|
JUR-1003 1 avd. skoleeksamen våren 2004
DEL I
I GENERELT OM OPPGAVEN
Oppgaven inngår som del I i en kombinert heldagsoppgave og omhandler problemstillinger innenfor faget avtalerett (10 sp.). Oppgaven må sies å reise sentrale problemstillinger innenfor faget, og jeg vil tro at de fleste kandidater vil kunne klare å få noe ut av de aller fleste spørsmålene.
Pensum i faget er Jo Hov, Avtaleslutning og ugyldighet, (3. utgave 2002) kapitlene 1-16 og kapittel 20. De relevante delene av pensum er særlig kapittel 16 om fullmakt.
Oppgaven skulle ikke by på større avgrensningsproblemer ved at spørsmålene er gitt. Kandidater som skriver om problemstillinger utenfor de spørsmål som reises skal på vanlig måte trekkes for dette.
Denne veiledningen er ikke er ment å danne mal for noen mønsterbesvarelse, men er ment å gi en oversikt over problemstillinger som kandidatene kan tenkes å behandle. Det kan neppe forventes at kandidatene behandler alle problemstillingene som tas opp i veiledningen, heller ikke for å få beste karakter. Her som ellers vil sensorene måtte danne seg et helhetsinntrykk av kandidatens kunnskaper og forståelse for oppgavens tema.
II NÆRMERE OM OPPGAVEN
Nedenfor kommenteres de enkelte spørsmålene i oppgaven fortløpende.
1. Besvar følgende spørsmål:
a) Hva er en fullmakt og hva er formålet med en fullmaktsavtale?
Kandidatene bør ta utgangspunkt i avtalefriheten og at den enkelte, som utslag av prinsippet om privat autonomi/selvbestemmelsesrett, kan binde seg selv ved avtale. Denne kompetansen/retten til å binde seg selv ved avtale, kan overdras til andre og da slik at vedkommende i utgangspunktet får samme adgang til å binde overdrageren ved avtale som det overdrageren selv har. Det er en slik overdragelse av retten til å binde seg selv ved avtale som vanligvis betegnes som en fullmakt.
Slik oppgaven er formulert gir den etter min mening ingen foranledning til å gi en detaljert redegjørelse for ulike fullmaktstyper, men kandidatene må etter mitt skjønn gis et visst spillerom her. De kandidater som ved eksempler kommer inn på ulike typer fullmakter bør gis uttelling for det, såfremt redegjørelsen ikke blir for detaljert.
Noen kandidater vil kanskje også si noe om de disposisjoner som kan etablere et fullmaktsforhold. Dette må kunne forsvares, og kandidater som får noe ut av det bør gis uttelling.
Når det gjelder formålet med fullmaktsavtaler generelt, bør kandidaten få frem de praktiske fordelene med å benytte fullmektig i ulike sammenhenger. Pensumlitteraturen skriver så langt jeg kan se ikke direkte om formålene med fullmaktsavtaler, men kandidatene bør få frem de hensyn som gjør seg gjeldende. Eksempelvis kan bruk av fullmakt være praktisk der partene bor langt fra hverandre, eller der det er ønske om å overlate avtaleinngåelsen til en person med særlig fagkunnskap. Bruk av fullmektig kan også være nødvendig av hensyn til omfanget av fullmaktsgivers virksomhet. Når det gjelder formålet med den konkrete fullmaktsavtale, må det vel dette bero på en tolkning av den enkelte avtalen eller det dispositive utsagnet som danner grunnlag for fullmaktsforholdet.
b) Hvem er parter i en fullmaktsavtale?
Det sentrale poenget som kandidaten må få frem at fullmektigen ikke selv blir part i de avtaler som inngås. Avtalens parter er således den som har avgitt fullmakten (fullmaktsgiver) og den/de personer som fullmektigen inngår avtale med (medkontrahenten). Dette er et vesentlig poeng og kandidater som bommer her må etter min mening gis vesentlig trekk.
2. Forklar kort forholdet mellom rett og legitimasjon i et fullmaktsforhold
Kandidaten bør ta utgangspunkt i at fullmektigen innenfor rammene av fullmakten kan disponere på vegne av den som har gitt fullmakten, med samme virkning som om vedkommende selv hadde foretatt disposisjonen.
