”konkret rimelighetsvurdering”, noe som etter mitt syn er mindre vellykket.

Mange kandidater skriver side opp og side ned om alminnelige motregningsvilkår, som de fleste finner er oppfylt. Marte nøyer seg imidlertid med å vise til at pengene var nødvendige til underhold. Det beste er om kandidatene kort og knapt legger til grunn at alminnelige motregningsvilkår er oppfylt.

Lars gjør subsidiært gjeldende at motregning i alle fall måtte være tillatt fordi de motstående kravene var konnekse. Det er her naturlig å begynne med å ta stilling til om de motstående kravene er konnekse. Om konneksitet ved motregning, se Hagstrøm s. 706 og s. 712-713, hvor han refererer uttalelser i Rt 1992.504 om konneksitet ved motregning overfor cesjonar. Selv om "pensum" er noe snau i sin omtale av konneksitet bør kandidatene komme til at konneksitet som utgangspunkt er betinget av at kravene springer ut av samme kontrakt. I samsvar med Rt 1992.504 kan det forekomme konneksitet mellom krav som springer ut av forskjellige kontrakter dersom det er et tilknytningsforhold mellom dem som gjør det rimelig å si at kravene er konnekse. I det foreliggende tilfellet springer altså Lars sitt krav ut av regler om regress anvendt i tilknytning til låneavtalen med banken, mens Martes krav springer ut av den bidragsavtalen som ble inngått ved opphør av samboerforholdet. Ettersom bidragsavtalen henger sammen med partenes økonomiske situasjon, hvor låneavtalen med banken jo er en viktig faktor, kan det forsvares om kandidatene kommer til at det er slik sammenheng mellom de motstående kravene at de kan anses å være konnekse. Det er imidlertid også klart forsvarlig å komme til den motsatte konklusjon.

Forutsatt at kravene er konnekse, blir det spørsmål om Lars kan motregne. Det skal her forutsettes at han ikke kunne motregnet om kravene var ukonnekse. Her kan det ikke forventes så mye mer enn at kandidatene ser at motregningsretten rekker lenger når kravene er konnekse enn når er ukonnekse. Flinke kandidater kan tenkes å klare å identifisere og problematisere de forskjellige hensyn som gjør seg gjeldende. F.eks. er Martes behov for nødvendige kontanter det samme enten kravene er konnekse eller ukonnekse. Begge løsninger må kunne forsvares.

Svært mange kandidater unnlater å drøfte subsidiært om Lars kan motregne etter at de har konkludert med at kravene er ukonnekse.

II

Det første spørsmålet her er om salgspantet må stå tilbake for Handelsbankens motorvognpant. Som begrunnelse for dette viser Handelsbanken til at salgspantet ikke var tinglyst på Transportfirmaets blad i Løsøreregisteret, jf. pantel. § 3-17 (3).

Kandidatene skal her finne frem til pantel. § 3-8 (5), 1. pkt., jf. § 3-4 (3), som innebærer at salgspantet går foran. Det er uten betydning for prioriteten om salgspantet har fått rettsvern etter § 3-17, jf. Rt 2000.1360 og Skoghøy, Panteloven bl.a. s. 244 og s. 278.

Svært mange kandidater overser pantel. § 3-8 (5), 1. pkt., jf. § 3-4 (3). En meget utbredt misforståelse er at salgspantets prioritet er betinget av rettsvern. Noen kandidater avgjør tvisten i Handelsbankens favør fordi de tror Handelsbanken påberoper seg regler om kreditorbeslag. Dette er en grov feil.

Videre skal kandidatene ta stilling til tvisten mellom Handelsbanken og Peder Ås. Det er her naturlig først å ta stilling til om Peder ville hatt rettsvern overfor konkursboet. Peders anførsler må forstås slik at han godtar at Handelsbanken har pant i motorvognen dersom han ikke har rettsvern overfor boet. Dette er da også klart nok, uavhengig av partenes enighet.

Om rettsvernspørsmålet, se Lilleholt, Godtruerverv og kreditorvern s. 188-206. Kandidatene skal nevne at hovedregelen for at eiendomsrett til løsøre nyter rettsvern mot kreditorbeslag er overlevering, men at det antas å gjelde visse unntak fra denne hovedregelen, jf. Lilleholt s. 194. Det unntaket som kan tenkes å være aktuelt i vår sak, er unntaket iht. den såkalte "interesselæren". I forhold til interesselæren er det et problem for Peder at det er i begge parters interesse at overlevering ikke foretas. Grunnlaget for unntak fra hovedregelen synes da ikke å være til stede. Mange kandidater presterer godt på dette punkt.

Subsidiært må det tas stilling til om Peder vinner frem overfor Handelsbanken selv om han nyter rettsvern overfor konkursboet. Kandidatene skal her finne frem til pantel. § 3-8, 5. ledd, 2. pkt., jf. § 3-7 (3), 1. pkt. Spørsmålet er hvordan en skal tolke vilkåret i sistnevnte bestemmelse om at panteretten faller bort når selgeren "ikke lenger har rådigheten" over eiendelen. Om problemet, se Lilleholt s. 194-195 med ytterligere henvisninger, se også Skoghøy, Panteloven s. 265-266. Begge løsninger får godtas. Få av mine kandidater har sett problemet her.

