Vår 1999

Praktikum (Ny modell)

Praktikum (Gammel modell)

Teoretisk oppgave nr 1: Gammel og ny modell

Gjør rede for hovedlinjene i rettsreglene som skal motvirke kreditorsvik.

Teoretisk oppgave nr 2: Gammel og ny modell

Avtalepant i løsøre.

Teoretisk oppgave nr 3: Gammel og ny modell

Forholdet mellom debitor cessus og cesjonar ved overtagelse av gjeldsbrev.


Praktikum(ny modell):
I

Peder Ås hadde planer om oppstart av egen båtutleie i Lillevik. Han hadde en del oppsparte midler som han brukte som aksjekapital, og den 2. mai 1998 ble det avholdt konstituerende generalforsamling i Lillevik Båtutleie AS. Peder Ås tegnet seg med en aksjekapital på kr. 100.000,- og var eneaksjonær i selskapet.

Selskapet tok kontakt med Handelsbanken for å søke om finansiering. Lillevik Båtutleie AS fikk tilsagn om kassekreditt den 1. juni 1998 på kr. 500.000,- samt et etableringslån på kr. 1.000.000,-. Lånet fra Handelsbanken ble utbetalt og obligasjonen tinglyst den 5. juni 1998, og kassekreditten åpnet til samme tid.

Som sikkerhet for etableringslånet i Handelsbanken ble det avtalt pant i eiendommen som Peder Ås og kona Marte nylig hadde kjøpt i Parkvegen i Lillevik. De hadde den 15. juni 1998 fatt lånetilsagn i Skillingsbanken på kr. 850.000,- for kjøp av denne. Lånet i Skillingsbanken ble gitt til 8 % flytende rente og løpetiden var på 15 år. Skillingsbanken betinget seg førsteprioritet for lånet, som ble tinglyst den 17. juni. I avtalen mellom Lillevik Båtutleie AS og Handelsbanken stod det at banken skulle ha "den til enhver tid beste sikkerhet etter obligasjonen til Skillingsbanken med kr. 850.000,-". Eiendommen hadde ekteparet fått kjøpe til en gunstig pris av en gammel tante av Marte. Eiendommen hadde en antatt omsetningsverdi på kr. 1.500.000,-.

Driften i Lillevik Båtutleie AS kom for alvor i gang fra juli måned og det var bra etterspørsel etter leieobjekter. I begynnelsen av juli måned vant Marte Ås en lottogevinst på kr. 450.000,som hun brukte til å nedbetale på lånet i Skillingsbanken. Det visste seg dessverre for Peder Ås at sommeren i Lillevik ble dårlig og etterspørselen etter båter sank dramatisk fra midten av juli og resten av sommeren. Ved utløpet av september 1998 hadde selskapet et underskudd på kr. 750.000,-. Båtene var dyre å vedlikeholde samt at liggeprisen ved kai ble etter hvert meget merkbar for selskapet. Peder Ås innså han selskapet trengte mer kapital.

Han tok derfor kontakt med Lyn Finans som sa seg villige til å yte et lån på kr. 450.000,- mot sikkerhet i boligen. Lyn Finans mente det var en god ide og overflytte hele boliglånet til dem slik at de kunne bringe det nye lånet på kr. 450.000,- inn under pantobligasjonen på kr. 850.000,-. Skillingsbanken hadde ingen innvendinger mot dette og transporterte den Loktober 1998 pantobligasjonen til Lyn Finans som samme dag utbetalte lånet. Handelsbanken ble kjent med at ekteparet hadde flyttet boliglånet. Handelsbanken mente det ikke var adgang til å lane opp obligasjonen etter at den ble overdratt til Lyn Finans. Dette bestred Peder Ås og viste til at obligasj onen ikke var mer tyngende enn før.

Handelsbanken mente videre at Peder Ås hadde opptrådt illojalt mot banken. Banken viste til at selskapet hadde trukket kassekreditten med kr. 50.000,- mer enn avtalt grense. Det hadde videre gått tre uker siden selskapet skulle ha betalt termin på etableringslånet. Dette siste med opplåningen mente banken var "dråpen som fikk begeret til å flyte over". Banken meddelte Lillevik Båtutleie AS den 3. oktober 1998 at etableringslånet og kassekreditten ble sagt opp på grunnlag av vesentlig mislighold av kundeforholdet. Banken visste også til den finansielle situasjon i selskapet.