Rammene for fullmakten fastsettes av fullmaktsgiveren og det er opp til ham å bestemme i hvilken utstrekning han ønsker å overdra avtalekompetansen. Dette gjelder både mht. overdragelse av avtalekompetanse i tid og omfang.
Innenfor det området hvor fullmektigen har fått kompetanse/rettslig adgang til å binde fullmaktsgiveren, må det i utgangspunktet skilles mellom disposisjoner som fullmektigen har materiell rett til å foreta og disposisjoner som ligger utenfor den materielle retten, men som fullmektigen likevel er legitimert til å foreta med bindende virkning for fullmaktsgiveren. Det er grensen for fullmektigens legitimasjon det siktes til både i avtl. § 10 første ledd og i §11 første ledd (”indenfor fuldmagten”).
Kandidatene bør videre forklare hvorfor fullmaktsgiveren blir bundet i situasjoner der fullmektigen går utenfor sin materielle rett, men handler innenfor legitimasjonen. Det sentrale i den forbindelse er å få frem at fullmektigen utad fremstår som om han er berettiget overfor medkontrahenten i de tilfeller fullmakten er meddelt medkontrahenten. Er den ikke det, står vi overfor en oppdragsfullmakt, og grensene for fullmektigens rett og legitimasjon faller sammen, jf. nedenfor.
Læreboken forklarer forholdet mellom rett og legitimasjon ved en figur bestående av to sirkler som illustrerer hhv. utstrekningen av fullmektigens rett og legitimasjon. Det må aksepteres at kandidatene henviser til dette og ev. tegner figuren, men det bør i såfall gis en utfyllende forklaring som viser at kandidaten har forstått sammenhengen.
Det bør også sies noe om betydningen av skillet mellom rett og legitimasjon. Sentrale bestemmelser er avtaleloven §§ 10 og 11. Avtl. § 10 fastslår utgangspunktet om at så lenge fullmektigen handler innenfor sin materielle rett, blir fullmaktsgiveren umiddelbart bundet i forhold til medkontrahenten. Handler fullmektigen ut over rammene for sin materielle rett, men innenfor legitimasjonen, oppstiller avtl. § 11 et krav om at medkontrahenten må være i god tro dersom fullmaktsgiveren skal bli bundet. Dersom medkontrahanten er i ”ond tro” kan han ikke hevde rett på grunnlag av avtalen. Avtalen blir imidlertid bindende dersom den godkjennes av fullmaktsgiveren. Medkontrahenten kan ikke protestere mot slik godkjennelse. I følge Hov følger dette av en analogisk anvendelse av vgml. § 36.
Handler fullmektigen ut over rammene både for sin materielle rett og legitimasjon, blir fullmaktsgiveren ikke bundet, men kan også her godkjenne avtalen med bindende virkning for medkontrahenten dersom denne er i ”ond tro”, jf. også her vgml. § 36. De kandidater som ser at medkontrahenten regelmessig vil være i ”ond tro” i disse tilfellene bør gis uttelling for det.
Det kan også knyttes noen kommentarer til hvordan forholdet mellom rett og legitimasjon varierer med hvilke fullmaktstyper vi står overfor. Dette kommer imidlertid kandidatene også tilbake til i oppgave 3. Det får være opp til kandidaten hvor dette systematisk best behandles.
3. Presiser forskjellen på rett og legitimasjon ved hhv. oppdrags- og frasagnsfullmakt
Kandidatene bør se at skillet mellom rett og legitimasjon har mindre betydning når vi står overfor en oppdragsfullmakt. Ved slike fullmakter finnes det ikke noen legitimasjon ut over den materielle rett. Grensene for fullmektigens rett og legitimasjon er således sammenfallende i motsetning til ved frasagnsfullmakt der den fullmakt som meddeles medkontrahenten, kan være begrenset i forholdet mellom fullmektigen og fullmaktsgiveren.
Kandidatene bør komme inn på bestemmelsen i avtl. § 11 og kommentere forskjellen på første ledd og annet ledd. Annet ledd gjelder ved oppdragsfullmakt, mens første ledd gjelder andre fullmaktstyper, herunder frasagnsfullmakt.
