JUR-2503 skoleeksamen våren 2004

Del I

Denne delen reiser spørsmål om betydningen av at opplysningen i meglerens salgsoppgave om garasjeplass svikter. Marte påberoper seg prinsipalt at opplysningen i salgsoppgaven må anses som en del av avtalen. Det er naturlig å drøfte denne anførselen først.

Peder bestrider Martes anførsel, dels under henvisning til at “leiligheten var solgt i den stand den var ved besiktigelsen”, dels under henvisning til at opplysningen bare kan ha betydning for mangelsvurderingen dersom den har innvirket på avtalen.

“Som den er”-klausulen må tolkes. Noen kandidater vil kanskje bemerke at den etter ordlyden knytter seg til leilighetens stand, mens tvisten gjelder betydningen av manglende garasjeplass. En slik tolkning må vel kunne forsvares, ikke minst fordi domstolene ikke sjelden tolker “som den er”-klausuler innskrenkende. En annen, og etter mitt syn bedre synsmåte, er at “som den er”-klausulen i prinsippet også omfatter spørsmålet om leiligheten har garasjeplass, men at en slik generell klausul må anses å vike for en spesiell avtalebestemmelse om garasjeplass. Se f.eks. Rt. 1992.166:

«... omhandlede hjullaster er avtalt solgt som en 1982-modell med sidetipp, idet annonseringen må trekkes inn i avtalegrunnlaget. At opplysningene om årsmodell og sidetipp ikke er nevnt i kjøpskontrakten, kan ikke være avgjørende. Hvis banken ikke ville svare for opplysningene i annonsene, måtte det etter min mening vært presisert overfor kjøperen. ... Den generelle klausul i kjøpekontrakten om at maskinene ble solgt «i den stand maskinene forefinnes» forhindrer etter mitt syn ikke at opplysningene om årsmodellen og sidetippen kan påberopes.»

Konklusjonen bør uansett klart være at “som den er”-klausulen ikke avskjærer Martes mangelskrav.

Mer komplisert er det å ta stilling til om mangel er betinget av at opplysningen har innvirket på avtalen. Det er altså spørsmål om å trekke skillet mellom tilfelle hvor Marte kan kreve garasjeplass pga. at det er avtalt at garasjeplass skal følge med ved salget, og tilfelle hvor det at det ikke er knyttet garasjeplass til leiligheten er mangel hvis opplysningen har innvirket på avtalen. Rt. 1992.166 er trolig et eksempel på at egenskapen må anses avtalt (“annonseringen må trekkes inn i avtalegrunnlaget”), slik at det foreligger mangel selv om opplysningen ikke har innvirket på kjøpet. Se tilsvarende Rt. 2003.397, hvor det pga. opplysninger som var gitt, ikke var tvilsomt at “takterrassen er omfattet av kjøpsavtalen”. Se på den annen side Rt. 2003.612, hvor opplysninger i salgsprospekt og takst om en leilighets areal, ble vurdert etter avhl. § 3-8, hvor mangel er betinget av at opplysningen virket inn på avtalen.

Det kan ikke kreves noe særlig mer enn at kandidatene ser det problemet som her er oppstilt. Verken teori eller rettspraksis gir vesentlig veiledning mht. hvordan en skal trekke skillet mellom opplysninger som inngår i avtalen, og opplysninger som bare får betydning dersom den har innvirket på avtalen.

Subsidiært må det tas stilling til om opplysningen har innvirket på avtalen. Avgjørende er om vilkåret om innvirkning skal forstås slik at avtalen ikke ville blitt inngått, enten overhodet eller på samme vilkår, om opplysningen ikke var gitt eller hvis den var blitt korrigert før avtaleinngåelsen, eller om det er tilstrekkelig for innvirkning at kjøper har lagt vekt på opplysningen. I teorien er det gitt uttrykk for begge synspunktene. Høyesterett må vel anses å ha avgjort spørsmålet i Rt. 2003 s. 612, hvor innvirkning drøftes som et spørsmål om avtalen ville ha kommet i sted på de avtalte vilkår.



