Jur.fak. - Eksamen

Generelt

Husmorsameie er et tingsrettslig sameie som oppstår gjennom at ektefellene anskaffer visse gjenstander under samlivet, samt at den enes innsats i denne anskaffelsen er arbeid i hjemmet. Den andres innsats kan karakteriseres som en økonomisk innsats, slikt som egeninnsats ved husbygging eller pengebidrag til anskaffelsen. Selv om det dreier seg om et tingsrettslig sameie, er denne måten å etablere sameie på bare aktuelt for ektefeller og samboere. Motsetningen til eneeie kan gjerne påpekes.

Felleseie er et familierettslig begrep som betegner den ekteskapelig formuesordning som ektefeller har dersom de ikke bestemmer annet. Den innebærer først og fremst at verdien av ektefellenes formuer deles likt mellom dem ved oppløsning av ekteskapet. Motsetningen til særeie kan gjerne nevnes.

Utdyping

Her har vi hjulpet kandidaten ved å stille en del sentrale spørsmål. Listen er imidlertid ikke uttømmende. Noen kandidater vil kanskje angripe det hele på en annen måte. De må likevel komme inn på de forholde som listen omhandler.

Ang. den historiske bakgrunnen:

Felleseie slik vi nå kjenner det var nytt med Lov om ektefellers formuesforhold fra 1927. Den avløste Lov om Formuesforholdet mellom Ægtefeller fra 1888 som bygde på en felleseieordning der mannen alene forvaltet midlene. Bare midler hustruen selv hadde tjent fra eget arbeid var hun selv berettiget til å råde over. Utgangspunktet for 1927-loven var at hver ektefelle rådet over sine eiendeler som sine egne. Ved ekteskapets oppløsning, ved død eller skilsmisse, skulle imidlertid verdien av det deles likt. Forutsetningen for denne lovgivningen var at eierforholdene var entydige, slik at den ene eller den andre ektefellen var eier, nemlig den som kjøpte for egne penger osv. I ettertid har det vært diskutert hvorvidt felleseie opprinnelig kunne kalles sameie, se Tone Sverdrup, Stiftelse av sameie i ekteskap og ugift samliv, 1997, punkt 2.4. Det er imidlertid en kjensgjerning at felleseie i betydning sameie ikke er framstilt som gjeldende rett i nyere juridisk litteratur.
Husmorsameie fikk sitt gjennombrudd ved høyesterettsdom gjengitt i Rt. 1975/220. Saken gjaldt tvist om å overta den felles bolig. Så lenge Ektefelleloven fra. 1927 var virksom kunne den ektefellen som helt eller for det vesentlige eide den felles boligen i praksis enerett til å beholde den på sin lodd. Den andre ektefelle hadde altså ingen mulighet til å overta den mot eierens vilje, jf. Skifteloven § 50. Mannen i nevnte sak for høyesterett hevdet å ha en slik posisjon. Kona, som hadde vært husmor med ansvar for tre barn, hevdet å være sameier i boligen på grunnlag av sin innsats for familiefellesskapet. Høyesterett ga henne medhold i dette på grunnlag av at boligen var et felles prosjekt og at hun hadde gjennom sin innsats i hjemmet gjort det mulig for ektefellen å gjøre den økonomiske innsatsen som var nødvendig for anskaffelsen.
I Ekteskapsloven fra 1991 ble reglene om husmorsameie lovfestet. Samtidig ble det åpnet for at en ektefelle som ikke var medeier kunne overta den felles bolig dersom særlige grunner taler for det, jf. Ekteskapsloven § 67. Den regelen som var den direkte foranledningen til husmordommen ble altså endret samtidig med at husmorsameie ble lovfestet. Felleseieordningen slik den var i 1927-loven, ble samtidig beholdt uendret.

Likheter og ulikheter:
Under dette punktet kan studentene gi en oversikt over det som skal utdypes i senere punkt.