Peder Ås var ikke enig at banken hadde grunnlag for å si opp kundeforholdet. I alle tilfelle matte han ha krav på varsel om dette. Han erkjente at terminbeløpet skulle vært betalt for 3 uker siden, men visste til at avdraget ville bli betalt og kassekreditten regulert så snart lånet fra Lyn Finans ble åpnet. Hvor ektefellene tok opp 1ån til boligen mente de Handelsbanken ikke hadde noe med. Samme dag som lånet fra Lyn Finans ble åpnet; den Loktober 1998 ble det også tinglyst et utleggspant i eiendommen. Bakgrunnen for kravet på kr. 23.000,- var gammel restskatt Peder Ås ikke hadde betalt. Kemneren i Lillevik mente at utleggspantet skulle ha førsteprioritet innenfor den ledige del av obligasj onen som ble overdratt fra Skillingsbanken. Bade Lyn Finans og Handelsbanken motsatte seg dette. De mente at kemneren måtte akseptere eldre tinglyste heftelser i eiendommen.

Problemene til Lillevik Båtutleie AS fortsatte og den 12. mars 1999 ble det åpnet konkurs i selskapet. Advokat Karoline Vik ble oppnevnt som midlertidig bobestyrer. I kunngjøringen om konkursen ble alle fordringshavere oppfordret til å melde krav innen oppgitt frist.

En av kreditorene i konkursen, Seilmakeren AS, meldte ikke kravet innen fristen i kunngjøringen. Bobestyrer sendte derfor kravet i retur og mente de ikke hadde rett til dividende ettersom kravet kom frem etter fristen i konkurskunngjøringen. Dette mente Seilmakeren AS ikke kunne være riktig og framholdt sitt krav på å bli godtatt som kreditor i konkursen.

Lise Holm, som var en bekjent av Peder Ås, hadde kausjonert for kassakreditten. Hun hadde dessuten en bat i sin besittelse som var verdt kr. 500.000,-. Bobestyrer krevde båten utlevert og anførte at den tilhørte skyldneren. Lise Holm bestred dette, og påstod hun hadde krav på å beholde båten. Holm viste til en skriftlig avtale med Lillevik Båtutleie AS hvor det fremgikk at hun skulle få beholde båten dersom hun matte innfri overfor banken. Avtalen var inngått 4 måneder før konkursen ble åpnet. Den 10. januar 1999 hadde hun innfridd kassekreditten til Handelsbanken. Boet bestred ikke at avtalen var ekte nok, men meddelte at disposisjonen ville bli omstøtt. Holm anførte videre at dersom hun ikke fikk beholde båten på grunnlag av avtalen krevde hun å motregne sitt regresskrav i boets krav på utlevering av båten. Boet bested også dette kravet.

Bobestyrer fant også ut at Lillevik Båtutleie AS hadde dobbeltbetalt en faktura på kr. 8.535,til Storevik Slipp AS som var et stort firma med en omsetning på over 100 millioner. Betalingene hadde funnet sted innen samme uke i starten av august måned. Storevik Slipp AS hevdet de hadde mottatt pengene i god tro, og det var da ikke rettslig adgang til å kreve dem tilbake mange måneder senere. Bobestyrer fastholdt kravet og hevdet videre at det skulle betales forsinkelsesrente fra den dag de mottok pengene. Storevik Slipp AS bestred også dette kravet.

Om dette skal det skrives en betenkning, der alle rettsspørsmål, bade de prinsipale og de subsidiære, blir drøftet og avgjort.

