|
Ved russiske universiteter er dialektologi, læren om dialekter, et uvanlig emne å undervise i, men ved Russisk institutt ved Universitetet i Tromsø har en entusiastisk førsteamanuensis Tamara Lönngren skapt stor interesse for de russiske dialektene. I sommer var tre forskere og to hovedfagsstudenter på feltarbeid på Kolahalvøya sammen med kolleger fra Moskva.
– Dialektbruken er utdøende i Russland, og for å finne noen som fremdeles bruker dialekt må du ut på landsbygda, forteller to av deltakerne på turen, stipendiat Margje Post og hjelpelærer David Pineda.
Dialektene på museum
De forteller at dialekter har svært lav status i nabolandet, og at enkelte sågar hevder at det ikke fins noe slikt. Å snakke dialekt er forbundet med gamle dager, fattigdom og dårlig utdanning. Derfor blir det sett på som viktig at barn og unge lærer seg å snakke riktig, det vil si standard russisk.
– Til en viss grad arbeides det med dialekter i Russland, men det er i all hovedsak for å ta vare på noe som er i ferd med å dø ut for ettertida – som et slags språklig museum, sier Post. Det fins og blir fortsatt laget ordbøker med dialektord og –uttrykk, og russerne er glade i slike bøker, men bruke dialekt selv gjør de ikke.
I dag er det stort sett eldre folk som fortsatt bruker dialekt, men det er ikke dermed sagt at de vil bruke det overfor fremmede. Feltarbeiderne måtte derfor gå visse omveier for å få den informasjonen de var ute etter.
– Det nyttet ikke å si at vi var interessert i dialekten deres. Vi måtte derimot få dem til å snakke om dagliglivet i landsbyen, forteller Post og Pineda.
Feltarbeidet pågikk i to uker, og halvparten av tida ble tilbrakt i Varzuga, en landsby ved Kvitsjøen med rundt 500 innbyggere. Her har det vært russisk bosetting siden 1500-tallet. Trolig var det en viss samisk befolkning der allerede på 1200-tallet. Nesten alle familiene som bodde der på 60-tallet hadde reinsdyr som de brukte til transport.
– Når vi valgte denne landsbyen var det fordi den ligger nært Norge, samtidig som den ligger langt unna større steder og er uutforsket av de store språkforskermiljøene i Moskva og St. Petersburg, forklarer Post.
Vertinnen for forskerne Lena Knjazjeva var den som satte dem i kontakt med informantene. Blant annet organiserte hun en konsert med landsbyens kor, som besto av gamle kvinner i folkedrakter. Noen av kormedlemmene ble blant forskernes informanter.
– Blant de eldre mennene i Varzuga fant vi også noen som hadde vært i Norge, én i forbindelse med fiske – andre hadde vært med på frigjøringen av Finnmark, forteller Post og Pineda.
Vakte oppmerksomhet
Den store interessen for russiske dialekter ved Universitetet i Tromsø er ganske uvanlig. Aldri har en så stor gruppe utenfor Russland forsket på russisk dialektologi. Derfor vakte feltarbeidet oppmerksomhet, stor nok til at et TV-team fra Murmansk kom for å intervjue dem om arbeidet deres. I tillegg brakte en avis i St. Petersburg en notis om de norske forskerne – som riktignok også kommer fra Russland, Nederland og Island.
Går alt etter planen vil arbeidet med de russiske dialektene resultere i tre hovedfagsoppgaver (den tredje hovedfagsstudenten var ikke med på turen), to doktoravhandlinger og en rekke artikler.
Bildetekster:
(Bilde 1)
Gruppen fra UiTø og deres russiske kolleger ble godt mottatt i Varzuga. Lengst til venstre hovedfagsstudent Maria Huld Pétursdóttir, nr. 4 stipendiat Margje Post, nr. 5 førsteamanuensis Tamara Lönngren, nr. 6 vertinnen Lena Knjazjeva og til høyre hovedfagsstudent Karin Krogh. Foto: David Pineda
(Bilde 2)
Den eldste kirken i landsbyen, til venstre på bildet, er en velkjent gammel trebygning fra 1674. Foto: Margje Post
|