De kandidater som får frem begrunnelsen for forskjellene bør gis uttelling for det. Begrunnelsen ligger først og fremst i at en oppdragsfullmakt bare er kommunisert til fullmektigen og ikke direkte overfor medkontrahenten, mens en frasagnsfullmakt meddeles direkte til medkontrahenten, for eksempel ved bruk av et fullmaktsdokument. I førstnevnte situasjon oppstår således ikke legitimasjonsvirkninger på samme måte som når fullmakten meddeles medkontrahenten. Kandidater som viser forståelse gjennom bruk av eksempler bør gis uttelling.
4. Besvar følgende spørsmål:
a) Hvilken type fullmakt er det Lars har fått? Forklar
Lars Holm har fått en skriftlig fullmakt til å selge Peder Ås tuba. Fullmakten fremvises for Marte Kirkerud i forbindelse med at avtalen om kjøp kommer i stand. Det fremkommer klart av faktum både at Lars opplyser om at han selger tubaen på vegne av Peder Ås og at fullmaktsdokumentet fremvises for Marte. Dette er således å betrakte som en typisk frasagnsfullmakt, som nettopp kjennetegnes ved at fullmaktserklæringen meddeles medkontrahenten.
Det må forventes at kandidatene får frem de momenter som gjør at det er naturlig å karakterisere Lars Holms fullmakt som en frasagnsfullmakt.
b) Har Lars gått utenfor sin rett? Forklar
Peder Ås har gitt Lars Holm muntlig beskjed om ikke å selge tubaen for mindre enn
kr 20 000. Når Lars Holm på tross av denne begrensningen i fullmakten, likevel selger tubaen for kr 15 000 har han gått ut over sin materielle rett. Det bør forventes at kandidatene ser dette.
c) Kan Marte kreve å få beholde tubaen mot å betale de 15 000 kr?
Oppgaven spør etter konsekvensene av at Lars Holm har gått ut over sin materielle rett etter fullmakten ved salget til Marte. Slik faktum er utformet er det ikke grunnlag for å hevde at Marte var i ”ond tro” mht. Lars Holms rett etter fullmakten. Marte har betalt kr 15 000 for tubaen og av fullmakten fremgår det utelukkende at Lars Holm har fullmakt til å selge instrumentet. Det riktige må således være å legge til grunn at Lars Holm har handlet innenfor sin legitimasjon, men ut over rammene for sin materielle rett etter fullmakten.
Når det gjelder konsekvensene av dette bør kandidatene komme inn på bestemmelsen i avtl. § 11 første ledd. Tolkes bestemmelsen antitetisk, kan man utlede at avtalen vil være bindende for fullmaktsgiver så lenge fullmektigen handlet innenfor sin legitimasjon og medkontrahenten er i god tro med hensyn til fullmektigens materielle rett etter fullmakten. Spørsmålet gir kandidatene mulighet til å vise metodiske ferdigheter, som selvsagt må gi uttelling.
Kandidatene bør få frem hovedpoengene og bør på denne bakgrunn konkludere med at avtalen er bindende for Peder Ås og at Marte kan kreve å beholde tubaen mot å betale det avtalte beløp. Slik spørsmålet er formulert gir det ingen foranledning til å gå inn på forholdet mellom Peder As og Lars Holm.
III Karaktersettingen
Oppgaven reiser sentrale spørsmål fra fullmaktslæren, og det må forventes at kandidatene får noe ut av de fleste spørsmål. Avgjørende for bedømmelsen bør være om kandidaten gjennom besvarelsen viser at han/hun har forstått reglene om fullmakt og fremstiller stoffet på en oversiktlig måte. Det bør neppe medføre vesentlig trekk om kandidaten besvarer spørsmålene tilfredsstillende uten å foreta en nærmere tolkning av de relevante bestemmelsene i avtaleloven, men det bør forventes at i allefall avtl. § 11 er nevnt.
For å tilfredsstille minimumskravene må kandidaten vise en viss forståelse for reglene om fullmakt, og ikke avsløre for mange feil og misforståelser. Den laudable besvarelse vil utmerke seg ved kunnskaper om fullmaktslæren, samt god metode og fremstillingsevne. For å få A må det kreves at kandidaten ved sine kunnskaper utmerker seg og viser evne til selvstendighet i forhold til stoffet, samt at han/hun evner å fremstille stoffet på en oversiktlig måte. Ellers vil karaktersettingen her som ellers måtte skje på bakgrunn av totalinntrykket av kandidatens prestasjoner.
