Høst 2003

Praktikum:

Sammensatt oppgave:

Teori oppgave:
-Brukshevd










Cand.jur.-eksamen
2. avdeling, høsten 2003

Praktisk oppgave, onsdag 26. november 2003 kl 0900-1700

I
Peder og Marte var ganske unge da de ble kjærester. I 1995, da Marte var 17 og Peder var 18 år, fikk de en datter som de kalte Kari. Peder erkjente selvsagt farskapet og var en engasjert og stolt ung far. Det unge paret hadde imidlertid dårlig økonomi og problemer med å finne seg en felles bolig hvor de kunne klare å dekke utgiftene. De ble derfor boende hver for seg i sine respektive barndomshjem i Lillevik i Nordland. Kari ble boende sammen med Marte og hennes mor, mormor Bodil, som da var 55 år. Begge foreldrene var svært glade i det lille barnet, og de la stor vekt på at begge skulle oppnå en nær og god tilknytning til henne. De var derfor sammen så ofte som det lot seg gjøre.

Da Kari var to år, måtte Peder gjennomføre en 12 måneders militærtjeneste. Peder trivdes godt i militæret, og fant ut at det var en god ide å satse på en militær utdanning. Han hadde alltid ønsket å bli bilmekaniker, og gjennom militæret kunne ha få en slik utdanning med lønn og dermed slippe å ta lån. At Peder fikk lønn, og særtillegg på grunn av forsørgelsesplikten, skapte også en mulighet for Marte og Peder til å flytte sammen i en liten leilighet i Lillevik. De flyttet altså sammen, men Peders utdanning medførte at han måtte bo i militærleiren i Storevik, og at han bare var hjemme et par helger hver måned.

Mens Peder tok sin utdannelse, hadde Kari barnehageplass, og Marte fullførte videregående skole og en toårig utdanning innenfor IT. Hun hadde hele tiden hovedansvaret for Kari, men med god hjelp av mormor Bodil. Hver gang Peder var hjemme, var det imidlertid stor jubel, og han brukte all tiden på å være sammen med Kari. Far og datter hadde en stor felles interesse i hester og ridning.

Etter endt utdanning var Peder hjemme et halvt års tid, før han våren 2001 ble beordret til Vestvik på Vestlandet. Han ville gjerne ha med Marte og Kari. Kari frydet seg med tanke på at det lå en rideskole midt i Vestvik, og Marte lot seg lett overtale til å flytte.
En kveld, like etter at de hadde flyttet, lånte Marte Peders mobiltelefon. Det tikket inn en tekstmelding som åpenbart skulle til Peder, og som tydelig viste at han hadde et forhold på gang. Etter hvert forstod Marte at dette forholdet hadde vart ganske lenge. Marte følte dette som et kolossalt tillitsbrudd, og hadde intet ønske om å fortsette samlivet med Peder.

Hun bestemte seg for å ta med Kari og flytte tilbake til Lillevik. Peder motsatte seg dette, men Marte hevdet at fordi hun hadde foreldreansvaret alene, hadde hun på egen hånd rett til å bestemme hvor Kari skulle bo, og at Peder ikke hadde noe han skulle ha sagt. Peder bestred at Marte hadde foreldreansvaret alene. Hun kunne umulig ha fått foreldreansvaret da Kari ble født, i og med at Marte da selv var umyndig. Peder hadde erkjent farskapet, og dette måtte etter hans mening være tilstrekkelig til at han fikk del i foreldreansvaret for barnet. Uansett måtte det at de hadde bodd sammen i flere år, innebære at de nå hadde felles foreldreansvar for barnet. Dessuten måtte han som far under enhver omstendighet ha rett til å være med på å bestemme om et så viktig spørsmål.

Da Peder skjønte at Marte mente alvor, og at hun var i ferd med å flytte med barnet, sa han at han ville begjære en midlertidig avgjørelse om at barnet skulle bo hos ham. Marte hevdet at vilkårene for å behandle en slik begjæring ikke var til stede.