Del II

Denne delen reiser to spørsmål. Det første er når betaling skal regnes for å være foretatt. Rederiet hevder betaling er foretatt 1. mars, pga. analogisk anvendelse av finansavtl. § 39 (2)(a). Garmann hevder derimot at betaling først er foretatt 3. mars. Kandidatene bør se at Garmann påberoper seg finansavtl. § 39 (1), 1. pkt. Det kan ikke være tvilsomt at finansavtl. § 39 (2)(a) er ment å være en forbrukerverneregel som ikke kan anvendes analogisk på næringsforhold. Poenget er at finansavtl. § 39 (1) regulerer både spørsmålet om når pengekravet er oppgjort og spørsmålet om når betalingsfristen er avbrutt, mens (2)(a) gir en særregel om det sistnevnte spørsmålet for forbrukerforhold. I læreboka drøfter Hagstrøm spørsmålet om når betaling er skjedd på s. 221 flg.

Det neste spørsmålet er om forsinkelsen med betalingen medfører at Rederiet må betale på nytt med NOK. Kandidatene skal her finne frem til gbl. § 7, 2. ledd, 2. pkt., som opphever debitors rett til å velge å betale kravet med pålydende valuta når betalingen er forsinket. Bestemmelsen må anses å gi kreditor rett til å avvise et tilbud om betaling med pålydende valuta ved forsinket betaling. Men i foreliggende tilfelle er betaling kommet frem (finansavtl. § 39 (1)) når Garmann kontakter Rederiet, slik at det vel ikke er spørsmål om å avvise et betalingstilbud, men om å foreta tilbakebetaling kombinert med at debitor betaler på nytt. Hagstrøm behandler gbl. § 7, 2. ledd på s. 178, se også s. 586-587.

Del III

Spørsmålet her er om det er Skipshypotekbanken eller Garmann som har 1. prioritets panterett i skipet. Garmann påberoper seg både sjøl. § 24, 1. ledd og sjøl. § 24, 3. ledd, 1. pkt. til støtte for sin påstand om å ha 1. prioritets panterett i skipet. I forhold til begge grunnlag er det imidlertid avgjørende hvilken betydning Garmanns samtykke til registreringen av bankens pantobligasjon skal ha. Flinke kandidater bør se dette og helst nøye seg med en samlet drøftelse av problemet. Bankens synspunkt er at Garmann må anses å ha veket prioritet når Garmann samtykker i registreringen av bankens pantobligasjon når det er påført at den skal ha 1. prioritet.

Den problemstilling oppgaven reiser, bør være kjent for kandidatene. Spørsmålet er uttrykkelig behandlet i læreboka, se Lilleholt, Godtroerverv og kreditorvern s. 48. Det som er spesielt i det foreliggende tilfellet, er at banken vet at Garmann har forbeholdt seg panterett og at det fremgår av bankens pantobligasjon at den skal ha 1. prioritet — noe det ikke alltid vil gjøre. For så vidt kan det sies at begge parter har hatt en viss oppfordring til å klargjøre sin egen posisjon når spørsmålet om samtykke til registrering kommer opp. Utgangspunktet er nok at samtykke til registrering må anses som prioritetsvikelse, og det er neppe tilstrekkelig grunn til å gjøre unntak i det foreliggende tilfellet.

Del IV

Her er spørsmålet om Lars Holm har foretatt betaling av gjeld til Storvik kommune som kan omstøtes etter deknl. § 5-5. Ut fra oppgavens opplysning om vederlagskravets størrelse, er det ingen tvil om at vilkåret i § 5-5, 1. ledd, 3. alternativ om betaling med beløp som betydelig forringer skyldnerens betalingsevne, er oppfylt. Spørsmålet er om betalingen allikevel fremtrer som ordinær eller — alternativt — om disposisjonen har hatt det Huser kaller “primær dekningshensikt”. Det er nemlig slik at disposisjoner som har hatt et annet hovedformål enn å betale gjeld, ikke kan omstøtes på objektivt grunnlag. Ettersom deknl. § 5-5 “styrer” rekkevidden av § 8-3 (når en ser bort fra deknl. § 5-9, som her ikke er påberopt, og derfor heller ikke skal drøftes), blir vurderingen av disposisjonen i forhold til § 5-5 avgjørende.