DEL II
RETTSKILDENE I STATSRETTEN
Eksamenskravene fremgår av “innføring i rettsstudiet med rettskildelære”, Andenæs og “Parlamentarisme og folkestyre” Stavang, særlig s.10-19 Og s. 31-55. Andenæs bok gir en generell innføring i rettskildelæren, men behandler ikke særskilte spørsmål knyttet til rettskildene i statsretten. De spesielle metodespørsmål som oppstår i tilknytning til statsretten behandles i “Parlamentarisme og folkestyre”.
Oppgaven må sies å være sentral og emnet har vært forholdsvis grundig behandlet både i forelesningene og i seminarundervisningen.
Oppgaven synes heller ikke å reise særlige avgrensningsproblemer.
Emnet kan ikke betraktes som spesielt vanskelig, men jo mer i dybden man går, jo vanskeligere blir det. For å passere må det forventes at kandidatene drøfte de mest sentrale rettskildene i statsretten. Grunnloven og konstitusjonell sedvanerett må emm. behandles. Kandidatene må videre vise en viss forståelse, uten at besvarelsen skjemmes av for mange feil. Oppgaven må sies å være forholdsvis enkel å disponere. Rotete fremstilling bør etter min oppfatning medføre betydelig trekk. De mer avanserte vil kunne presentere en noe dypere analyse av hva som er spesielt med rettskildene i statsretten i forhold til andre rettsdisipliner og de vil kunne gå mer i dybden på de enkelte rettskilder. For å få laud bør kandidatene vise gode kunnskaper, god metode og ha god fremstillingsevne. Det kan imidlertid ikke forventes at kandidatene må ta opp alle problemstillinger som tas opp i denne sensorveiledningen for å få laud, da oppgaven er en ½-dags og vi befinner oss på grunnfagsnivå.
Det finnes flere forsvarlige måter å disponere denne oppgaven på.
Utkast til disposisjon:
1. Innledning:
Temaet for oppgaven vil være å redegjøre for hvilke rettskildeprinsipper som gjelder for bruk av rettskilder/rettskildefaktorer som er relevante i statsretten.
Fordel om kandidatene kort forklarer hva som ligger i begrepet rettskilde/rettskildefaktor.
En rettskildefaktor er en kilde som det er tillatt eller nødvendig å hente råstoff fra når man skal ta stilling til et rettsspørsmål.
Kan også nevnes hva som ligger i begrepene rettskildeprinsipp og rettsregel.
Rettskildeprinsipper:
- Hvilke kilder som er relevante og irrelevante å hente råstoff fra når man skal løse et rettsspørsmål
- Hvordan man skal utlede argumenter fra de relevante rettskilder
- Hvordan argumentene fra de relevante rettskildefaktorene skal veies mot hverandre i tilfelle motstrid
Rettsregel:
- En rettsregel er det resultat man kommer fram til når man har gjennomført rettsanvendelsesprosessen.
Det er ingen grunnleggende forskjell mellom de rettskildeprinsipper som gjelder ved bruk av rettskilder i statsretten og andre rettsområder.
Imidlertid er det enkelte forhold som er spesielle.
- Enkelte rettskilder forekommer oftere i statsretten enn ellers i rettsystemet. Det siktes da særlig til Grunnloven og konstitusjonell sedvanerett. I tillegg har vi dommer fra riksrett, men disse kan ikke sies å være så viktige i dag.
Kandidatene bør påpeke dette og konsentrere seg om rettskildene som er spesielle for statsretten.