Begrunnelse for reglene
Her er det viktig at studentene viser til sine kilder. Forarbeider vil være relevant materiale. NOU 1987:30 inneholder historiske oversikter, se for eksempel s 42 der forhistorien til loven av 1927 gjennomgås. Det ble den gang bl.a. er anført at ektefellene skulle ha felleskap i nytelsen av arbeidets frukter, og at selv der hvor mannen er den eneste eller vesentlige ervervende, var oppsparing i høy grad avhengig av hustruens dyktighet, skjønnsomhet og orden. Man tenker altså at den hjemmearbeidende ektefelle fortjener å bli sikret økonomisk. Fellesskap er mange steder anført som begrunnelse for felleseie. Det er fint om studentene klarer å se bak denne nokså intetsigende begrunnelsen, og finne begrunnelsen for de reelle økonomiske virkningene. Se også Lødrup, Familieretten s. 92.
Når det gjelder husmorsameie, kan studentene lese husmordommen fra 1975 og andre husmordommer. Stoff finner de også i nevnte NOU og selvsagt i Tone Sverdrups bok Stiftelse av sameie i ekteskap og ugift samliv. Her er begrunnelsen nokså åpenbar; husmorens innsats har en økonomisk verdi som hun bør få nyte godt av.
Skal man sammenlikne de to begrunnelsene, kan man si at de faktisk er sammenfallende ved at begge tar sikte på å sikre den hjemmearbeidende økonomisk. Begrunnelsen for husmorsameie er imidlertid tydeligere. Begrunnelsen for felleseie er utydelig bl.a. fordi den bygger på en slik lang historisk tradisjon likesom ekteskapet selv.

Nærmere om omfang og begrensningen i rådigheten
Husmorsameie opp står under samlivet etter el. § 31 tredje ledd i eiendeler som de erverver til felles personlig bruk som felles bolig og vanlig innbo. Andre eksempler er hytte, bil og lignende. Felleseie består formelt sett av alt ektefellene eier (og som ikke er gjort til særeie). Reelt sett gjør reglene om skjevdeling i § 59 den reelle hovedregelen blir en annen, nemlig at det bare er det ektefellene selv har skaffet under ekteskapet som skal deles (verdimessig). For folk flest faller derfor dette mye sammen med det som kan bli sameie gjennom husarbeid. For dem med mer romslig økonomi, vil det selvsagt bli en forskjell bl.a. ved at bankinnskudd og lignende normalt ikke blir sameie. Det kan bli sameie i særeiemidler og da først og fremst ved fullstendig særeie, ettersom det vanskelig kan tenkes sameie i gjenstander uttrykkelig nevnt som den ene ektefelles særeie.
For det som er i sameie gjelder rådighetsbegrensninger ifølge sameieloven § 3. For felleseie gjelder rådighetsinnskrenkinger i el. §§ 33 og 34. Rådighetsinnskrenkningen i el. gjelder nettopp de mest sentrale delene av det som kan bli sameie, nemlig bolig og vanlig innbo. Dersom det er sameie i flere gjenstander, gir husmorsameie en mer omfattende beskyttelse for husmoren enn felleseie. For felleseie har vi imidlertid en generell regel om god forvaltning som riktig nok først får betydning på skifte, se el. § 63 andre ledd.

Nærmere om ektefellenes ansvar for gjeld
Husmorsameie oppstår og er en realitet under samlivet. Det vil bl.a. si at kreditor bare kan ta beslag i sin skyldnerektefelles del i sameie. Felleseie har ikke noen slik begrensende funksjon så lenge ekteskapet består. Eierektefellens kreditorer kan ta beslag i hele gjenstanden selv om verdien av den skal deles en gang i framtiden.

Husmorsameie kan oppstå uten at partene er klar over det. Det kan oppstå på tvers av partenes ide om eierforholdene, for eksempel det forhold at bare den ene står som registrert som eier i offentlige registre osv. Det har vært en del diskutert hvem som er ansvarlig for gjeld som er tatt opp for å skaffe slike formuesobjekter som blir sameie.

Her som ellers er det den som forplikter seg overfor långiver som blir ansvarlig utad. Husmorsameie er imidlertid ikke noe nettosameie og den som blir eier på grunn av faktiske omstendigheter blir eier av bruttoen og derved også den delen som er skaffet ved lån, og motstykket er da at vedkommende også blir ansvarlig for gjelden, i alle fall partene imellom. Dette kan føre til at husmødre som blir sittende igjen med nettogjeld, se under skifte nedenfor.

