Øvingsoppgave nr.1

Del I

Oline Vold er 79 år og enke. De siste 57 årene har hun bodd i et lite hus i utkanten av sentrum i Lilleby. Der vokste også datteren Hanna opp. Hanna bor nå i Oslo.

Med et par timer hjemmehjelp i uka klarte Oline seg bra inntil hun i januar 2005 fikk et kraftig hjerneslag og ble innlagt på geriatrisk avdeling på Universitetssykehuset Nord-Norge. Oline overlevde, men det ble etter hvert klart at hennes funksjonsnivå etter gjennomgått behandling og opptrening på sykehuset ville bli såpass dårlig at hun vanskelig ville kunne klare seg i sin egen bolig. Hun hadde lammelse i bein og armer og hadde sterkt svekket taleevne, men kunne både høre, oppfatte og se. Hun ville trenge hjelp til å stå opp og legge seg, personlig stell, forflytning/stillingsvariasjon, alle dagliglivets gjøremål, pleie av liggesår mm

Behandlingsansvarlig lege og sosionomen på avdelingen mente Oline ville ha så stort behov for pleie og omsorg resten av livet at sykehjem måtte være rette løsningen for henne. De foreslo derfor at hun skulle søke plass på sykehjem i kommunen. Etter å ha samrådd seg med Hanna gikk Oline med på dette og ga sosionomen fullmakt til å fylle ut søknaden som ble sendt noen uker før hun var antatt klar for utskriving. Oline fikk svar fra kommunen i brev av 22. mars 2005. Det eneste som sto i brevet, var følgende:

”Vi viser til din søknad av 27. februar om sykehjemsplass. Det er på det nåværende tidspunkt og i overskuelig framtid dessverre ikke mulig å imøtekomme søknaden. Du er satt på venteliste, men det er ikke mulig å si noe om når du kan bli tildelt plass. Søknad om nødvendig hjelp i hjemmet kan sendes Sentrum omsorgstjeneste på vedlagte søknadsskjema.”

Sosionomen skrev da på vegne av Oline en faglig begrunnet søknad om hjemmesykepleie og praktisk bistand på et omfang av minst 7 timer pr døgn. Sentrum omsorgstjeneste traff den 20.april 2005 slikt vedtak:

”Med hjemmel i kommunehelsetjenestelovens § 2-1 og sosialtjenestelovens § 4-3, jf § 4-2 bokstav a), innvilges Oline Vold 8 timer hjemmesykepleie og 40 timer hjemmehjelp og annen praktisk bistand per uke. Den nærmere fordelingen av tjenestene gjøres i samråd med brukeren. Av hensyn til arbeidsmiljøet for de som skal utføre tjenestene stilles følgende vilkår for hjelpen:
1. Det må så snart som mulig monteres takheis (fastmontert skinne i taket) med løfteanordning på bad og soverom og mellom de to rommene.
2. Det kan ikke lenger være tilhold av katter i huset.