- Domstolenes prøvelsesrett er også spesiell. For det første har vi forholdet mellom riksretten og de alminnelige domstoler. For det andre er det spesielt at enkelte rettsspørsmål aldri kommer opp for domstolene, Stavang s. 15: “Men om ein vender seg til de føresegnene som regulerer tilhøvet mellom dei øvste statsmaktene — og det er dei aller fleste — er situasjonen ein annan. Tvistar med tilknytning til slike føresegner kjem berre i unnatakstilfelle fram for domstolane. Og dei få gongane det skjer, har Høgsterett gjeve tydeleg til kjenne at domstolen vil vere varsam med å sette sitt syn opp mot det som råder i Stortinget og regjeringa.” Der domstolen kan overprøve, varierer prøvelsesintensiteten med hvilke typer saker det dreier seg om, jfr. nedenfor.
Kan også påpekes innledningsvis i oppgaven at det i statsretten kan være vanskelig å avgjøre om normer er rettslig bindende eller “bare” politisk bindende.
2. Nærmere om Grunnloven som rettskilde.
- Grunnloven er lex-superior. Med dette menes at en trinnhøyere regel går foran en trinnlavere regel. Dvs. at Grunnloven står øverst i regelhierarkiet. Dersom andre regler kommer i strid med Grunnloven må disse vike. Kan her være på sin plass her å knytte noen kommentarer til forholdet rang og vekt.
- Deretter bør det gjøres rede for hovedtrekkene av de tolkingsprinsipper som gjelder ved tolking av grunnlovens ordlyd.
o Utgangspunktet: Det vanlige tolkingsprinsipp som gjelder ved tolking av all skreven tekst gjelder også her: Man tar utgangspunkt i en naturlig språklig forståelse av tekstens ordlyd.
o Hvilke modifikasjoner og unntak må gjøres fra utgangspunktet?
I. Man må legge til grunn språkbruken på tilblivelsestidspunktet
Eks.
“bør” i Grl. §§ 100, 105 betyr “skal” etter datidens språkbruk.
“politi” i grl. § 17 hadde et videre nedslagsfelt da grunnloven ble skrevet enn i
dag.
II. Samfunnsforhold og vurderinger kan ha endret seg på en måte som får betydning for tolkingen.
Eks.
“Sager af Viktighed” i Grl. § 28. med den utvidelse av staten virksomhet som har skjedd, må det nok stilles større krav til sakens betydning for at den skal regnes som viktig i dag i forhold til i 1814.
III. Grunnloven ble skapt i stor hast.
Dette medfører at den er usystematisk og ufullstendig. Ikke tolke så mye ut av ordlyden. Derfor henvist i større grad enn ved andre lover til andre rettskilder ved tolkingen.
Det kan også nevnes litt om hva som ligger i begrepet grunnlovskonservatisme
Kan bety to ting:
- man ønsker å holde på den tradisjonelle tolking
- man vil beholde den språkdrakt og det innhold Grunnloven har, men aksepterer at både språkdrakt og innhold er avleggs.
3. Nærmere om andre skrevne rettskilder i statsretten.
I. Formelle lover:
• Nødvendig fordi Grl. ikke er uttømmende.
• Trinnhøyde/rang nest høyeste, etter Grl. Her kan kandidatene trekke inn legalitetsprinsippet.
• Ved motstrid mellom formell lov og Grl. gis Grl. forrang. Et alternativ til dette er å harmonisere reglene.
II. Andre skrevne rettskilder
1. Plenarbeslutninger: Skatt, budsjett og Stortingets forretningsorden.
2. Kongelige resolusjonsforskrift, regjeringsinnstruksen av 23. mars 1909
4. Forarbeider som rettskilde på statsrettens område.
De forarbeider som finnes til Grl. er det som ble skrevet av Grunnlovens konstitusjonskomité.
De ga ingen begrunnelse for sine forslag.
Det som ble sagt under forhandlingene er bare nedtegnet i dagbøker.
Fordi det ikke foreligger grundige forarbeider med begrunnelse, bare løse nedtegnelser til
Grl., kan man ikke legge for mye i dem etter en naturlig språklig forståelse av ordlyden.
Uttalelsene kan heller ikke tillegges nevneverdig vekt ved tolkingen av Grl.
Bør også tas opp hvilke tolkingsprinsipper og vektprinsipper som gjelder ved bruk av forarbeider til nyere grunnlovsbestemmelser.
5. Rettspraksis som rettskilde på statsrettens område.
To typer avgjørelser:
1. Vanlig domstol
2. Riksrett
Ad. 1. Kan innledningsvis være grunn til å påpeke hvilken praktisk betydning rettspraksis har ved grunnlovstolking.
