Høst 2002

Praktikum

Teoretisk oppgave nr 1:

Kombinasjonsoppgave

Teoretisk oppgave nr 2:

Omsorgsovertakelse etter barnevernloven.



Praktikum:

På Trangøya utenfor Lillevik lå det opprinnelig to småbruk. 11980 solgte den ene gårdbrukeren, Ole Vold, en hyttetomt til advokat Lars Holm. Ole Vold hadde fått fradelingstillatelse, og Lars Holm bygget samme året ei hytte og et lite anneks. Eiendommen lå praktfullt til, med utsikt ut over sjøen. Fra hytta og ned til sjøen var det bratt og ulendt. Da det til tider var ganske værhardt og det var mange skjær i sjøen, var det heller ikke egnet for båtbrygge der. I kjøpekontrakten hadde derfor Lars Holm fatt rett til å anlegge brygge i forlengelsen av brygga til Vold, som lå på Volds eiendom på den andre siden av øya. Kontrakten ga ham også rett til å føre opp en sjøbod i umiddelbar tilknytning til brygga.

Kontrakten inneholdt ingen bestemmelser om veirett eller annen adkomstrett fra brygga til hytteeiendommen. Familien Holm og deres gjester hadde imidlertid i alle år gått over Volds eiendom, på gårdsveien og deretter over en liten smal teig som ikke var dyrket. Vold hadde dessuten hjulpet Holm med å peke ut hvor han burde anlegge sin egen gangsti fra teigen og frem til hytta.

På slutten av 90‑tallet ble det andre småbruket på øya i sin helhet overdratt til et utbyggingsselskap som bygget ut en liten hytteby med i alt 120 hytter. Hyttebyen ble utbygget med bilveier og det ble bygget bryggeanlegg som fikk anløp av den lokale bilferga. Bryggeanlegget ble bygget i umiddelbar nærhet til Ole Volds brygge, slik at det nå ble mulighet for ham til å kjøre bil frem til sin eiendom. Ole Vold hadde til nå klart seg med en liten tohjulstraktor. Vold var ikke så opptatt av biler, men han vurderte å kjøpe en ordentlig traktor, men da måtte han forsterke gårdsveien som bare var bygget med tanke på hest og kjerre.

Holm ble meget begeistret for utviklingen på øya. Det hadde vært strevsomt å frakte alt med båt, og så bære det med seg til hytta. For frakt av større ting hadde de fatt hjelp av Vold, som hadde en liten tilhenger han koplet til tohjulstraktoren sin.

Sommeren 2002 brakte Holm med seg bilen sin til øya for første gang. Han kjørte opp gårdsveien og parkerte på den teigen de hadde pleid å gå over. Grunnen var rimelig flat, og det var plass til å parkere flere biler der.

En ny verden hadde nå åpnet seg. Nå kunne de lett frakte med seg varer og utstyr. Holm gledet seg også over at eiendommen hans med dette var blitt betydelig mer verdt.

Ole Vold hadde først ikke sagt noen ting da han så bilene sto parkert, men Holm skjønte at Vold ikke likte bilkjøringen. Holm tenkte at så lenge Vold ikke protesterte, var det greit nok.

Etter at kona til Holm også hadde tatt meg seg sin egen bil, hadde Vold satt en lapp på Holms frontrute om at bilkjøring og parkering på eiendommen ikke var tillatt, og at bilene måtte fjernes umiddelbart.

Holm brydde seg ikke så mye om dette og fortsatte kjøringen. En uke senere ble han stoppet av Vold som sa at han nå måtte stoppe bilkjøringen. Dere ødelegger veien, sa Vold. Den er ikke bygd for så tunge kjøretøyer som biler. Holm trodde ikke så mye på dette. Riktignok var det blitt enkelte hjulspor, men dette var slikt naturen selv ordnet med - mente Holm.

Etter en helg med mye biltrafikk, med gjester som kom og dro, ble den ellers så sindige Vold forbannet. I god grunneierånd tilbrakte han derfor natt til mandag med å grave en dyp grøft mellom veien og teigen Holms biler sto parkert på, slik at Holm ble stengt inne.

Da Holm oppdaget grøfta ble han fortvilet. Holm hadde nemlig et viktig møte med direktøren for den lokale møbelfabrikken den formiddagen, for å diskutere et engasjement med Holm som fast advokat for bedriften.