Nærmere om det økonomiske resultatet ved skifte
Husmorsameie er et reelt tingsrettslig sameie som bare kan oppstå i familiesammenheng, for ektefeller og samboere. Etter Lov om sameige § 2 første ledd er det en formodning for at sameiere eier like store parter hver. Selv om sameie ikke har store virkninger under samlivet, innebærer dette at verdien skal likedeles ved oppløsning av sameie. Felleseie er ikke et tingsrettslig sameie, men dets egenskap er nettopp at verdien av det skal likedeles ved oppløsning av ekteskapet.
Dersom alt ektefellene eier er i sameie med like store deler på hver, vil reglene om sameie i seg selv gi det samme økonomiske resultatet som en likedeling på skifte. De ulikhetene som er behandlet ovenfor vil imidlertid også gi ulikheter ved en deling. For det første vil felleseie normalt omfatte flere formuesgoder enn husmorsameie, typisk bankinnskudd og fra tid til annen også produksjonsmidler. Felleseie ivaretar her den hjemmearbeidende ektefelle som vanligvis er den som har kunnet anskaffe minst, på en bedre måte enn husmorsameie. Det forhold at eier av en gjenstand herunder sameier også hefter for gjeld som hefter ved sameiegjenstanden, kan føre til at det at noe er husmorsameie, fører til et økonomisk resultat ved skifte ulikt resultatet om gjenstanden var eneeie innenfor felleseie. Som nevnt ovenfor vil dette være tilfelle der sameiegjenstanden har sunket i verdi med den følge at det er overbeheftet med gjeld. Ved at husmoren i tilfelle boligen er sameie blir ansvarlig for gi elden i alle fall internt mellom ektefellene, kan føre til at hun blir sittende igjen med ansvar for netto gjeld etter oppgjøret, noe hun ville ha vært forskånet fra ved deling av felleseie der mannen hadde stått som eier og eneansvarlig for gjelda.

Kandidatene kan også med fordel ta med spørsmål som vanligvis omtales som naturalutlegg på skifte selv om det ikke er spurt om spesielt, jf at de bl.a. skal behandle. De kan påpeke at når det gjelder sentrale formuesobjekter som bolig og innbo, vil antakelig den som trenger dem mest, for eksempel den som skal ta seg av barna, overta disse uansett om det er sameie eller ikke, jf. § 67. For andre gjenstander som hytte og bil, vil sameiekonstruksjonen kunne være avgjørende. Her vil ingen av sameierne ha forrang fremfor den andre, slik at resultatet f.eks. kan bli salg. For andre formuesgjenstander som ikke omhandles av husmorsameie, for eksempel produksjonsmidler, vil eieren ha forrang her, jf. § 66.

Vurderinger

Punktene som gjelder vurderinger er nøytralt utformet ved at vi har prøvd å unngå ‘du’ formen. Dette for at kandidatene skal prøve å gi sine vurderinger et skjær av objektivitet. De første spørsmålene er generelle, mens vi til slutt ber dem vurdere hvordan likestilling og rettstekniske hensyn er ivaretatt.

I hvilken utstrekning tjener de to regelsettene samme formål?
Studentene bør her kunne vise til framstillingen sin ovenfor og konkludere med at vi her har for oss to nokså parallelle regelsett. Begge har sitt utgangspunkt i ektefellenes felles økonomiske interesse og i en rettferdig fordeling dem imellom. Ingen av dem har sterke virkninger under samlivet, bare visse begrensninger for å sikre den felles interessen (husmorsameie har imidlertid betydning for hva det kan tas utlegg i). Ved oppløsning fører regelsettene til litt ulike resultater, som kan sies å være tekniske virkninger av de juridiske konstruksjonene de er.

Hvilket av regelsettene synes å være best begrunnet.
Her kan kandidatene selvsagt gå på begrunnelsen som de har redegjort for ovenfor og vurdere dem. Mer naturlig er det å se på de ulike virkningene og vurdere hvilken ordning som fungerer best.

Hvis vi skulle velge en av ordningene og oppheve den andre, hvilken ville best ivareta ektefellenes behov?
Her må kandidatene igjen komme inn på reglenes innhold og påpeke styrker og svakheter. Felleseie er en totalordning, slik at den ikke er så avhengig av hva den økonomisk sterke ektefellen valgte å bruke penger på, slik det vil være for husmorsameie. Det er imidlertid valgmuligheter også her. Den økonomisk sterke ektefellen har for eksempel valgt å bruke penger på rent forbruk eller på ting som er unntatt fra deling etter § 61.
Viktig er det dessuten her at husmorsameie lett kan bli komplisert på den prosessuelle siden. Det er i mange tilfelle ikke klinkende klart for ektefellene at noe blir husmorsameie. Kanskje de må f~ juridisk bistand til å avgjøre dette, i verste fall reise sak for retten. Husmorsameie fører til et visst vern mot at mannens kreditorer beslaglegger eiendeler som hustruen har en interesse i. Ser man det fra den andre siden, begrenser husmorsameie kredittverdigheten til den som står for den inntektsgivende innsatsen.
Muligheten for en husmor å sitte igjen med nettogjeld, må sies å være en utilsiktet og uheldig side ved husmorsameiet.
Ved at husmorsameie viser direkte til innsats, er det antakelig bedre egnet til å skape forståelse for delingen mellom ektefellene enn tilfelle er for felleseie.
Slike momenter må kandidatene veie mot hverandre og ta et standpunkt.