I det foreliggende tilfellet er det klart at hovedkravet ikke er stiftet med sikte på å skulle tjene som dekning av kommunens krav mot Lars Holm. En kan
riktignok si at i forhold til Holms øvrige kreditorer er det økonomisk likegyldig om gjeldsdekningshensikt foreligger. Men deknl. § 5-5 — og for så vidt § 8-3 — ranmer bare presumptivt illojale disposisjoner, dvs., disposisjoner som preges av å være foretatt med sikte på forestående økonomisk sammenbrudd hos skyldneren. Stiftelsen av hovedkravet i oppgaven har imidlertid et regulært preg.

Noen kandidater vil kanskje drøfte om betaling er foretatt med “usedvanlig betalingsmiddel”. Dette får bare selvstendig betydning hvis en kommer til (dvs. forutsetter) at hovedformålet med disposisjonen er å dekke gjeld. Det er imidlertid så klart at hovedformålet med disposisjonen ikke er å dekke gjeld, at det ikke bør trekkes om kandidatene unnlater å foreta denne subsidiære drøftelsen. Legger en først til grunn at disposisjonen har som hovedformål å dekke gjeld, blir det spørsmål om det å betale skatt og avgift til kommunen med å utføre reparasjonsarbeider som de foreliggende, kan anses som betaling med usedvanlig betalingsmiddel. Det spørsmålet bør besvares bekreftende, selv om en nok må si at kommunen uansett ville ha fått utført reparasjonsarbeidene.

Vilkåret for anvendelse av deknl. § 5-5 at disposisjonen har hatt “primær dekningshensikt”, de alternative omstøtelsesvilkårene i § 5-5 samt deknl. § 8-3 er behandlet i forelesningene.

Del V

Denne delen av oppgaven er ment å teste kandidatenes evne til å identifisere et mulig rettsgrunnlag for krav om vederlag for en fordel som en part, Storvik Sparebank, nyter ved at maskiner banken hadde pant i, ble stående i lokalet etter at boet hadde abandonert. Ifølge oppgaveteksten godtar Ole at vederlagskravet ikke kan forankres i avtale. Ettersom tap ikke er lidt, er det heller ikke spørsmål om erstatningsansvar.

Et mulig grunnlag kan da være ulovfestede regler om berikelse. Her er dels spørsmål om vi har slike regler og dels hva de går ut på. Om problemstillingen, se Hagstrøm s. 664 flg.

Det er, etter Rt. 1981.12 15, neppe særlig tvilsomt at rettsstridig bruk av tredjepersons formuesgode kan begrunne vederlagskrav. Men banken har neppe brukt lokalene i det foreliggende tilfelle. Det er også uklart hva bankens eventuelle rettssnid skulle bestå i. Det er høyst diskutabelt hvor langt vederlagsplikt kan grunnes på selve det at noen har hatt en ubegrunnet fordel ved å benytte en annens formuesgode.

Ser man det slik at banken er tilført en fordel, kan det eventuelt bli spørsmål om restitusjon av fordelen i form av et berikelseskrav selv om banken ikke har opptrådt rettsstridig, se til sammenligning condictio indebiti. Men dette er vel gjerne ikke et “vederlagskrav”.

Det kan ikke forventes at kandidatene går vesentlig inn på forskjellige former for berikelseskrav og vilkårene for disse.

Subsidiært, for det tilfelle at vederlagsplikt kan statueres, blir det spørsmål om vederlagets størrelse. Det må vel her være klart at det er Oles subsidiære påstand som kan gis medhold; plikt til å betale akkurat den leie som var avtalt mellom Ole og Lars må forutsette et annet rettsgrunnlag enn ulovfestede berikelsesregler.


Nærmere om bedømmelsen:

Det er som vanlig svært vanskelig å uttale seg om hva som kjennetegner eller bør kjennetegne besvarelser på forskjellige karaktertrinn, når en ikke har sett en eneste besvarelse.

Oppgaven favner bredt med problemer av varierende vanskelighetsgrad fra en rekke rettsområder. Bare de flinkere kandidatene kan forventes å få noe særlig ut av del V, men det må klarligvis kunne gis A selv om kandidaten ikke får noe særlig til i denne delen.

Passable besvarelser bør være i stand til å identifisere et flertall av problemene i del 1-1V og prestere et visst minimum av verdi om de mer overkommelige temaene, dvs., som den er klausulen i del I og spørsmålene i del II og III.