Heldigvis hadde Holm nylig fatt levert noen bærebjelker som skulle brukes til å bygge et tilbygg på hytta hans. Med disse fikk han laget en provisorisk bro, slik at han fikk ut bilene sine. Holm kom imidlertid for sent til møtet, og på kontoret hadde direktøren for møbelfabrikken lagt igjen beskjed om at de ikke ønsket noe samarbeid med en advokat som ikke holdt avtalene sine. Det viste seg også at bærebjelkene var blitt så tilgriset og skadet at de ikke kunne anvendes, slik at Holm måtte kjøpe nye.

Vold innhentet en rapport fra et entreprenørfirma for å avklare hva skadene på veien besto i, hvordan skaden hadde skjedd og hva det ville koste å reparere skadene. Skadene hadde oppstått på deler av veien som gikk over myrlendt terreng og som var bygget opp av trestokker som dannet en flåte det var fylt masse over. Rapporten fastslo at flere stokker hadde sklidd ut som følge av bilkjøringen, slik at det ikke var forsvarlig å bruke veien lenger. Rapporten konkluderte videre med at hele flåten måtte brytes opp, og legges ned på nytt for å få veien i den stand den var før bilkjøringen startet. Dette arbeidet ville koste kr 100.000 inkludert moms. Firmaet anbefalte imidlertid en annen konstruksjon, basert på påler slått ned i marka. Dette arbeidet ville koste totalt kr 150.000 inkludert moms, men ville gjøre vegen betydelig sterkere slik at den kunne bære personbiler, traktorer og mindre lastebiler. Fordi den opprinnelige konstruksjonen uansett måtte tas opp, ville det koste kr 150.000 å forsterke veien selv om skaden ikke hadde skjedd.

Rapporten fastslo videre at kjøringen den første uka hadde skapt bevegelser i trestokkene, men ikke mer enn at dersom kjøringen hadde opphørt da Vold første gang ba Holm om å stanse kjøringen, ville flåten av trestokker over tid ha stabilisert seg igjen. Selve utglidningen skjedde som følge av den hyppige kjøringen den påfølgende helgen da Holm hadde så mange gjester på besøk. De tidligere bevegelsene i laget med trestokker ble beskrevet som en nødvendig forutsetning for at utglidningen skulle skje.


Uka etter tok Ole Vold ut stevning mot Lars Holm med påstand om at Holm verken var berettiget til å gå, kjøre eller parkere på Volds eiendom. Vold krevde dessuten erstatning for skader på veien som følge av bilkjøringen. Erstatningskravet ble også rettet mot Holms trafikkforsikrer Vesta.

Holm innga umiddelbart tilsvar hvor han påsto å være berettiget til både å gå over Volds eiendom, kjøre bil på gårdsveien og til å parkere på teigen. Han påsto seg frifunnet for erstatningskravet, og reiste dessuten motsøksmål med krav om erstatning for skader på bærebjelkene og for tapte inntekter fordi han hadde mistet avtalen med møbelfabrikken.

Vesta innga også tilsvar hvor de påsto seg frifunnet. Selskapet hevdet at denne form for skadeforvoldelse falt utenfor bilansvaret, men aksepterte at dersom skaden var omfattet av bilansvaret var Vesta som trafikkforsikrer ansvarlig for skaden.



Partene møttes i tingretten kort tid etter.

Vold viste til kontrakten hvor det ikke sto noe om veirett, adkomstrett eller rett til parkering. Av god vilje hadde han latt familien Holm få gå over eiendommen hans, men nå var den gode vilje borte.

Når det gjaldt skadene på veien påsto Vold prinsipalt at Holm var ansvarlig etter alminnelige erstatningsregler. Subsidiært mente Vold at Holm som bruker av veien måtte være med å dele utgiftene til nødvendige reparasjoner av veien. Atter subsidiært hevdet Vold at dersom Holm skulle fa rett til å kjøre bil på veien, måtte han også være med å betale for den nødvendige utbedringen.

Holm på sin side mente det fulgte av en naturlig tolkning av kontrakten at retten til brygge måtte forstås slik at den også ga adkomstrett fra brygga og til hytta.

I alle fall måtte Holm ha hevdet adkomstrett over Volds eiendom.

Da kontrakten ikke sa noe spesifikt om hvordan adkomsten kunne skje, mente Holm videre at adkomstsretten måtte utøves slik det til en hver tid var naturlig og i tråd med utviklingen og forholdene på stedet. Etter at det ble utbygd veinett på øya med anløp av bilferge mente Holm at adkomstretten naturlig måtte forstås som en rett til å kjøre med bil. For det tilfellet at han ikke fikk medhold i at kontrakten hjemlet bruk av bil, mente Holm han uansett måtte få rett til bilbruk fordi det var så viktig for ham. Holm viste dessuten til at bilbruk også ville være i Volds interesse, slik at Vold slapp alle transportoppdragene for dem. Vold hadde aldri tatt betalt for turene med tohjulstraktoren sin.

