Vår 2003

Praktikum

Teoretisk oppgave nr 1:
Tilbakeholdsrett.

Teoretisk oppgave nr 2:
En sammenligning av reglene om forsinkelse i entrepriseforhold og kjøpsforhold.

Teoretisk oppgave nr 3:
Om grunnbokshjemmel.



Praktikum:

Del I
Peder Ås ønsket å skaffe seg en tømmerhytte, og fant frem til firma Estonia House i Estland som var konkurransedyktig på pris. Det fremgikk av hjemmesiden til selskapet at hyttene kom som byggesett og ble sendt med båt og vogntog via Sverige.

Peder Ås var flere ganger i kontakt med firmaet i Estland, og fikk sendt over et kontraktsutkast på e-post. Prisen ble avtalt til 50 000 € (euro) med levering ”i Norge 4. mai 2002”. Peder Ås sendte sin bestilling på e-post den 1. mars 2002. De nærmere leveringsvilkår fremgikk av hjemmesiden til Estonia House med oversettelse til engelsk. I avtalen som Peder Ås fikk oversendt på e-post var det inntatt en henvisning til disse vilkår, og det var en oppfordring om å lese disse nøye før bestilling. Det fremgikk også av avtalen at estlandsk kjøpslov kom til anvendelse.

Av leveringsvilkårene fremgikk det følgende om betaling:
Payment: 25 000 € (euro) within 14 th March 2002 and 25 000 € 4 th May 2002.

Peder Ås overførte 25 000 € den 10. mars 2002. Vogntoget med byggesettet til tømmerhytta kom frem til grensestasjonen i Storevik mellom Norge og Sverige den 2. mai 2002. Samme dag hadde norsk politi rutinekontroll etter narkotika og smuglersprit. Vogntoget ble kontrollert og holdt igjen ettersom de nedslitte sommerdekkene ikke var egnet på fortsatt delvise vinterveier. Mønsterdybden var uansett for dårlig etter de krav som var nedfelt i lov og forskrift.

Den 4. mai 2002 fikk Peder Ås e-post fra selger i Estland hvor betalingen av siste avdrag ble etterlyst. Peder Ås forklarte da at han ikke ville overføre noen penger før hytta ble levert til tomten i Lillevik som lå 30 km fra Storevik grensestasjon. Han begrunnet dette med at byggesettet ikke var levert og at han derved kunne holde tilbake sin ytelse.

Dette bestred selger og henviste til at byggesettet var ankommet Norge. Under enhver omstendighet var avtalen regulert av estlandsk kjøpslov, og i denne loven fremgikk det intet om tilbakeholdsrett. Peder Ås bestred ikke denne fortolkningen, men mente at internasjonal privatrett medførte at avtaleloven § 36 kunne anvendes, i hvert fall her hvor resultatet ville bli så urimelig.
Selgers norske advokat Ole Vold tilbakeviste alle innsigelsene, herunder en mulig tilbakeholdsrett etter norske regler.

Del II
Først den 20. mai 2002 klarte selger i Estland å få ny bil til å kjøre delene til tømmerhytta frem til Lillevik. Peder Ås hadde imidlertid funnet ut at han allikevel ikke ønsket å føre opp tømmerhytta og kjøpte i stedet et landsted av Marte Kirkerud. Peder Ås hadde fortsatt ikke betalt siste avdrag til selger i Estland.

Som ledd i oppgjøret mellom Peder Ås og Marte Kirkerud skulle Marte få overta byggesettet til tømmerhytta. Marte Kirkerud var ukjent med tvisten mellom Peder Ås og selger i Estland.
Marte Kirkerud engasjerte snekkerfirma Hammer AS til å føre opp hytta. Ved en feil ble tømmerhytta oppført på naboeiendommen, som tilhørte Lillevik Eiendom AS. Hytta ble ført opp på mursåle og etterisolert innvendig. Marte Kirkerud som var på ferie i utlandet oppdaget ikke dette.

