Jur.fak. - Eksamen

Del I

Ad spm.1
Flere av sensorene har påpekt at det ikke er unaturlig om kandidatene tar opp og drøfter proforma-problemstillingen.
Kristins anførsel kan forstås som en anførsel om proforma. I og med at hun sier at hun alltid har eid hytten kan dette tyde på at avtalen etter hennes oppfatning ikke skulle ha noen realitet mellom partene. Det kan vike som en proforma-innsigelse når hun uttaler at ektepakten bare ble opprettet for å sikre hytta mot kreditorene.
Pro forma-anførselen kan ikke føre fram, men kandidater som drøfter dette på en fornuftig måte bør honoreres og ikke trekkes.

Ad spm 3
Ordlyden i oppgaven oppfordrer ikke til å skille mellom særeiedelen og gavedelen av ektepakten. Det bør derfor ikke føre til trekk om studentene ikke drøfter hva resultatet blir hvis bare gavedelen blir stående, mens særeiedelen opphører.

Ad spm 5
Det er noen studenter som tar for seg ekteskapsloven § 59, 3. ledd i spørsmål 5. Dette er strengt tatt å gå utenfor det spørsmålet som stilles, men jeg synes ikke vi bør være for strenge, særlig hvis kandidaten får frem hovedregelen om at innsatsen etter ekteskapsinngåelsen ikke er gjenstand for skjevdeling.
Faktisk tror jeg en domstol ville kommet til at 3. ledd ville fått anvendelse i et slikt tilfelle som det foreliggende. Dette med støtte i forarbeidene (som flere studenter viser til) hvor dette med næringsvirksomhet som den ene ektefellen har bygget opp er nevnt som et eksempel. Det kortvarige ekteskapet, samt ektefellenes inntektsforhold, støtter også en anvendelse av 3. ledd. Jeg synes derfor de av studentene som trekker frem dette bør honoreres, men de som ikke gjør det bør ikke trekkes i og med at dette strengt tatt ligger utenfor spørsmålet. Det bør imidlertid på en semesteroppgave ikke være for strenge grenser for hva som behandles av studentene så lenge det er fornuftig begrunnet.

Ad spm.6
Rt. 2002 s. 1526 / Rt. 2001 s. 1434 (mindretallet) er framholdt som prejudikater vedrørende verdistigning på skjevdelingsmidler. Jeg er enig i at disse dommene er avgjørende for dette spørsmålet når verdistigningen skyldes markedskonjekturer. Jeg synes imidlertid ikke at de like klart avklarer situasjonen for skjevdelingsmidler som har økt i verdi grunnet egen arbeidsinnsats under ekteskapet. Begge dommene gjaldt verdistigning på boligeiendommer. Verdistigningen var ikke et resultat av innsats fra noen av ektefellene. Ved skjevdelingen ble man bare tilkjent en forholdsmessig del av denne ikke-innsatsbaserte verdiøkning. Verdier som er skapt under ekteskapet er som den klare hovedregel gjenstand for deling. Det samsvarer også dårlig med formålet til skjevdelingsregelen å skjevdele slike midler. På bakgrunn av dette synes det for meg ikke like klart at de to ovennevnte dommer er avgjørende for hvordan verdistigningen skal fordeles i dette tilfellet. Det eneste de med sikkerhet avgjør, er at Kristin skal ha en forholdsmessig del av den verdistigning som skyldes markedskonjekturer. Dommene er etter min mening ikke avgjørende for den verdistigning som skyldes Kristins egen arbeidsinnsats under ekteskapet.

Jeg vil likevel understreke at det neppe kan forventes at kandidatene ser distinksjonen mellom innsatsbasert og konjekturavhengig verdistigning. Det bør derfor etter min mening ikke trekkes noe for å ha løst problemstilingen basert på uttalelsene i dommene. Dersom noen likevel skulle ha sett problemstillingen, og klarer å si noe i nærheten av fornuftig om dette, så bør det etter min mening honoreres kraftig.

OBS! Ved beregningen av skjevdelingskravet, må vi legge til grunn bruttoverdien av frisørsalongen. Det vil si at skjevdelingskravet utgjør 1/20 av 5 mill, altså 250. 000.

Del II Domsanalysen.

Denne delen er relativt enkel. Kanskje spørsmålene ikke er godt nok formulert, men det er få studenter som viser hvordan Høyesterett anvender rettskildefaktorene for å komme fram til den aktuelle rettsregel.

Noen skriver generelt om rettskildene i barneretten, uten å koble dette til dommen. Dette bør i hvert fall ikke honoreres, men - dette er førsteavdeling, de er lite erfarne oppgaveløsere og bør ikke trekkes noe særlig for dette hvis de ellers besvarer spørsmålene.
Det er få som får noe fornuftig ut av vurderingsdelen.

Karaktervurderingen:

Oppgavene synes vel egnet til å skille studentene.

Her vil jeg først henvise til vedlegg 7, Retningslinjer for karakterfastsettelse. Det er håndterbart å ta utgangspunkt i generelle kvalitative beskrivelse av vurderingskriteriene.
Det skal foretas en helhetsvurdering, og det er vanskelig å si noe mer generelt om grensene mellom de ulike bokstav-karakterene.

Vi bør ta hensyn til at dette den første eksamen studentene avlegger i juss-delen, og at de ikke har så mye erfaring med å løse juridiske oppgaver. Stor takhøyde når det gjelder form.

Hensett til at studentene har hatt god tid og alle tenkelige hjelpemidler til rådighet, er det likevel på sin plass å stille visse krav til studentene. Det må kreves at de har lagt et visst arbeid i oppgaven, at de har lest spørsmålene, at de forholder seg til partenes anførsler, at de bruker rettskildene på en forsvarlig måte og får til fornuftige drøftelser ut i fra disse i den praktiske delen. Likeså bør det må kreves en fornuftig redegjørelse for Høyesteretts anvendelse av rettskildene i domsanalysen for å oppnå skikkelig uttelling (med andre ord blir studentenes fokus og anvendelse av rettskildene etter mitt skjønn sentralt ved vurderingene av oppgavene).

Noen skriver generell teori. Jeg synes at vi må akseptere noe mer av det slaget, enn ved en skole-praktikum. Men for at de skal få uttelling for teorien, må det de skriver knyttes an til de aktuelle problemstillingene.

Vi har stilt krav om at besvarelsene skal være på mellom 3000 og 5000 ord. Å holde seg innenfor disse rammene, er en del av oppgaven. Et lite avvik kan aksepteres, men blir besvarelsen mye kortere enn 3000 ord, vil den neppe passere.