Kommunen vil hjelpe til med det praktiske i forbindelse med søknad til trygdekontoret om heis og med å få folk til å montere heisen.
Vedtaket er gjeldende fram til 31.12.05. Det kan evalueres og endres i hele vedtaksperioden dersom faglige grunner tilsier det. Vi viser for øvrig til vedlagte skriv om klageadgang mv.”
Oline ble utskrevet fra sykehuset den 21. april 2005 og var glad for å komme hjem. Men hun følte seg veldig utrygg de tidene på døgnet hun var alene. Oline var enormt skuffet over at hun ikke fikk ha de to kattene sine hos seg. Hun var svært knyttet til dem og det var så mye selskap i dem syns hun. Hanna og sønnen hennes Per, som var jurist, reagerte på flere sider av vedtaket og sammen skrev de utkast til en klage. Hanna hadde 2 uker ferie til gode fra 2004 og bestemte seg for å reise på besøk til moren. Oline samtykket i innholdet i klagen som ble sendt den 28. april 2005.
I klagen krevde Oline at begge vilkårene for hjelpen måtte oppheves fordi kommunen ikke hadde adgang til å sette vilkår for et slikt vedtak. Uansett protesterte hun på innholdet i dem. En fastmontert takheis var en innretning som ikke ville passe i et privat hjem hevdet hun, den ville gi huset et institusjonspreg og redusere verdien av det. Og vilkår nr 2 ble påstått å være sterkt urimelig siden det måtte være en menneskerett å få beholde kattene som betydde så mye for henne.
Kommunens klientutvalg opprettholdt omsorgstjenestens vedtak med de samme vilkår. Det ble fremhevet at hensynet til å forebygge ryggplager hos tjenesteyterne måtte veie tungt og det var dessuten flere av dem som hadde katte-allergi. Saken ble deretter oversendt fylkesmannen/Helsetilsynet i fylket som klageinstans.
Siden moren var såpass urolig og engstelig, forlenget Hanna oppholdet i Lilleby ved å fremskynde årets ferie og ta ut avspasering. En dag fortalte en av hjemmehjelperne Oline at hun hadde fått beskjed om å orientere om at tilbudet om praktisk bistand var blitt redusert med en tredel med virkning fra samme dag. Grunnen til dette kjente hun ikke til. Hanna ringte omsorgstjenesten og fikk snakke med saksbehandler Anne Brun. Hun viste til forbeholdet i vedtaket av 20.april og at hennes sjef hadde sagt at tilbudet var redusert ut fra en faglig vurdering. Så føyde hun til at hun hadde hørt at det også var lagt vekt på at datteren var tilstede og burde kunne ta i et tak fordi kommunen måtte bruke alle muligheter for å kutte ned på utgiftene. Anne Brun avsluttet med å si at hun personlig syntes dette ble helt feil og at de ikke burde godta det.
I samråd med sønnen utformet Hanna klage for Oline over nedskjæringen av tilbudet. Det ble for det første hevdet at det ikke var adgang til å omgjøre vedtaket av 20. april. For det andre var det gjort grove saksbehandlingsfeil ved at det tidligere vedtaket var omgjort helt formløst og uten varsel og begrunnelse. Det ble stilt spørsmål ved om det i det hele tatt var foretatt noen faglig vurdering og på hvilket grunnlag den eventuelt var gjort. For det tredje måtte vedtaket være ulovlig fordi Oline ble fratatt ytelser hun hadde rettskrav på og ikke kunne klare seg uten. Det var feil å legge vekt på at Hanna var på besøk siden det ikke vedkom saken. Hennes viktigste bidrag overfor Oline måtte være på det sosiale planet – snakke med og oppmuntre, og med hjelp til å få ivaretatt Olines interesser overfor kommunen.

Klagen ble sendt 13.mai 2005 til Sentrum omsorgstjeneste. Lederen av tjenesten, Lene Holm, hevdet i oversendelsesbrevet til klientutvalget at det forbeholdet som var tatt i vedtaket av 20. april måtte være tilstrekkelig som grunnlag for omgjøringen og at det var i tråd med kommunens praksis i andre saker å legge vekt på pårørendes muligheter for selv å hjelpe sin gamle. Klientutvalget var enig i dette og sendte saken videre til fylkesmannen.

Hanna ringte deretter til den etaten i kommunen som sykehjemmene hørte til, og ba om å få
en skriftlig begrunnelse for avslaget på sykehjemsplass til Oline med tanke på eventuell klage også over det vedtaket. Kommunen avviste dette under henvising til at en ikke kunne be om begrunnelse etter at klagefristen var ute. Hanna svarte da ganske oppgitt at Oline uansett måtte ha krav på å få en begrunnelse.

Lene Holm ble rasende da hun ble klar over hva Anne Brun hadde sagt til Hanna. Anne ble innkalt ”på teppet” og ble klandret for illojal opptreden, - hun hadde ingenting med å spre slike interne opplysninger og sette pårørende opp mot kommunen på denne måten, fikk hun vite. De hadde en vanskelig nok jobb fra før om ikke deres egne ansatte skulle gjøre situasjonen enda verre. Anne tok til motmæle og mente hun bare hadde gitt slik informasjon som Oline, representert ved Hanna, hadde krav på å få. Hun innrømmet imidlertid at hun ikke var absolutt helt sikker på riktigheten av de opplysningene hun hadde gitt. For øvrig viste hun til at ytringsfriheten måtte gjelde for henne som for alle andre i dette samfunnet.


1. Drøft og avgjør de rettsspørsmålene som er reist i oppgaven.

2. Vurder de etiske sidene ved at Anne Brun ga ovennevnte informasjon til Hanna og Lene Holm sin reaksjon på dette.


Tromsø, 23. mai 2005


Per Christiansen
Leder av andreavdelingsutvalget