Høst 2003

Praktikum:

Teori I:
Om salgspant

Teori II:
Adgangen til å kreve rente og rentesrente.

Teori III:
Om de hensyn som begrunner kreditorekstinksjon. Illustrer hvorledes disse hensynene er ivaretatt i gjeldende rett.







Praktisk oppgave, onsdag 19. november 2003 kl 09.00-18.00

DEL I

Etter mange års iherdig lobbyvirksomhet ble det i 1999 endelig bestemt at det skulle bygges veg fra Utvik til Trongvik, med tunnel gjennom Svartneset. Statens vegvesen gikk i gang med å prosjektere den 15 km lange parsellen. Det var i alt 18 grunneiere som måtte avstå veggrunn. Alle grunneierne avstod veggrunn frivillig etter avtale med Vegvesenet.

En av grunneierne langs vegen, Magnus Svartvik, inngikk i 1999 i tillegg en avtale med Vegvesenet om bortleie av et areal. Dette arealet var på ca. 3000 kvadratmeter (ca en halv fotballbane) og skulle brukes som anleggsplass og til brakkerigg. Arealet lå mellom to av jordene til Magnus Svartvik, men var ikke dyrket opp. Arealet besto av litt uproduktiv skog, ei myr og ei stor steinrøys. Arealet var tilnærmet verdiløst for Svartvik, men han ville ikke selge det. Avtalen mellom Vegvesenet og Svartvik hadde derfor slik ordlyd:

LEIEAVTALE
1. Magnus Svartvik leier bort ca 3000 kvadratmeter grunn på eiendommen Svartvik til Statens Vegvesen, jf. vedlagte kart. Arealet skal nyttes til anleggsvirksomhet knyttet til byggingen av vegen Utvik–Trongvik.
2. Statens Vegvesen betaler kr. 15.000,- i årlig leie ut 2002. Etter dette betaler Statens vegvesen kr. 2.000,- i måneden fram til arealet er ferdig opparbeidet og tilbakelevert, jf. denne avtalen pkt. 3.
3. Når vegen Utvik–Trongvik er ferdig, skal Statens vegvesen rydde arealet, planere og drenere det, og legge på et 100 cm tykt lag med matjord. Det er en forutsetning at arealet skal bli fullgod dyrket mark og få like gode vekstvilkår som Magnus Svartvik sine to omliggende jorder.

Grunnen til at Vegvesenet gikk med på den noe spesielle oppgjørsformen, var at Vegvesenet i forbindelse med vegbyggingen ville måtte fjerne svært mye jord langs vegtraseen, og at denne derfor naturlig kunne nyttes på Svartviks eiendom senere.

Etter at Vegvesenet hadde planert ut steinrøysa og satt opp både knusemaskin og brakkerigg på det leide arealet, viste det seg at vegtraseen måtte legges om, men ikke på Magnus Svartviks eiendom. Grunnen til dette var sensasjonelle arkeologiske funn flere steder langs traseen. Det hadde aldri tidligere vært slike funn i området. Vegen ble etter dette i langt større grad enn planlagt lagt i tunnel. I tillegg ble den vegen som skulle ligge i dagen, lagt til skogs.

Selv om omleggingen var langt fra optimal trafikkmessig, gikk de samlede kostnadene for hele vegprosjektet bare opp fra ca kr. 60 til 70 millioner. En av grunnene til dette var at prisen for skogen i området var ca kr. 4,- pr. kvadratmeter, mens prisen for fulldyrket mark i området var ca kr. 20,- pr. kvadratmeter. Magnus Svartvik hadde f.eks. også selv solgt veggrunn over sin dyrkede mark for kr. 20,- pr. kvadratmeter.

Som en følge av traseendringen ble det ingen matjord til overs. Vegvesenet innså straks at det ville bli svært kostbart å innfri punkt 3 i avtalen med Svartvik etter at vegprosjektet var ferdig. Å erverve og transportere 3.000 kubikkmeter jord fra nærmeste leverandør ville koste ca kr. 750.000,-. Umiddelbart etter at planene ble endret, varslet Vegvesenet Svartvik om at punkt 3 i avtalen ikke ville bli oppfylt.

Magnus Svartvik krevde at Statens vegvesen oppfylte avtalen punkt 3. Om Vegvesenet ikke oppfylte avtalen mente han at Vegvesenet i alle fall måtte betale en erstatning som ville gjøre Svartvik i stand til å gjennomføre oppgraderingen av arealet selv – slik at det kunne brukes som forutsatt. Han krevde derfor subsidiært kr. 750.000,- i erstatning.