Hvilken ordning synes å være mest i overensstemmelse med kravet om likestilling mellom ektefellene?
Ekteskap og de reglene som er knyttet til det er et vanskelig område sett fra et likestillingsperspektiv. Mange vil mene at det er her ulikhet og kjønnsroller oppstår. Det ser ut som studentene ønsker å påpeke at det er f~ som er husmødre i dag og at husmorsameie derfor er mindre aktuelt. I den forbindelsen kunne de påpekte at det også er andre måter å erverve sameie på og at en begrenset husmorinnsats kan sammen med andre ervervsmåter føre til sameie. Dessuten, hvis gifte kvinner deltok i inntektsgivende arbeid på like linje med menn, ville også felleseieordningen være unødvendig. Husmorsameie bygger direkte på en arbeidsinnsats. Denne ordningen fører derfor antakelig med seg mer verdighet enn det å skulle dele eiendom som i utgangspunktet eies av en annen. Ordningen gir direkte uttelling for slikt arbeid som nesten bare kvinner gjør.

Hvilket av de to regelsettene synes enklest å praktisere?
Dette henspeiler nettopp på de rettstekniske sidene av regelsettene. Det er klart at husmorsameie fører til mange flere bevisspørsmål enn den mer totale felleseieordningen.

Bedømmelsen

Pensum
Aktuelt pensumsstoff for oppgaven er faget er Peter Lødrup, Familieretten 4. utgave 2001 § § 9 — 12 (med unntak av 12 V-VI som ikke er pensum) og 17 — 18 (med unntak av 17 VIII som ikke er pensum), 20 (med unntak av 20 IV og VI som ikke er pensum) og 22, Hege Brækhus, Husmorrett som kvinnerett og familierett, i Fra institutt til fakultetet, Jens Edvin A. Skoghøy (red.), samt Inge Unneberg, Oversikt over samboerretten, avsnitt 2 og 3. Dette er studentenes basiskunnskaper. I en semesteroppgave kan vi imidlertid forvente at de bruker kildene direkte og at de også orienterer seg i annen litteratur.

Disposisjon
Etter å ha lest noen få besvarelser ser det ut som studentene deler opp fremstillingen i:

1) historisk utvikling
2) sammenlikning av reglene og
3) vurderinger.

Dette må være helt greit selv om de enkelte poengene ofte drukner litt ved en så grov inndeling.

Irrelevant stoff
Det kan se ut som en del studenter fyller opp besvarelsen med mer og mindre irrelevant stoff som en utdyping av § 41 ombytting av skjevdelingsmidler osv. Det bør trekkes noe for slikt.

Forståelse og sammenlikning
De to regelsettene oppgaven gjelder er ikke lette å forstå. Sammenhengen og likheten mellom dem er antakelig nokså kompliserte å forstå for førsteårsstudentene. Kandidatene har imidlertid god tid, og om de ikke har forstått dette tosporede formuessystemet tidligere, bør den prosessen de gjennomgår med arbeidet med denne oppgaven, gi dem en relativ klar forståelse. Kandidater som på viktige punkter ikke kjenner systemet, eller har misforstått det, må trekkes. Kandidater som klarer å sammenlikne på en tydelig måte, må få et pluss.

Evne til skriftlig framstilling
Mye av prøven går da på å vise at man er i stand til å forklare kompliserte forhold skriftlig.
De som klarer det godt må få et pluss.

Krav til dokumentasjon.
Det er klart at vi ved en semesteroppgave kan stille mye høyere krav til dokumentasjon enn ved en skoleeksamen. Vi håper at studentene har brukt tiden til en dypere forståelse av loven gjennom studier av forarbeider, litteratur og rettspraksis og at dette går fram av besvarelsene. Studentene skal vise til sine kilder. Vi har imidlertid ikke hatt noen opplæring i hvordan dette skal gjøres. Studenter som gjør dette på en tydelig og god måte bør fa et pluss. Også en avsluttende litteraturliste kan være en fordel.

Krav til vurderinger
Det er selvsagt begrenset hva vi kan vente av modne vurderinger fra førsteårsstudentene. Det er imidlertid viktig at de allerede på dette stadiet tar vurderinger alvorlig. De må ha prøvd seg på en likestillingsrelatert analyse og på en mer rettsteknisk analyse.

Hvor avansert disse analysene blir, er vanskelig å forutsi. Dessuten vil de fleste kunne ta standpunkt til de ulike økonomiske resultatene av de to ordningene i seg selv og mene noe om det.