Rettspraksis har størst betydning når det gjelder tolkingen av grunnlovsbestemmelser som gir enkeltindividet vern.
Grunnen er at det er i disse tilfellene at grunnlovens betydning som rettskilde kommer for domstolen
Rettspraksis har mindre/liten betydning ved tolking av grunnlovsbestemmelser som gjelder forholdet mellom statsorganene.
Grunnen til dette er at tolkingen av slike bestemmelser sjelden kommer opp for domstolen.
Begrunnelsen er at statsorganene ikke kan bringe tvister mellom hverandre inn for domstolen.
Se tredelingen som foretas i Rt-1976-1, mht intensiteten i prøvelsesretten:
- Personlig integritet, Kjuuskjennelsen, Rt-1997-l 821
- Økonomisk integritet, Kløftasaken, Rt-1976-1.
- Forholdet mellom statsmaktene, Hvaloljesaken, Rt-1952-1089.
Eks.
Rt- l952-1089, Hvaloljedommen, delegasjon
Rt- 1976-1, Kløftadommen, domstolenes prøvelsesrett overfor lover, Grl. § 105.
Hvilken rettskildemessig vekt vil en slik dom ha?
Rettspraksis har generelt stor rettskildemessig vekt, og det er ikke unntak for statsrettens område.
Eksempelvis vil uttalelser i Kløftadommen ha stor rettskildemessig vekt:
- Plenum
- Prinsipielle uttalelser.
- Grundig
- Osv.
Kan også tas med at domstolene bedriver rettsskapende virksomhet
- Innføring av prøvelsesretten overfor lover
- Organisasjonsfrihet/frihet til å stifte partier, jfr. Rt- 1997-1821 Kjuuskjennelsen.
Ad.2. Riksretten
6. Sedvane for rettskilde på statsrettens område.
Sedvanerett er særlig viktig på statsrettens område. Dette skyldes bl.a.:
- Grl. er enkelte steder taus.
- Den naturlige språklige forståelsen av ordlyden kan bare i begrenset grad legges til grunn.
- Tung prosess formelt å endre Grl.
- Samfunnsutviklingen og grunnlovskonservatismen svekker også Grunnlovens betydning, slik at sedvanen til de øverste statsorganene får større betydning.
- Det eksisterer lite domstolpraksis. Domstolenes prøvelsesrett er begrenset.
Det er de som har med vedkommende sedvane å gjøre, som kan skape sedvanerett. Dvs. konge, regjering, Storting og domstolen.
Tradisjonelt tre vilkår for at en kan si at det foreligger sedvanerett.
1. Ensartet/noenlunde ensartet praksis
2. Praksisen må være fulgt over lengre tid
3. Praksisen må være fulgt i den overbevisning at det var en bindende rettsregel som ble fulgt
Skjønnsspørsmål om vilkårene er oppfylt.
Tradisjonell lære kritisert i juridisk teori. Den vanlige oppfatning nå: Det avgjøres etter en totalbedømmelse av sedvanen om den fortjener å anerkjennes som sedvanerett.
I totalbedømmelsen tas hensyn til de ovenfor nevnte momenter, samt:
- vil sedvanen være en fornuftig regel
- har sedvanen støtte i den alminnelige rettsoppfatningen
Det kan med andre ord være forskjellige krav etter hvilket forhold praksisen har til
Grunnlovens ordlyd. Det skal for eksempel mer til for å akseptere sedvanerett i strid med
Grl. enn utfyllende sedvanerett.
Nærmere om konstitusjonell sedvanerett.
Med konstitusjonell sedvanerett menes sedvanerett som har samme rang som Grunnloven. Denne definisjonen er lagt til grunn i Rt- 1976-1, Kløftasaken.
Konstitusjonell sedvanerett enten endrer Grunnloven eller regulerer forholdet mellom de øverste statsorganene. Imidlertid ikke all sedvanerett som regulerer forholdet mellom de øverste statsorganene er konstitusjonell. Danner det seg sedvane på et område som kan reguleres ved formell lov, eks. sedvanerett på statsborgerrettens, valglovens eller stortingets forretningsordens område, vil ikke denne sedvaneretten bli konstitusjonell.