Når det gjaldt erstatningskravet for skadene på veien, aksepterte Holm at entreprenørrapporten måtte legges til grunn både når det gjaldt skadeårsakene og kostnadene ved utbedring. Han hevdet imidlertid at det ikke forelå noe ansvarsgrunnlag, prinsipalt fordi han ikke kunne regne med at en gårdsvei ikke skulle tåle alminnelig bilkjøring. Uansett måtte Vold selv ‑ helt eller delvis ‑ bære ansvaret for skadene, fordi han ikke hadde gjort det som kunne forventes av ham for å forhindre at skade skjedde. Holm viste til at Vold, på det store skiltet ved brygga med oppslag om privat vei, også kunne ha skrevet at veien ikke tålte bilkjøring. I alle fall burde Vold umiddelbart ha sagt klart fra til Holm at veien var for svak.

På spørsmål fra dommeren hadde Vold forklart at han ville forsterke veien slik entreprenøren hadde anbefalt, og at han ville gjøre alt arbeidet selv med hjelp av gode venner. Vold erkjente også at han i lengre tid hadde vurdert å forsterke veien, slik at han kunne kjøre der med en vanlig traktor.

For det tilfelle at han ble kjent erstatningsansvarlig for skaden på veien, påsto Holm for det første at det måtte gjøres et direkte fradrag for momsen, idet verken eget arbeid eller vennetjenester var momspliktig. For det annet måtte det gjøres et betydelig skjønnsmessig fradrag fordi Volds reelle utgifter til reparasjon og utbedring ville bli betraktelig lavere når han selv gjorde arbeidet, eventuelt sammen med venner ‑ selv om det ble beregnet en rimelig timegodtgjørelse både til ham og vennene. For det tredje påsto Holm at det måtte tas hensyn til at Vold ved å fa erstatning for skadene slapp med å betale tillegget på kr 50.000 for å få forsterket veien, mens han ellers hadde måttet betale kr 150.000 for noe han likevel hadde tenkt å gjøre.

Vesta sluttet seg til Holms anførsler vedrørende utmålingen av tapet.

Sitt eget erstatningskrav mot Vold begrunnet Holm med at Vold hadde forvoldt skadene med vilje, og at han derfor måtte være ansvarlig for alle de økonomiske konsekvensene.

Vold nektet erstatningsansvar både for skadene på bærebjelkene og for inntektstapet. Han aksepterte at Holm hadde mistet kontrakten som følge av at han kom for sent til møtet, og partene var enige om at oppdragene for møbelfabrikken hadde gitt Holm årlige ekstrainntekter på om lag en halv million kroner. Vold hevdet imidlertid at han ikke kunne holdes ansvarlig fordi han var i sin fulle rett til å grave grøfter på egen eiendom. Han forklarte at gravingen var ment for å drenere teigen med sikte på oppdyrking. Uansett hadde Holm fatt beskjed om at parkering var forbudt og at han måtte fjerne bilene fra teigen. I et hvert tilfelle kunne ikke Vold regne med at Holm skulle gå glipp av så store inntekter bare som følge av en forsinkelse. Dette var et så spesielt forhold at Holm måtte bære risikoen for det selv. Hvis Holm hadde det så travelt, kunne han vel ha reist til byen dagen før.

Drøft og avgjør de prinsipale og subsidiære rettsspørsmål som oppgaven reiser.

Tromsø, 28. november 2002

Kombinasjonsoppgave:
I

I det følgende oppstilles enkelte rettslige problemstillinger knyttet til et oppgitt faktum. Det er videre referert fra forarbeider og rettspraksis knyttet til al § 19. Kandidatene kan legge til grunn at det ikke finnes andre forarbeider eller rettspraksis av interesse.

Etter at ektemannen Peder døde, ble Kari Ås sittende i uskifte med de tre fellesbarna Per, Pål og Espen. Etter at Per og Pål hadde fått seg jobb i Kongens tjeneste, ble Espen gående hjemme hos moren.

Foruten gården de bodde på, besto uskifteboet av flere eiendommer, bl.a en seter som Kari og Peder hadde tilbrakt mange somrer på. Kari ønsket at Espen skulle få overta seteren. Fordi Espen ikke hadde noen penger overførte hun den til ham som gave.