Selv om Marte og Peder var uvenner, var de enige om at Kari hadde et nært forhold til dem begge, og at hvis Marte flyttet med Kari, skulle Peder ha mye samvær med henne. De var likevel uenige om reiseutgiftene og den praktiske gjennomføringen av samværet. Marte hevdet at disse utgiftene måtte betales av Peder, fordi det var han som var skyld i bruddet. Dessuten var det han som skulle utøve samværet og som dermed måtte dekke omkostningene. Peder på sin side hevdet at siden det var Marte som absolutt ville flytte, var det hun som var årsaken til utgiftene, og som dermed måtte være ansvarlig for å dekke disse. For å komme mellom Vestvik og Lillevik, måtte man reise en og en halv time med fly, og i tillegg var det ca en times kjøretur til flyplassen fra begge stedene. Marte bestred også at hun skulle ha noen plikt til å bringe Kari til og fra flyplassen i Lillevik i forbindelse med samværene.


II
I det følgende legger vi til grunn at Kari etter bruddet ble boende sammen med Marte hos mormor Bodil i Lillevik, at Marte og Peder hadde felles foreldreansvar for Kari, og at Peder hadde samværsrett.

Høsten 2002 startet med kaldt og klart vær i en lang periode. Høstferien i september skulle Kari tilbringe i Vestvik og Marte kjørte henne til flyplassen. På vei hjem fra flyplassen, inntraff en alvorlig ulykke. I en isete, glatt og uoversiktelig sving kom en møtende lastebil over i feil kjørebane, på sommerdekk og med låste hjul, og kollisjonen var ikke til å unngå. Sammenstøtet var kraftig og Marte ble livstruende skadet. Lastebilsjåføren Hans Mo fikk selv bare ubetydelige fysiske skader i ulykken, og han sørget for å tilkalle ambulanse slik at Marte umiddelbart ble kjørt til sykehuset. Der ble moren hennes tilkalt. Marte hadde noen få klare øyeblikk før hun døde, og ba da moren om å ta godt vare på Kari.

Kari kom tilbake til Lillevik i forbindelse med morens begravelse, og ble deretter boende sammen med mormoren.

Bodil og Peder hadde vært svært gode venner, men etter bruddet mellom ham og Marte hadde det dannet seg en isfront. Bodil kunne på ingen måte tilgi ham at han hadde sviktet Marte og hun anså den nye kjæresten til Peder som umoden og selvopptatt. Dessuten bebreidet Bodil Peder for ulykken.

Snart oppstod uenighet om hvem som skulle ha foreldreansvaret for Kari og hvor hun skulle bo. Både Peder og Bodil ønsket å ha henne hos seg, og i og med at de kommuniserte dårlig med hverandre, kontaktet begge advokat for å få avklart saken.

Peder hevdet at Kari skulle bo hos ham, og at det eventuelt måtte være opp til Bodil å reise sak om foreldreansvaret, hvis hun ville ha en annen løsning. Når det gjaldt realiteten, hevdet Peder at han som barnets far hadde et rettslig fortrinn fremfor mormoren. Dessuten var hun gammel, og barnet trengte unge foreldre. Hos ham ville Kari få en ung stemor og dermed både en mor og en far. Skolemiljøet i Vestvik var svært bra, og Kari var blitt kjent med noen jevngamle barn mens hun var på besøk i sommer- og juleferiene. Dessuten mente han at Kari måtte høres, og at hennes syn måtte være avgjørende.

Bodil hevdet at siden barnet faktisk bodde hos henne, måtte det være opp til Peder å reise sak hvis han ønsket en endring av dette. Til realiteten fremhevet hun at det var hensynet til barnets beste som måtte være avgjørende, og at det ikke spilte noen rolle hva et så lite barn måtte mene. Det eneste faren kunne tilby, var en tilværelse med risiko for flytting fra sted til sted, som følge av det militære beordringssystemet. Barnet var allerede etablert i en skoleklasse i Lillevik. Hun hadde bodd der nesten hele livet og der hadde hun hele sitt nettverk rundt seg. Dessuten måtte Martes ønske om at Bodil skulle ta vare på barnet, tillegges stor betydning.
Peder erkjente at det militære beordringssystemet innebar en viss risiko for flytting, men avviste at dette skulle tillegges vekt. Han bestred også at Martes uttalelse like før hun døde, skulle tillegges betydning.
Forutsatt at faren skulle få medhold, krevde mormoren å få del i foreldreansvaret sammen med Peder, og få rett til samvær med barnet. Peder bestred dette, og hevdet at det ikke var adgang til å imøtekomme disse kravene. Hvis det mot formodning skulle være slik adgang, ville det ikke være til barnets beste å gi mormoren medhold slik situasjonen lå an.

