Høst 2003

Praktikum

Teoretisk oppgave nr 1:
I hvilken utstrekning fritar villfarelse hos gjerningspersonen for straffeskyld etter norsk rett?

Teoretisk oppgave nr 2:
Den europeiske menneskerettkonvensjon artikkel 10.

Teoretisk oppgave nr 3:
Forhåndsbinding av forvaltningsmyndighet.




CAND.JUR.-EKSAMEN
4. AVDELING HØSTEN 2003
Praktisk oppgave, fredag 31. oktober 2003 kl 09.00 – 18.00

I

På veg hjem fra Oslo sent en kveld i mai 1999 kjørte Peder Ås, som var arkitekt og bodde i Moss, utfor Europaveg 6 ved Vestby i Follo. Det hadde nylig regnet, og vegbanen var som følge av dette våt. Med seg i bilen hadde Peder sin samboer, Marte Kirkerud. Marte omkom ved utforkjøringen, mens Peder fikk et kraftig slag mot hodet og brakk et lårbein og noen ribbein. Politiet ble tilkalt, og etter vurdering av føreforholdene og bremsespor fant politiet at Peder måtte ha kjørt i minst 130 km/t. Fartsgrensen på stedet er 100 km/t. Peder Ås ble ilagt et forelegg på 8.000 kroner subsidiært 10 dagers fengsel for overtredelse av vegtrafikkloven § 31, jf. § 3 og § 31, jf. § 5, jf. skiltreglene (fartsgrenseskiltet). Grunnlaget for forelegget for overtredelse av vegtrafikkloven § 31, jf. § 3 var at Peder hadde kjørt med nedslitte dekk i høy hastighet på våt vegbane. Peder nektet å vedta forelegget, og etter dette oversendte politiet i Follo saken til Moss tingrett for pådømmelse med forelegget som tiltalebeslutning.

Opplysningene om dekkenes tilstand og kjøreforholdene på ulykkestidspunktet ble under hovedforhandlingen dokumentert ved opplesning av rapport fra en av de polititjenestemennene som kom til åstedet etter ulykken. I politirapporten stod det også at Peder hadde opplyst til polititjenestemannen at han var plaget av pollenallergi, og at han hadde tatt allergitabletter like før kjøringen. Denne opplysningen var gitt i en samtale mellom Peder og polititjenestemannen på ulykkesstedet. Samtalen ble ikke nedtegnet som noen formell forklaring fra Peders side, og Peder var derfor ikke blitt gjort oppmerksom på at han ikke hadde forklaringsplikt. På tablettesken står det at tablettene ikke bør brukes av bilførere da tablettene kan føre til tretthet. Da hovedforhandlingen ble avholdt, hadde polititjenestemannen studieopphold i USA og ble derfor ikke innkalt som vitne. Til tross for protest fra Peders forsvarer ble politirapporten tillatt opplest.

Peder mente at selv om dekkene var noe gamle, var de ikke så nedslitte at det var uforsvarlig å kjøre på dem. Han innrømte å ha pollenallergi, og at han brukte allergitabletter, men mente at da kjøringen fant sted, var det gått en god stund siden han hadde tatt slike tabletter.

Sorenskriveren tok under hovedforhandlingen opp spørsmålet om å dømme for overtredelse av straffeloven § 239 og bad partene uttale seg om dette. Peders forsvarer mente at det ikke kunne være grunnlag for å dømme etter § 239, mens aktor overlot spørsmålet om hvilken straffebestemmelse som skulle anvendes, til retten.

I dom 8. oktober 1999 la Moss tingrett til grunn at de dekk Peder hadde kjørt med, var noe nedslitte og at vegbanen på grunn av regnet hadde vært noe glatt. Etter rettens oppfatning var imidlertid hovedårsaken til utforkjøringen at Peder hadde sovnet. I denne forbindelse la retten til grunn opplysningen i politirapporten om at Peder hadde tatt tabletter like før kjøringen. På dette grunnlag ble Peder dømt for overtredelse av straffeloven § 239, vegtrafikkloven § 31, jf. § 3 og § 31, jf. § 5, jf. skiltreglene (fartsgrenseskiltet).

Peder Ås påanket dommen til Borgarting lagmannsrett på grunn av saksbehandlingsfeil. Han gjorde prinsipalt gjeldende at tingretten hadde dømt for en annen straffbar handling enn den tiltalen gjaldt, og at domfellelse for overtredelse av straffeloven § 239 krevde at tiltale var tatt ut av statsadvokaten. Subsidiært gjorde han gjeldende at politirapporten ikke skulle ha vært tillatt opplest. Atter subsidiært gjorde han gjeldende at det under enhver omstendighet var feil at han både var dømt for overtredelse av straffeloven og vegtrafikkloven.