Eksempler på konstitusjonell sedvanerett:
- KS som endrer Grl.; parlamentarismen
- KS som supplerer Grl./regulerer forholdet mellom de øverste statsorganer; Domstolens prøvelsesrett overfor lover, legalitetsprinsippet, organisasjonsfriheten, herunder retten til partidannelse (“mye taler for at retten til partidannelse i dag følger av konstitusjonell sedvanerett”- Rt-1997-1 821)
7. Reelle hensyn som rettskilde på statsrettens område.
Siden de øvrige rettskildene ofte ikke gir klare svar, vil reelle hensyn ha stor betydning ved tolking av Grunnloven.
I. Formålsbetraktninger
Formålsbetraktninger vil her som ellers ha relevans og vekt.
Eks. Grl. § 97, ingen lov skal gis tilbakevirkende kraft.
Etter ordlyden: Dette gjelder for alle lover, både de som gir rettigheter og pålegger plikter. Men ut fra formålsbetraktninger må man legge til grunn at Grl. § 97 ikke forhindrer at lover gir rettigheter med tilbakevirkende kraft. Formålet med § 97 er å beskytte borgerne mot å bli pålagt byrder med tilbakevirkende kraft.
II. Sammenhengen i systemet
På samme måte som formålsbetraktninger et hensyn som har relevans og vekt. Eks. Finnes det en utrykkelig regel i Grl. om et tilfelle som i det vesentlige er likt det man har til vurdering, taler hensynet til sammenheng for at samme regel legges til grunn i det foreliggende tilfellet. Grl. § 105 nevner utrykkelig eiendomsrett. Det er ingen forhold som tilsier at Grl. § 105 ikke skal gjelde ved ekspropriasjon av bruksrett.
I hvilken grad er politiske vurderinger relevante å ta i betraktning på statsrettens område?
Andenæs s. 18 (ikke pensum) sondrer mellom allmenne og situasjonsbestemte politiske vurderinger
8. Juridisk teori som rettskilde på statsrettens område.
Kandidatene bør si noe om hvorfor mye taler for at juridisk teori har hatt større betydning på statsrettens område enn på andre rettsområder.
Lite med andre rettskilder på statsrettens område.
Sjelden at statspraksis uttaler seg i juridiske vendinger om sin egen praksis, praksisen skjer bare.
Aschehoug, Morgenstierne og Castbergs sine systematiske fremstillinger av rettsreglene i statsretten har øvet betydelig innflytelse, både mht. generelle spørsmål og spørsmål i enkeltsaker.
Aschehoug - domstolens prøvelsesrett ble raskt adoptert av domstolen
Moderne tid - Rettsvitenskapens stilling til inngåelse i union med EF/EU
9. Særlig om motstrid mellom rettsregler av ulik rang.
Dersom det oppstår motstrid mellom rettsregel som har sitt utgangspunkt i formell lov og en rettsregel som har sitt utgangspunkt i Grunnloven
1. Dommeren kan uttrykkelig si at det foreligger motstrid mellom rettsreglene, og at Grl. går foran pga. rangforholdet mellom reglene. I dette tilfellet kan man si at domstolen setter den formelle loven til side.
Dette er lite brukt i moderne tid. Begrunnelsen er nok at domstolen er varsom i å rette kritikk mot Stortinget
Det er diskutert i teorien om det var dette som ble gjort i Rt-1976-1 Kløftasaken.
2. Tolke den ene regelen innskrenkende.
Det vanligste er at den formelle lov blir tolket i lys av grunnlovsbestemmelsen. Denne muligheten harmonerer godt med lex superior-prinsippet. Grunnlovsbestemmelsen medfører at den formelle loven tolkes innskrenkende. Eks. på dette er Rt-1976-l. Kløftasaken.
Den andre muligheten er at motstrid unngås ved at den trinnhøyere regel snevres inn, slik at det blir plass til den trinnlavere regel, som man ellers måtte ha satt helt eller delvis til side.
Eks. Rt-1959.306, Politistreiksaken, der tjenestemannsloven ble tolket innskrenkende i forhold til en provisorisk anordning. Se også mindretallet i Rt-1997-1821, Kjuussaken.
|