Setra ble taksert til kr 90.000.I uskifteboet var det
ellers nettoverdier for ca ni millioner kroner.

Da Per og Pål fikk vite om overføringen, krevde de på grunnlag av al § 19 at overføringen til Espen måtte omstøtes og at seteren måtte tilbakeføres til uskifteboet.

Kari og Espen erkjente at det dreide seg om en gavedisposisjon og at Espen hadde vært klar over at moren satt i uskifte. De mente likevel at Per og Pål ikke kunne kreve omstøtelse, fordi gaven ikke sto i misforhold til boets størrelse.

Per og Pål hevdet at kravet om misforhold til boets størrelse ikke gjaldt for gavedisposisjoner over fast eiendom.

1. Kan Per og Pål kreve gavedisposisjonen omstøtt uten hensyn til om gaven står i misforhold til boets størrelse? Hva begrunner en slik regel? Hvilke mothensyn gjør seg gjeldende?

Subsidiært påsto Espen at han under enhver omstendighet bare pliktet å tilbakeføre verdien av gaven, ikke selve eiendommen. Per og Pål mente det fulgte av lang og sikker rettspraksis at omstøtelse etter al § 19 innebar plikt til naturalrestitusjon, dvs plikt til å tilbakeføre selve eiendommen. Espen hadde ikke samme oppfatning av rettspraksis, og hevdet at en slik regel uansett ville vært helt fjollete. Gamlemor Kari ga klar beskjed til barna sine at dersom Espen måtte tilbakeføre eiendommen til uskifteboet, ville hun gi Espen en pengegave på kr 90.000, og deretter la Espen kjøpe seteren til full pris.

2. Drøft hvorvidt spørsmålet om naturalrestitusjon er fastslått i rettspraksis.

3. Hvordan vil du med mer juridiske termer omformulere Espens påstand om at regelen i så fall er fjollete? Hvilke argumenter kan utledes av forarbeider og rettspraksis? Er det andre argumenter du vil anføre?

Fordi Kari var lite fornøyd med tvisten mellom barna, fremsatte hun et forlikstilbud. Kari mente overføringen av seteren til Espen måtte anses som et delvis arveoppgjør etter faren, slik at det eneste Per og Pål kunne kreve var tilsvarende oppgjør etter reglene i al § 21. Hun tilbød Per og Pål derfor en utbetaling på kr 90.000 til hver, og mente at de deretter ikke kunne kreve noe mer.

Per og Pål avslo tilbudet, og fastholdt sitt krav om at Espen måtte tilbakeføre seteren til uskifteboet.

4. Kan Per og Pål motsette seg at Espen mottar arveoppgjør etterfaren i form av en bestemt eiendel, mens de selv må nøye seg med kontanter? Hva bygger du ditt standpunkt på?

5. Dersom det forutsettes at Per og Pål etter al § 21 ikke kan kreve annet enn tilsvarende pengeverdier, hvilken betydning får Kari tilbud om utbetaling for tvisten om plikt til naturalrestitusjon etter al § 19?

Høyesterettspraksis:

-Rt 2002 side 127 gjaldt spørsmålet om uskiftearvingene kunne kreve verdien av en eiendom tilbakeført når tilbakeføring av selve eiendommen ikke var mulig fordi den var overtatt av andre ved odelsløsningssøksmål. Om forståelsen av al § 19 ble følgende uttak:

"Arveloven § 19 første ledd inneholder et ubetinget forbud for gjenlevende ektefelle mot å bortgi fast eiendom fra uskifteboet. Det samme gjelder for andre "gåver som står i mishøve til formuen i buet". I fjerde ledd er det bestemt at det som er fastsatt om gaver, også gjelder for salg som inneholder en gave. Dersom disposisjonen krenker forbudet kan hver av arvingene etter bestemmelsen i andre ledd kreve gaven omstøtt ved dom dersom gavemottakeren skjønte eller burde ha skjørt at gjenlevende ektefelle ikke hadde rett til å gi gaven.