II

Peder Ås ble som følge av ulykken sykmeldt i seks måneder. Da han ble friskmeldt, fremsatte han overfor bilens trafikkforsikringsselskap krav om erstatning for den skade bilen var påført, de utgifter han hadde hatt til medisinsk behandling og tapte inntekter. Forsikringsselskapet nektet å utbetale erstatning da han måtte anses å ha medvirket til skadene. Peder henvendte seg til advokat Lars Holm. Etter at Holm først hadde korrespondert med forsikringsselskapet om saken og forsøkt å få forsikringsselskapet til å utbetale erstatningen, tok advokat Holm ut stevning ved Follo tingrett mot forsikringsselskapet v/styrets formann. Under korrespondansen med forsikringsselskapet hadde advokat Holm innhentet en juridisk betenkning fra professor, dr. juris Lars Nygard om forsikringsselskapers adgang til å nekte å utbetale forsikring på grunn av medvirkning fra sikrede, og denne var blitt oversendt forsikringsselskapet som vedlegg til ett av brevene fra advokat Holm. Som bilag til stevningen fremla advokat Holm korrespondansen med forsikringsselskapet, inklusive betenkningen fra professor Nygard.

Stevningen ble forkynt for forsikringsselskapet etter reglene om postforkynnelse. Da stevningen med pålegg om tilsvar kom til forsikringsselskapets hovedkontor i Oslo, var styrets formann bortreist, og tilsvar ble innenfor tilsvarsfristen avgitt av selskapets administrerende direktør. I dette påstod han saken avvist fordi saken var anlagt ved feil verneting, og fordi det ikke var foretatt forliksmegling i saken. For det tilfelle at saken ble fremmet, påstod selskapet frifinnelse. Som bilag fremla selskapet bl.a. etterforskningsdokumentene i straffesaken. Etter selskapets oppfatning måtte betenkningen fra professor Nygard og den korrespondanse mellom partene som advokat Holm hadde fremlagt som bilag til stevningen, tas ut av saken.

I nytt prosesskrift fra advokat Holm opplyste han at grunnlaget for å unnlate forliksmegling var at Peder Ås var representert ved advokat, og at han gikk ut fra at også forsikringsselskapet hadde vært bistått av advokat da det fra forsikringsselskapets side var opplyst at saken hadde vært forelagt for selskapets juridiske avdeling, og denne var ledet av en advokat. På denne bakgrunn hadde både advokat Holm og hans klient funnet det formålsløst å bringe saken inn for forliksrådet. Etter advokat Holms syn måtte retten dessuten se bort fra tilsvaret fra forsikringsselskapet, da selskapets administrerende direktør ikke kunne opptre for selskapet. På dette grunnlag forlangte advokat Holm uteblivelsesdom overfor forsikringsselskapet da tilsvarsfristen i mellomtiden var utløpt. Hvis saken ble fremmet for realitetsavgjørelse, måtte etterforskningsdokumentene tas ut av saken.

Da forsikringsselskapet mottok det nye prosesskriftet fra advokat Holm, hadde selskapets styreformann kommet hjem, og han engasjerte advokat Marte Kirkerud. I prosesskrift fra advokat Kirkerud ble både de materielle og prosessuelle anførslene fra advokat Holm imøtegått. Hun bestred ikke at saken hadde vært forelagt for selskapets juridiske avdeling, og at denne var ledet av advokat, men da advokaten var ansatt i selskapet, kunne dette etter selskapets oppfatning ikke være tilstrekkelig for å unnlate forliksmegling. Advokat Kirkerud viste også til at selskapets advokat ikke hadde opptrådt utad, men bare fungert som intern rådgiver. Under enhver omstendighet måtte grunnlaget for å unnlate forliksmegling ha vært oppgitt i stevningen. Hun bestred at det var grunnlag for å avsi uteblivelsesdom mot selskapet.


III

Follo tingrett avsa dom i saken 8. juni 2000, og ved denne fikk Peder Ås fullt medhold. Dommen ble ikke påanket.

Helt siden bilulykken hadde Peder Ås vært plaget med smerter i nakken. Disse tiltok med tiden, og i januar 2003 ble han sykmeldt. I juni 2003 var han til utredning ved Moss sykehus, og det ble konstatert at han ved ulykken i 1999 var påført en nakkeslengskade. Det ble fra sykehusets side avgitt en spesialisterklæring hvor det ble konstatert at Ås var påført en varig og betydelig skade av medisinsk art, og at hans ervervsevne var varig nedsatt med 50 %.

Etter dette gikk Peder Ås v/advokat Lars Holm på nytt til søksmål mot forsikringsselskapet med krav ménerstatning, krav om erstatning for tap som var påført etter januar 2003, og krav om erstatning for tap i fremtidig erverv. Som bilag til stevningen fremla advokat Holm spesialisterklæringen.

I tilsvar fra forsikringsselskapet påstod selskapet søksmålet avvist fordi Ås’ erstatningskrav var rettskraftig avgjort. For det tilfelle at saken ble fremmet, krevde forsikringsselskapet at spesialisterklæringen ble tatt ut av saken.

oOo

Om dette skrives en betenkning hvor både prinsipale og subsidiære rettsspørsmål drøftes og avgjøres.

Tromsø, 29. oktober 2003