III

Det første spørsmålet her er om Lillevik Båts konkursbo kan kreve omstøtt tilbakebetalingen til Ole etter deknl. § 5-5. Ifølge oppgaveteksten godtar Ole at (det alternative) vilkåret i deknl. § 5-5, 1. ledd om "betydelig forringet" betalingsevne er oppfylt. Det avgjørende blir da om vilkåret om at det er foretatt en "betaling" av gjeld er oppfylt. Alternativt kan det drøftes om omstøtelse ikke kan finne sted pga. ordinær-reservasjonen i deknl. § 5-5. Det er ikke nødvendig at kandidatene drøfter begge deler; tvert imot vil dette måtte lede til dobbeltbehandling, som bør unngås. Reelt er dette nemlig bare to måter å formulere en begrensning i rekkevidden av omstøtelsesadgangen på.

Avgjørende er om Lillevik Båts tilbakebetaling er en disposisjon som har hatt det en gjerne kaller "primær dekningshensikt". Det er nemlig bare disposisjoner som har et preg som skaper presumsjon for illojalitet som rammes av deknl. § 5-5. I det foreliggende tilfellet fremgår det av faktum at knapphet på kvalifisert arbeidskraft medførte at Lillevik Båt ikke klarte å oppfylle sine forpliktelser. Det er altså intet som tyder på at disposisjonen er motivert av forestående insolvensbehandling. Løsningen bør klart være at Ole frifinnes for omstøtelseskravet.

Noen kandidater hefter seg ved at det var Lillevik Båt som henvendte seg til Ole og opplyste at man ikke ville motsette seg hevning. Oppgaven bør imidlertid leses slik at kontrakten ville bli vesentlig misligholdt. I så fall har det neppe vesentlig betydning hvem som tok initiativet. Det får imidlertid godtas om kandidatene reiser tvil om besvarelsen av omstøtelsesspørsmålet på dette grunnlaget.

Dernest må det tas stilling til Oles rentekrav. Boet bestrider at Ole har noe rentekrav. Hvorvidt det her er hjemmel for rentekravet, beror på om Ole er forbruker, se kjl. § 65 (2) sammenholdt med forbrukerkjl. § 50, 2. ledd. Selv om oppgaveteksten er noe sparsom på dette punkt, bør kandidatene kunne konkludere med at det her foreligger forbrukerkjøp, jf. forbrukerkjl. § 1, 3. ledd (i mangel av opplysninger om annet kan normalt legges til grunn at seilbåter ikke kjøpes som ledd i næringsvirksomhet). Jeg kan da ikke se at det er grunnlag for noe rentekrav i det foreliggende tilfellet.

Mange kandidater overser den kjøpsrettslige rentereguleringen. Blant dem som ser denne, er det mange som drøfter enten kjl. § 65 (2) eller forbrukerkjl. § 50, 2. ledd uten noen særskilt drøftelse av hvilket regelsett som får anvendelse. Jeg har godtatt at kandidatene uten nærmere drøftelse legger til grunn at Ole er forbruker.

Mange kandidater som finner at Ole er forbruker, statuerer friskt renteplikt på mer eller mindre fritt grunnlag under henvisning til ”rentedommen” i Rt 2002.71. De fleste som gjør dette, blander – som det kan hevdes også Høyesterett gjorde – krav på renter og krav på rentetapserstatning. Ifølge oppgaven krever Ole renter, ikke rentetapserstatning. Uten i en sammenheng som denne å skulle gå detaljert inn på gjeldende rett om ”hjemmelskravet for renter” i sin alminnelighet, vil jeg bemerke at det skal mye til for å overbevise meg om at man – på områder hvor lovgiver har oppstilt regler om renteplikt ved hevning – kan operere med supplerende renteplikt på ulovfestet grunnlag.

For det tilfelle at det er grunnlag for rentekrav, må det tas stilling til boets anførsel om at rentekravet ikke kan fremsettes "nå". Mange kandidater gir seg her til å drøfte det forhold at kravet ikke er anmeldt innen anmeldelsesfristen etter kkl. § 109. De fleste av disse ser at dette ikke er noe vesentlig poeng, jf. kkl. § 115.

Så vidt jeg kan se er det to mulige måter å grunne boets anførsel på. Det ene er ulovfestede regler som avskjærer krav om tilleggsbetaling pga. oppgjørssynspunkter, jf. Hagstrøm s. 201-203. Det andre er ulovfestede passivitetsregler, jf. Hagstrøm s. 776-779. Jeg nøyer meg her med å vise til fremstillingene hos Hagstrøm. Det får - i forhold til begge grunnlagene - godtas enten kandidatene kommer til den ene eller annen løsning. Få av mine kandidater ser noen av disse grunnlagene.

Om bedømmelsen:

Oppgaven reiser nokså mange spørsmål av forskjellig vanskelighetsgrad. For å bestå bør det kreves at kandidatene ser en betydelig del av de spørsmål oppgaven reiser, og at det presteres noe av verdi om en del av spørsmålene. Feil og svakheter vil på vanlig måte heve kravene til resten av besvarelsen for at helheten skal være passabel.

Besvarelser som får en av de to beste karakterene vil etterlate inntrykk av kandidater med god formuerettslig mestring som presterer på godt nivå i rimelig bredde. Det kan imidlertid ikke kreves at kandidaten er innom alle spørsmålene oppgaven kan reise, heller ikke for å gi A. Det er særlig tenkelig at kandidatene kan overse problemstillinger og drøftelsesgrunnlag under behandlingen av rentekravet i pkt. del III.