|
 |
| Førsteamanuensis Bjørn Hersoug med sine to nye bøker. Foto: Aase Wynn |
Etter seks år avslutter Bjørn Hersoug og Carl-Erik Schultz ved Norges fiskerhøgskole sitt prosjekt i Sør-Afrika, der de har undervist i ressursøkonomi, fiskeriøkonomi og fiskeriforvaltning ved Universitetet i Western Cape på et NUFU-prosjekt som starta i 1996.
Årene 1995-1996 tilbrakte Hersoug og familien i Cape Town. Oppholdet ga han førstehånds innsikt i de politiske og økonomiske reformene som finner sted, også i fiskerisektoren.
Ny fiskeripolitikk
– Hensikten med boka «Fishing in a sea of sharks. Recontruction and developement in the South African fishing industry» er å følge effekten av den nye fiskeripolitikken i Sør-Afrika, en prosess som startet i 1994. Da eide hvite 99,2 % av de lokale kvotene, 93 prosent av båtene og 94 prosent av fabrikkene. I 1998 kom så en nye lov som fordelte kvoter og rettigheter til befolkningen for å rette opp den ekstreme skjevheten i eierforholdet, sier Hersoug som siden har fulgt denne prosessen i seks år.
– Forholdene har blitt svært mye bedre. Halvparten av kvotene tilhører i dag selskaper som i hovedsak er eid av svarte. Selv om de gamle selskapene har fått mindre kvoter, prøver de å kontrollere de nye ved å kjøpe dem opp eller leie dem. En viss orden er skapt gjennom nye forskrifter som slår fast at de som er tildelt kvoter, men som ikke har investert i løpet av fire år, ryker ut av markedet. De fattigste fiskerne har imidlertid ikke forbedret sin stilling – de er fremdeles like fattige. For å hjelpe på situasjonen har man det siste året introdusert micro commercial, en ny kvotetype for de som direkte har livnært seg av fiske, dvs. til eget forbruk eller som byttemiddel.
Viktig i Cape Town
Sjøl om fiskerinæringa utgjør mindre enn en halv prosent av bruttonasjonalproduktet i Sør-Afrika, er næringa viktig i Cape Town hvor nitti prosent av aktiviteten er konsentrert. Her holder fiskeriadministrasjonen og de store selskapene til. Hake, som ligner på torsk, og flere pelagiske arter, utgjør de største ressursene, men det store slagsmålet står om hummer og abalone-skjell, som selges til en fantastisk pris, ikke minst i Kina, og som de sørafrikanske fiskerne så å si kan fange rett utenfor stuedøra.
I Cape Town er det 20 000 personer som arbeider i den formelle fiskerinæringa, samt et betydelig antall mennesker som fisker til husbruk og til bytte mot andre varer. Bare en liten gruppe i Cape Town har fiskeritradisjoner – de som kalles coloureds, dvs. folk av europeisk og malaysisk herkomst. Fiskeribefolkningen i dette området består ellers av flyktninger fra andre afrikanske land og skippere fra Portugal (Mosambik og Angola) – et svært sammensatt samfunn og en kompleks sosial virkelighet som er meget spennende å studere, sier Hersoug. Satt på spissen inneholder fiskerinæringa i Sør-Afrika både den «første verden», den andre og den tredje verden – alt innen rammen av en næring som er ca. en fjerdedel av Norges.
Omsettelige kvoter i New Zealand
I 2001 satte Bjørn Hersoug og familien kursen mot New Zealand.
– Landet har et system med omsettelige kvoter og fra pc-en sin kan man kjøpe og selge kvoter for 40 arter innen ti fangstområder helt ned til hundre kilo. Omsettelige kvoter, som vekselvis beskrives som himmel og helvete, ble innført allerede i 1986 etter en krise i næringa. Jeg ønsket å sette meg inn i systemet og oppsøkte departementsråden i Fiskeridepartementet og fikk kontorplass i avdelingen for Policy and Planning. Det ble en meget spennende tid med reiser og seminarer, en slags voksenopplæring. Andre halvåret brukte jeg til å skrive bok. Alle arkiver sto åpne og 200 kolleger var rede til å svare på mine spørsmål, forteller Hersoug som i nyutkomne «Unfinished Business: New Zealand’s experience with right-based fisheries management» gir en beskrivelse av systemet med omsettelige kvoter; bakgrunnen for tiltaket, utvikling og konflikter og problemer helt fram til 2002.
– I et land som New Zealand uten distriktspolitikk fungerer omsettelige kvoter ganske godt, selv om manglende data mhp. økonomi, biologi og sosiale effekter gjør det vanskelig å felle en entydig dom over systemet. Fiskerinæringen har sitt senter i Nelson, som ligger på nordspissen av Sørøya hvor de store fiskeriselskapene etter hvert har samlet seg. Ulempen er en kraftig konsentrasjon av eierinteressene. De tre største eier 43 prosent av alle kvoter, mens de ti største eier 79 prosent. Til sammen finnes det ca. 2000 kvoteeiere i landet.
Maoriene store eiere
Vanligvis sier man at omsettelige kvoter er et system som ikke fungerer til fordel for urfolk. Slik er det ikke på New Zealand, der maoriene har lange tradisjoner i fiskerinæringen. Det var blant annet urfolket som forsynte hvalfangerne med fisk for 200 år siden. En avtale med dronninga av England fra 1840 om retten til ti prosent av landets fiskeressurser er bekreftet av domstolen. Maoriene, som utgjør 15 prosent av befolkningen, eier nå 33 prosent av alle fiskekvotene, inkludert halvparten av det største selskapet Sealord Ltd. Kvotene eies gjennom et holding-selskap som skal fordele verdiene på 80 stammer. Det største problemet har vist seg å være å komme fram til en fordeling som alle kunne godta, forteller Hersoug.
Nytt prosjekt i Vietnam
Det er viktig for NFH å ha ett bein ute, sier Hersoug. Sammen med forskere fra NTNU skal han og andre fra NFH bistå NORAD i Vietnam på områdene fiskeriøkonomi og oppdrett. Prosjektet starter på nyåret 2003. Fiskerinæringa er betydelig i Vietnam, både som matprodusent, som arbeidsplass og som eksportnæring med 600 000 fiskere og like mange oppdrettere i et land med 78 millioner mennesker. NFH har et studium i «International fisheries management» som stadig får flere søkere, både fra u-land og fra Norge og Europa. I den sammenheng er det viktig at vi også følger med ute, og ikke tror at norsk fiskeriforvaltning uten videre kan overføres til land med helt andre strukturer og tradisjoner.
|