Den 1. juni 2002 ble Lillevik Eiendom AS tatt under konkursbehandling, og advokat Kari Hjul ble oppnevnt som bostyrer. Boet tok blant annet beslag i hyttebygningen som var satt opp på eiendommen til Lillevik Eiendom AS. Boet mente at eiendommen og tilhørende bygninger var omfattet av den alminnelige beslagsrett. Boet var helt ukjent med at den var ført opp feil, og var derfor i god tro om eiendomsretten.

Kredittbanken gjorde også gjeldende rett i hytta, og viste til at de hadde avtalt panterett i eiendommen til Lillevik Eiendom AS. Panteretten omfattet alle bygninger som var på eiendommen eller som senere ble ført opp. Estonia House v/ advokat Ole Vold gjorde også gjeldende krav på bygningen. Selskapet hadde tinget seg salgspant i byggesettet til hytta, og krevde tilbakelevering under henvisning til panteretten.

Marte Kirkerud kom hjem fra ferie, og ble mildt sagt overrasket over at hytta stod på naboeiendommen. Hun mente imidlertid at dette ikke endret på eierforholdet til hytta. Den var kjøpt av henne fra Peder Ås, og hun hadde betalt hele kjøpesummen. Noen panterett i denne kunne ikke gjøres gjeldende mot henne, og boets beslag kunne ikke omfatte hytta. Partene var enige om at salgspantet var gyldig avtalt, hadde rettsvern og skulle vurderes etter norske regler.
Del III
Estonia House gjorde den 1. august 2002 krav på morarenter for siste avdrag på 25 000 € som forfalt den 4. mai 2002. Selskapet viste til avtalen hvor det fremgikk at Peder Ås skulle betale
25 % morarenter fra forfall. Dette bestred Peder Ås og viste til at den norske forsinkelsesrentelov hadde grenser for hvor mye som kunne kreves i renter. Estonia House var enig i at rentespørsmålet skulle avgjøres etter norsk rett, men fastholdt kravet.

Kursen på Euro (€) hadde uansett falt mye i forhold til norske kroner (NOK) siden siste forfall den 4. mai 2002. I hele mai 2002 var kursen 8,50 (1€ = 8,50 NOK) mens den nå var 8,00.
Peder Ås krevde derfor å betale morarenter av hva 25 000 € var verdt pr. 1.august 2002 og ikke kurs pr. mai 2002. Dette bestred selger, og krevde renter av kurs pr. forfall.

Del IV
Peder Ås ønsket å foreta en delbetaling av restvederlaget til selger i Estland. Ved en feil overførte han den 15. august 2002 NOK 100 000 til Kemneren i Lillevik kommune. Overføringen ble foretatt gjennom Kredittbankens nettbanksystem. På overføringen hadde Peder Ås påført teksten ”delbetaling”. Feilbetalingen ble ikke oppdaget av kemneren ettersom Peder Ås hadde ubetalt restskatt for 1999 på NOK 95 500 med tillegg av påløpte og forfalte renter og omkostninger med NOK 34 500.

Noen dager senere den 19. august 2002 fikk Peder Ås et brev fra skattefogden hvor oppstillingen over restgjeld var satt opp. Han forstod da at betalingen var feil og krevde beløpet tilbakeført. Dette bestred kemneren og viste til at betalingen var endelig og bindende.

I oppstillingen hadde kemneren først dekket inn renter og omkostninger. For det tilfelle kemneren fikk beholde pengene gjorde Peder Ås gjeldende at betalingen først skulle dekke hovedstol før renter ble betalt. Kemneren bestred dette og mente de hadde rett til å bestemme hvilken del av kravet som skulle dekkes først. Dette fordi kravet var forfalt for lenge siden.

***
Om dette skal det skrives en betenkning hvor samtlige spørsmål, både prinsipale og subsidiære, drøftes og avgjøres.

Tromsø 2. mai 2003