I dommen i Rt 1982 948 var partene enige om at dersom Høyesterett i den saken kom til at det forelå et gavesalg av en fast eiendom var det verdien av gaven som skulle tilbakeføres boet, ikke den faste eiendommen i seg selv. Førstvoterende bemerket at han derfor ikke behøvde "å gå inn på det om kravet på å "få gåva omstøytt" ville gi rett til en tilbakehøring av eiendommen mot å gi tilbake vederlaget." Jeg har funnet dette spørsmålet noe tvilsomt, men jeg er - i likhet med lagmannsretten - blitt stående ved at arveloven § 19 må forståes slik at arvingene har adgang til å kreve at gavegjenstanden tilbakeføres boet mot å tilbakebetale kjøpesummen. Dette standpunktet har også en viss støtte i en bemerkning i dommen i Rt 1993.1474 om at det er naturlig å forstå bestemmelsen i arveloven § 19 slik at "selve omstøtelsen innebærer at det bortgifte formuesaktivum skal tilbakeføres boet, eventuelt mot at gavemottageren far sin ytelse tilbake dersom han har ydet vederlag." En forutsetning for at et krav om tilbakeføring av selve gavegjenstanden kan føre frem, er selvsagt at denne gjenstand er i behold hos gavemottakerne. Det vil i den forbindelse kunne oppstå forskjellige tvilsspørsmål men disse spørsmål er det ikke her grunn til å gå nærmere innpå."

-Rt 1997.1037 gjaldt spørsmålet om uskiftearvingene hadde samtykket, og fra hvilket tidspunkt søksmålsfristen begynte å løpe. I dommen ble al § 19 første ledd kommentert slik:

"Loven stiller altså opp et absolutt forbud mot å gi bort fast eiendom fra et uskiftebo uten samtykke fra arvingene ”

-Rt 1993 side 1474 gjaldt spørsmålet om gjenlevendes kausjonsstillelse for en av uskiftearvingene innebar en omstøtelig gavedisposisjon, og om omstøtelse i tilfelle kunne kreves overfor banken som tredjemann. Om den generelle forståelse av reglene ble følgende uttalt:

"Arveloven uskifteregler gir gjenlevende ektefelle rett til å sitte med fellesboet uskiftet i forhold til førstavdødes øvrige arvinger, og med en - i utgangspunktet -eiers rådighet jf loven § 18. Om gjenlevende ektefelle misbruker sin rett ved å vanskjøtte eller forringe boformuen, gir loven anvisning på ulike sanksjoner fra arvingenes side. De kan kreve skifte av boet, § 24 annet ledd. De kan også kreve vederlag av boet, § 27. Har ektefellen foretatt arveoppgjør til en arving, men ikke til andre, kan de sistnevnte kreve tilsvarende arveoppgjør, § 21 annet ledd. Og så § 19 - som retter seg mot en særlig form for disposisjoner fra gjenlevendes side: Har ektefellen gitt bort fast eiendom, eller gitt andre gaver som står i misforhold til boformuen, kan arvingene- "dersom gåvemottakaren skjøna eller burde ha skjøna at ektemaken ikkje hadde rett til å gi gåva"- kreve gaven omstøtt.


Slik § 19 er formulert, må det være naturlig å oppfatte bestemmelsen slik at det forutsettes at omstøtelseskravet kan rettes mot gavemottageren, og at selve omstøtelsen innebærer at det bortgitte formuesaktivum skal tilbakeføres til boet, eventuelt mot at gavemottageren får sin ytelse tilbake dersom han har ytet delvis vederlag, jf fjerde ledd."

Forarbeider mv:

I Ot prp nr 36 (1968-69) Om lov om arv m. m. uttales følgende om al § 19, på side 149-150

"Paragrafen regulerer gjenlevende ektefelles rett til å gi gaver, og arvingenes rett til å kreve omstøtelse

Etter første ledd må gjenlevende ikke uten arvingenes samtykke gi bort fast eiendom, eller gi andre gaver som står i misforhold til boets midler. Bestemmelsen er i samsvar med § 19 første ledds annet punktum i komiteutkastet og vil avløse uskiftelovens § 7 første ledds annet punktum På samme måte som i gjeldende lov er forbudet mot å gi gaver som består i fast eiendom, absolutt. For andre gaver er det et vilkår om at de står i misforhold til boets midler.

Annet ledd gjelder adgangen til å omstøte gaver som gjenlevende ektefelle har gitt i strid med første ledd. Departementets utkast svarer til § 19 annet ledd i Arvelovkomiteens utkast. Vilkåret for å få en gave omstøtt er at gavemottakeren forsto eller burde forstått at ektefellen ikke hadde rett til å gi gaven. For så vidt er utkastet i samsvar med uskiftelovens § 7 annet ledd."