Tromsø, 5. mai 1999


Praktikum (gammel modell):
I

Norwegian Kveite (NK) tok i 1994 opp et investeringslån på 20 millioner kroner i Skallebank. Samtidig ble Norwegian Kveite innvilget en kassekreditt på 2 millioner kroner for å ha som likviditetsreserve i vanskelige perioder. Lånene ble sikret med pant i selskapets faste eiendom, landbrukspant (dvs. pant i kveitene og oppdrettsutstyret etter § 3-9) og pant i fordringer (factoringpant). Avtalen ble fremforhandlet, og pantobligasjonene ble undertegnet av Peder Ås, som foruten å være økonomidirektør i Norwegian Kveite, også hadde prokurafullmakt i selskapet.

Den 15. januar 1996 ble kveitene på det største av Norwegian Kveites to oppdrettsanlegg rammet av den meget smittsomme kveitesykdommen hypocondrium colossalis. Dette medførte at det den 22. januar ble besluttet at samtlige kveiter på anlegget måtte slaktes. Fisken var ubrukelig som menneskeføde, og ble i stedet solgt til et forskningslaboratorium for 15.000 kroner. Det ble avtalt at betaling skulle skje a til Norwegian Kveites kassekredittkonto.

Den 20. januar 1996 betalte Norwegian Kveite en regning på kr 100.000 til arkitekt Marte Kirkerud, som var gift med Peder Ås sin sønn. Regningen hadde forfall først den 15. mars. Beløpet ble belastet kassekredittkontoen. Dette var første gang Norwegian Kveite benyttet seg av kassekreditten.

Som følge av den massive kveiteslaktingen fikk Norwegian Kveite alvorlige Økonomiske problemer, og kassekredittkontoen hadde fått en negativ saldo på 1.500.000 kroner. Den 10. februar ba derfor banken Norwegian Kveite om å gi en oversikt over den økonomiske situasjonen. Da banken den 25. mars ikke hadde mottatt noen oversikt, sendte den en skarp purring til Norwegian Kveite. Banken mottok en rekke beklagelser, men ingen regnskaper. Den 19. april, som kun var to dager før kveitene på Norwegian Kveites andre oppdrettsanlegg skulle selges, valgte banken å si opp lånet, stenge kassekreditten, tiltre factoringpantet, og begj ærte tvangssalg av kveitene. Norwegian Kveite bestred bankens rett til å si opp kreditten, men begjærte seg likevel konkurs samme dag, den 21. april 1996. Konkurs ble åpnet den 4. mai, og Skallebank meldte et krav på 22 millioner kroner i boet.

Konkursboet bestred gyldigheten av panterettene, og-viste til -prokuralovens § 1. Panterettene måtte i alle tilfeller være bortfalt som følge av Skallebanks illojale oppsigelse av kreditten. Skallebanks krav ble heller ikke akseptert som dividendefordringer, ettersom Peder Ås ikke hadde hatt fullmakt til å oppta 1ån på til sammen 22 millioner kroner. Skallebank mente på sin side at prokuralovens regler var irrelevante så lenge Peder Ås var økonomidirektør i selskapet, og panteretten dessuten hadde vært tinglyst i flere år. I alle fall måtte Økonomidirektøren ha stillingsfullmakt til å oppta et kassekredittlån på 2 millioner kroner når selskapets samlede eiendeler beløp seg til over 200 millioner kroner.

II

Den 5. mai mottok Norwegian Kveites konkursbo en sjekk på kr. 15.000 i posten fra kjøperen av den syke fisken. Sjekken var datert den 18. april, men var sterkt forsinket i posten p.g.a. problemer på Gardermoen. Skallebank gjorde krav på sj ekken, i det den hevdet at sj ekken var omfattet av bankens factoringpant. Konkursboet motsatte seg dette, og viste foruten sin prinsipale påstand om ugyldig pantsettelse til at det ikke var tale om en kundefordring. Boet anførte også at det ikke dreide seg om et enkelt pengekrav på det tidspunktet da lånet ble sagt opp.

Konkursboet krevet videre betalingen til Marte Kirkerud omstøtt. Marte Kirkerud motsatte seg dette, og viste til at omstøtelsesfristen var utløpt fordi det hadde vaert skuddårsdag den 29. februar. Boet påberopte seg forlenget omstøtelsesfrist fordi Marte Kirkerud og Peder Ås var nærstående. Dette mente Marte Kirkerud var irrelevant så lenge Norwegian Kveite hadde vært solvent på betalingstidspunktet.

