|
Innvandring er ikke noe nytt fenomen i norsk historie. Selv om omfanget periodevis har vært lite, har det vært vandring ut og inn på norsk territorium. Fra middelalderen var det i hovedsak ekspertinnvandring, dvs. skrivekyndige, handelsfolk, bergverksingeniører, men også en viss masseinnvandring som for eksempel kvænene på 1700- og 1800-tallet.
- Tidligere har det vært mest fokusert på Norge som et utvandrerland, men det viser seg at innvandringen til Norge er fullt på høyde med andre europeiske land fram til første verdenskrig, sier Tjelmeland.
Nasjonale minoriteter
 |
| Professor Hallvard Tjelmeland med trebindsverket Norsk innvandringshistorie som nylig ble tildelt Brageprisen. Foto: Kjellaug Lindvåg |
I 1999 undertegnet Norge den internasjonale konvensjonen for vern av nasjonale minoriteter. Forutsetningen for å få betegnelsen nasjonal minoritet er at gruppen innvandret før 1900. Ifølge konvensjonen fins det fem nasjonale minoriteter i Norge – kvæner som kom til Nord-Norge, skogfinner som kom til Østlandet på 1600-tallet, sigøynere, jøder og tatere.
- Forestillingen om Norge som et homogent samfunn har i beste fall vært overdrevet. Det har alltid vært flerkulturelt, sier han.
Fra siste halvdel av 1800-tallet og fram til første verdenskrig var det stor svensk innvandring hit til landet. Selv om den kulturelle forskjellen mellom nordmenn og svensker ikke er stor, ble de i samtida oppfattet som en utfordring og ble omtalt i ordelag som ligner på måten innvandrere fra den tredje verden omtales i dag.
I 1901 kom det en ny fremmedlov som førte til en mer restriktiv holdning til innvandrere, noe som ble forsterket i mellomkrigstida. Etterkrigstida var preget av høykonjunktur og skapte behov for flere innvandrere. På 60- og 70-tallet økte arbeidsinnvandringen igjen – denne gang med en annen sammensetning enn tidligere. Nå var det store ikke-vestlige grupper som kom, særlig kom de mange pakistanerne i fokus. I dag ligger Norge på et europeisk gjennomsnitt når det gjelder innvandring. Av Oslos befolkning er i dag 20 prosent innvandrere, noe som er på nivå med de store byene i Europa.
Etter innvandringsstoppen i 1975 har innvandrerne i større grad bosatt seg også i andre deler av landet. De seinere åra har det vært økt innvandring til tross for innvandringsstoppen. Grunnen er en liberal familiegjenforeningspolitikk og en kraftig økning i antall flyktninger og asylsøkere fra siste halvdel av 80-tallet.
Hva er ”det norske”
Tjelmeland håper bokverket han har vært med på å skrive skal gi leserne et mer opplyst grunnlag for å delta i innvandringsdebatten.
- Kunnskapen om at alle problemstillingene ikke er nye, at det er ulike måter å møte innvandring på kan bidra til mer åpenhet overfor det som er nytt og gi mer realistiske forestillinger om hvilke problemstillinger man står overfor i innvandringsdebatten. Erfaringen viser at det har gått bra. Innvandring kan være berikende og har bidratt til å gjøre Norge til et mer sammensatt og åpent samfunn som er bedre i stand til å takle globaliseringens utfordringer.
Verket tar del i diskusjonen om hva ”det norske” er for noe, og er et bidrag til å torpedere forestillingen om dette som noe homogent. Fram mot 1970 var det en sterk bevissthet i det norske samfunnet om nødvendigheten av å assimilere innvandrerne – å gjøre de norske så fort som mulig.
I 1972 kom innvandringsmeldingen som innebar et brudd med assimilasjonspolitikken, i alle fall på det retoriske planet. Den ble erstattet med integrasjonspolitikk som åpnet opp for at alle grupper skal få opprettholde sin egen kultur. Integreringspolitikken omfattet ikke bare nyere innvandrere, men også sigøynere – et omslag som man begynte å se tegn på et par tiår tidligere når det gjaldt samene.
Større toleranse
Utviklingen de siste 30 åra viser en større aksept og toleranse i befolkningen. Stadig flere har egne erfaringer i møtet med folk fra andre kulturer, og dette har avdramatisert spørsmålet om innvandring. Likevel er det skiftende konjunkturer for hva slags holdninger som kommer til uttrykk i den politiske debatten. Et hovedspørsmål er hva det innebærer å være et flerkulturelt samfunn. Skal kulturene leve ved siden av hverandre med sine interesser og verdier eller skal det være normer som er felles og som det skal stilles krav om. Dette er et stridsspørsmål ikke bare blant lekfolk, men også blant fagfolk, jf. striden om professor Unni Vikan.
- Det blir en problematisk avveining mellom universelle rettigheter og forsvaret av andre kulturer og tradisjoner, noe som ikke er enkelt og som man ikke kan ta lett på, mener Tjelmeland og påpeker samtidig at dette er avveininger som også gjelder norske kulturer og ikke bare innvandrerkulturer. Han advarer mot å tro at det handler om en homogen norsk kultur og en homogen innvandrerkultur. Det er sammensatt på begge sider.
- Jeg håper innvandringshistorien kan bidra til større besinnelse og mer åpenhet når man går inn i disse problemstillingene, forhåpentligvis på det flerkulturelle samfunns premisser, men uten å være naiv, for det er reelle problemstillinger knyttet til at ulike kulturer skal leve sammen. Norge er et flerkulturelt samfunn og har alltid vært det, og det må vi lære oss å leve med. Vi kan med fordel ta lærdom av egne erfaringer med innvandring fra tidligere tider, sier han. Erfaringen viser at det går bra, men at det heller ikke er uproblematisk.
Innvandringen til Norge er del av et internasjonalt vandringsmønster som også nordmenn er en del av. For eksempel har mange norske pensjonister slått seg ned i Spania. Her lever mange i norske gettoer uten særlig vilje til å la seg integrere eller tilpasse seg et spansk levevis. Går vi lenger tilbake i historien utvandret flere hundre tusen nordmenn til USA i håp om å skape en bedre tilværelse for seg og sine, og under krigen måtte 43 000 nordmenn flykte til Sverige.
- Selv om den norske utvandringen til USA ikke er helt sammenlignbar med dagens innvandring til en velferdsstat, fins det en rekke paradokser mange ikke har tenkt gjennom, sier Tjelmeland. Kanskje ser man disse paradoksene tydeligere ved å lese Norsk innvandringshistorie.
Trebindsverket tar for seg innvandringen til Norge fra 900-tallet og fram til i dag. Første bind er skrevet av Sølvi Sogner og Erik Opsahl, bind 2 av Einar Niemi, Jan Eivind Myhre og Knut Kjeldstadli, mens Hallvard Tjelmeland og Grete Brochmann har skrevet det tredje. Verket ble funnet så interessant og velskrevet at det ble tildelt årets Bragepris i klassen for faglitteratur. Det er andre gang at tromsøforskere mottar Brageprisen. Forrige gang var i 1994, da Marit Anne Hauan, Einar-Arne Drivenes og Helge A. Wold fikk prisen for Nordnorsk kulturhistorie.
|