Uskifteloven av 1927 § 7 hadde følgende ordlyd:

§ 7. Den gjenlevende ektefelle har en eiers rådighet over all den eiendom som hører til det uskiftede bo. Dog må ektefellen ikke uten arvingenes samtykke av boets midler gi en gave som står i misforhold til dets formue, og aldri en boet tilhørende fast eiendom, medmindre arvinger samtykker heri.

Har ektefellen foretatt en sådan rettshandel uten samtykke, kan enhver av arvingene få den omstøtt ved dom, hvis mottageren av gaven forstod eller burde ha forstått at ektefellen ikke var berettiget til å foreta rettshandelen. Søksmål må reises innen tre måneder, efterat arvingen fikk kunnskap om rettshandelen, og senest innen ett år eller dens fullbyrdelse eller, for så vidt den gjelder fast eiendom, efter dens tinglysning.

Fra Ot prp nr 4-1927 Om uskiftet bo, side 4 spalte 1:

"§ 7-8 og § 12 annet ledd nr. 2 inneholder bestemmelser om den gjenlevende ektefelles rett over det uskiftede bo. Hovedregelen er overensstemmende med gjeldende rett, at den gjenlevende ektefelle utøver en eiers rådighet over all den eiendom som hører til boet. Men utkastes regler vil føre plikt for den gjenlevende til å ta hensyn til arvingenes interesser ved å vise aktsomhet under utøvelsen av rådighetsretten. Om en enkelt art av rettshandler som i særlig grad kan gi anledning til misbruk, gaver som står i misforhold til boets midler, gis særlige bestemmelser. Forøvrig slutter de regler som foreslåes om den gjenlevende ektefelles ansvar overfor arvingene for uforsvarlig bestyrelse av boet seg nær til de regler, som elter den ventede nye lov om ektefellers formuesforhold vil gjelde om den ene ektefelles ansvar overfor den annen under bestyrelsen av midler som er felleseie. Der gis ved bestemmelsen i § 12 annet ledd nr. 2 hver av arvingene rett til å forlange boet skiftet under de samme betingelser, som under ekteskapet gir en ektefelle rett til å forlange formuesfellesskapet ophevet. Og ved reglene i § 8 får arvinger rett til vederlag, når boet er blitt vesentlig forminsket ved utilbørlig adferd av den gjenlevende ektefelle under utøvelsen av rådigheten over det, på samme måte [spalte II] som en ektefelle efter §§ 18 og 19 i den nevnte lov vil få rett til vederlag når felleseiet blir vesentlig forminsket ved utilbørlig adferd av den annen ektefelle. Det er i komiteutkastet ingen tilsvarende til § 8. Reglene om vederlagskravene er gitt anvendelse ved at der i komiteutkastets § 75 er henvist til kapitlet om skifte, hvor de omhandlede regler finnes. I lovforslaget blev reglene inntatt i kapitlet om formuesfellesskap."

Fra Innst O XXI 1927 side 4 spalte 1:

"Komiteen slutter seg visstnok til proposisjonen, men antar at fast eiendom ikke bør kunne bortgis uten at samtlige arvinger gir sitt samtykke. En rettshandel i strid hermed kan etter proposisjonen bare omstøtes ved dom. Da avgjørelsen oftest vil kreve tid og utgifter å innbringe saken for domstolene, har komiteen vært inne på den tanke å henlegge avgjørelsen til overformynderiet. Departementet hevder imidlertid at der er et rettsspørsmål hvis avgjørelse må henligge under domstolene. Komiteen finner dør å burde slutte sig til proposisjonen."


II

I denne oppgaven skal kandidaten sette seg inn i rollen som advokat.

Ekteparet Per og Kari kommer til deg og ber om råd. Ektefellene er i 60-årene, og har vært gift i fem år. De har begge voksne særkullsbarn, men ingen felles barn.

Fellesboligen var fullt ut eid av Kari, mens Per eide et landssted på sørlandet som han hadde kjøpt for pengene han fikk for leiligheten han bodde i før han flyttet sammen med Kari.

Ektefellene hadde også hver for seg en del andre verdier. De eide ingen ting i sameie.

Per og Kari ønsket seg en ordning som var slik at dersom de ble skilt, skulle den enkelte beholde sine egne ting og verdier så langt det var mulig. Hvis derimot ekteskapet ble oppløst ved den enes død, ønsket de en orientering fra advokaten om hvordan de på ulike måter kunne sikre at den lengstlevende av dem beholdt mest mulig av verdiene, og aller helst også både boligen og landstedet.

Begge oppgaver skal besvares!

Del I bør som utgangspunkt utgjøre 2/3 av besvarelsen.

Tromsø, 29. november 2002