Vegvesenet mente det ikke kunne ha plikt til å oppfylle avtalen punkt 3 slik prosjektet nå hadde utviklet seg. Det kunne heller ikke bli tale om å betale erstatning for at Svartvik selv skulle oppgradere arealet til dyrket mark. Vegvesenet erkjente at det forelå kontraktsbrudd, men ikke at det forelå ansvarsgrunnlag. Vegvesenet mente under alle omstendigheter at Svartvik ikke kunne kreve mer enn kr. 60.000,- i erstatning – tilsvarende kr. 20,- x 3000.
DEL II

Etter nok en dårlig vår på Bjerkebanen var Jo Lid håpløst insolvent. Gjelden var over kr. 8 millioner. De eneste aktiva av betyding var en fem år gammel VW Golf og en gammel – men ubeheftet – tømmerhytte på Hadeland. Den 15. mai 2002 solgte Jo bilen og kjøpte en kasse vin på Vinmonopolet. Rett etter kjøpte han en ferdigutfylt lottokupong. Deretter ringte han til sin gamle venn og kreditor Lars Ove, og inviterte han på middag. Etter å ha konsumert halve vinkassen, proklamerte Jo at livet ikke lenger var verdt å leve, og at han nå ville ta livet sitt. Lars Ove ble nervøs ettersom han hadde over en million kroner, som var forfalt, utestående hos Jo, men han tenkte ikke mer over dette da han regnet med at det hele var fylleprat. Jo skjønte derimot at Lars Ove var bekymret, og satte resten av pengene han hadde fått for bilen – kr. 30.000,- – inn på Lars Oves konto dagen etter.

Den 30. mai 2003 – den samme dagen som Jo skulle møte i skifteretten for å bli slått konkurs – vant han kr. 12 millioner i lotto. I løpet av to hektiske sommermåneder brukte han kr. 3 millioner på reiser og champagne. Han fikk god hjelp av sin egen bror Ole Jimmy – som brukte opp ca kr. 500.000,- av pengene. Ole Jimmy visste av erfaring at pengene fort ville ta slutt, og ”ga derfor jernet”. Jo og Ole Jimmy var således et uslåelig par på byen i juni og juli 2002.

For resten av pengene kjøpte Jo i august 2002 aksjer av Per Eriksen i noe som etter hvert viste seg å være et ekstremt tapsprosjekt på Kvitfjell. Dette selskapet gikk dundrende konkurs allerede før den første snøen hadde falt i Gudbrandsdalen. Jo var igjen knakende insolvent – og tok livet sitt den første søndagen i advent.

Det viste seg at kemneren den 27. mai 2003 – tre dager før lottokupongen gikk inn – hadde tatt utlegg i tømmerhytta på Hadeland for Jos ubetalte restskatt for de tre siste årene. Utlegget var tinglyst en uke senere. Hytta var verdt ca. kr. 300.000,-. Restskattekravet var på over det dobbelte.

Jo Lids insolvente dødsbo ble tatt under offentlig skifte 8. desember 2002. Samlede krav i boet var ca kr. 10 millioner.

Dødsboet ville omstøte både betalingen til Lars Ove, kemnerens utlegg og aksjekjøpet fra Per Eriksen. Boet erkjente overfor Lars Ove av deknl. § 5-5 ikke kom til anvendelse da en var utenfor omstøtelsesfristen. Alle kravene ble avvist.

Overfor Ole Jimmy gjorde dødsboet prinsipalt gjeldende at Ole Jimmy hadde lånt kr. 500.000,-. Subsidiært ville boet omstøte også disse ”gavene” til Ole Jimmy. Ole Jimmy anførte at boet ikke kunne kreve noe fordi han hadde brukt opp pengene.

DEL III

Ola og Gjermund drev bruktbilforretning sammen. I 1995 bestemte Ola seg for å trappe ned og overlate forretningen til Gjermund. Ola og Gjermund avtalte at firmaets stolthet, en T-Ford fra 1928, ikke skulle selges ut av virksomheten. Men de avtalte også:
”Dersom Gjermund bestemmer seg for å selge firmaet, eller på annen måte legge ned driften, så har Ola rett til å kjøpe T-Forden for halv pris.”

Åtte år senere, i 2003, gikk Gjermund konkurs. Ola krevde å få utlevert T-Forden fra konkursboet mot å betale halve omsetningsverdien. Konkursboet gikk ikke med på dette, da det hadde en interessent i Halden som var villig til å gi full pris. Konkursboet mente at Ola ikke hadde noen rett etter avtalen. Subsidiært mente konkursboet at Ola ikke hadde rettsvern for retten til å kjøpe T-Forden til halv pris.

Tromsø, 19. november 2003