III
Hans Mo var fører av lastebilen som forårsaket Martes død. Mo kom fra ulykken med bare noen skrubbsår og en grufull opplevelse. Mo var sjåfør i firmaet Transport AS, og de hadde bilforsikringen sin i forsikringsselskapet HVIS. Som følge av Martes død, betalte HVIS-forsikring ut 1,2 millioner kroner til Kari, som erstatning for tap av forsørger. Erstatningsbeløpet er ikke bestridt. Ut fra måten dødsulykken skjedde på, gikk imidlertid HVIS-forsikring til regresskrav mot Hans Mo. På grunn av Mo sin meget uforsvarlige kjøring mente forsikringsselskapet at Mo måtte være regressansvarlig etter reglene i bilansvarsloven § 12. De krevde hele forsikringssummen dekket av Mo.

Hans Mo motsatte seg regresskravet på det sterkeste. For det første mente han at et eventuelt regresskrav måtte rettes mot Transport AS som eier av bilen, og ikke mot ham personlig. Videre mente Mo at det å kjøre med sommerdekk i september ikke på noen måte kunne regnes som så klanderverdig, all den tid fristen for å kunne legge om til vinterdekk ennå ikke var kommet.
Mo viste her til forskriften om bruk av kjøretøy, § 1-4 punkt 3 hvor det heter at:

3. ”Piggdekk eller kjetting må ikke brukes i tiden fra og med første mandag etter 2. påskedag til og med 31. oktober om ikke føreforholdene gjør det nødvendig. I Nordland, Troms og Finnmark er tilsvarende periode fra og med 1. mai til og med 15. oktober. Vegdirektoratet kan gjøre unntak fra dette forbudet.”

Dessuten mente Mo at den uoversiktlige svingen, føret og bilens tyngde, gjorde at en slik ulykke like godt kunne skjedd også med piggdekk på.

Drøft og ta stilling til de rettslige spørsmål som oppgaven reiser.


Tromsø, 26. november 2003


Teori I, sammensatt oppgave, fredag 28. november 2003, kl 09.00 – 15.00

I

Et middelaldrende par som har vært samboere i 5 år, oppsøker deg som advokat, fordi de har tenkt å gifte seg og ønsker å opprette en ektepakt.

Begge har et barn fra tidligere forhold. Hun har en sønn på 14 år, han en sønn på 30 år.

Han er eier av en enebolig i Jonas Lies gate av høy standard, en ny bil, et sommerhus på Sørlandet, samt halvparten av innboet i huset.

Hun eier halvparten av innboet, en 10 år gammel bil, samt et sparebeløp på 110.000 kroner.

Begge er innstilt på at det skal være minst mulig endringer i formuesforholdet mellom dem dersom ekteskapet skulle ende med separasjon og skilsmisse. For det tilfelle at han dør mens ekteskapet består, ønsker de å sikre henne best mulig. For det tilfelle at hun dør mens ekteskapet består, ønsker de å sikre hennes barn best mulig.

Hjelp de to med å fylle ut ektepaktskjemaet som er vedlagt, og begrunn kort de valgene du foretar. Begrunnelsen skrives på eksamensarkene.

Underskriftrubrikken på siste side skal ikke fylles ut.


II
Skadelidtes medvirkning.


Begge oppgavene skal besvares.

Tromsø, 28. november 2003

Vedlagt følger skjema for ektepakt som skal leveres ferdig utfylt som vedlegg til besvarelsen.