Det viste seg også at en fastmontert trebrygge på oppdrettsanlegget var infisert av hypocondrium colossalis. Statens Forurensningstilsyn hadde rett før konkursåpning kommet med pålegg om at bryggen måtte tas på land og destrueres, for å hindre smittefare. Bryggen ble demontert av boet, og lagt opp på land. Kostnaden med å få bryggen destruert ble beregnet til å være 90.000 kroner. Boet hevdet at Skallebank matte dekke denne kostnaden dersom banken fikk medhold i at den hadde panterett i den faste eiendommen. Skallebank motsatte seg dette, og viste til at bryggen nå var demontert, og ikke lenger utgjorde en del av den faste eiendommen. Som panthaver hadde banken dessuten ingen plikt til å "søke dekning" i formuesgoder med negativ verdi.

III

En vakker dag i 1999 gikk det bud fra sjefsbibliotekaren til de ansatte ved Det juridiske fakultet i Lillevik om at de hadde en mengde bøker som skulle gis vekk til de ansatte fra professor Holm. Biblioteket skulle på vegne av professoren forestå den praktiske utdelingen. Stipendiat Jørund R. Wercker kom som førstemann til biblioteket for å forsyne seg. Stor var overraskelsen da han fant et eksemplar av den meget ettertraktede boken "Norsk Tingsrett" av Brækhus og Hærem. "Skal denne virkelig gis vekk?" spurte han. "Ja", sa bibliotekaren som satt i skranken. "Professor Holm er ikke videre interessert i tingsrett, og sjefsbibliotekaren har sagt at alt skal gis bort". Da stipendiat Jørund R. Wercker åpnet boken, så han at det lå en låneseddel inne i den. Professor Holm hadde lånt boken fra fakultetsbiblioteket i 1980! Bibliotekaren fastholdt likevel at boken skulle gis vekk, og Jørund R. Wercker tok glad og forundret boken med seg til sitt kontor.

Da sjefsbibliotekaren to uker senere fikk høre at biblioteket hadde gitt bort "Norsk Tingsrett", krevet han øyeblikkelig boken tilbakelevert. Han hadde ikke visst at boken opprinnelig hadde tilhørt biblioteket. Stipendiat Jørund R. Wercker nektet å gi fra seg boken, og hevdet at han bade hadde vært i god tro, og dessuten hadde fått boken overlevert. Bibliotekssjefen bestred begge deler. Boken kunne ikke anses overlevert så lenge den fortsatt befant seg på et kontor på fakultetet.

IV

Rufus Ballklubb (RBK) hadde sikret seg underskriften til den meget selvbevisste fotballspilleren Kalle Kalus. Kalus var overbevist om at han kom til å ende sine dager som superstjerne i England, og han hadde derfor sikret seg en klausul i kontrakten om han skulle ha 50% av overgangssummen dersom han skulle bli solgt til en utenlandsk klubb. Kalle Kalus var kjent med at fotballforbundets reglement ikke tillot partene å avtale at en spiller skulle få mer enn ti prosent av en eventuell overgangssum. Regelen skulle hindre at enkeltspillere stakk av med klubbenes verdiskapning.

Endelig en dag ble Kalle Kalus solgt til den engelske storklubben Nottingham Totspurs for 12 millioner kroner. Kalle Kalus krevet 6 millioner utbetalt fra RBK, men ble avspist med 1,2 millioner. RBK viste til at det nasjonale fotballforbundets reglement var bindende for bade RBK og Kalle Kalus, ettersom de begge var medlemmer i fotballforbundet. Partene var enige om at medlemskap i fotballforbundet var en nødvendig forutsetning for å kunne delta i organisert fotball. Kalle Kalus fastholdt likevel at han hadde krav på halve overgangssummen.

Om dette skal det skrives en betenkning der alle rettsspørsmål, bade de prinsipale og de subsidiære, blir drøftet og avgjort.

Tromsø, 5. mai 1999