|
Tove Bull var 50 da hun ble rektor i 1996 og Ole D. Mjøs var også 50 da han ble rektor seks år tidligere. De andre rektorene ved UiTø har vært rundt 50 år eller yngre da de ble valgt.
– Det viktige er ikke alderen, men hva en vil og hva en får til. For meg er det ingen retrett å bli rektor, men en mulighet. Jeg er mer egnet som rektor i dag enn jeg ville ha vært for ti år siden. Den eneste bekymringen jeg har i forhold til alder er om jeg får være frisk og rask og bevarer arbeidskapasiteten, sier Jarle Aarbakke som gleder seg til å ta fatt som rektor ved nyttår.
Under valgkampen fleipet han med at han var «ungdomskandidaten» med sine 58 år, siden både Odd Gropen (60) og Noralv Bjørnå (62) var eldre enn ham. Også nyvalgt prorektor Gerd Bjørhovde (58) og hennes konkurrent under valgkampen, Tone Skinngsrud (57) er godt voksne. Før valget var det noen som lurte på hvorfor alle kandidatene til rektor- og prorektorvalget var såpass modne. Det er for eksempel et faktum at gjennomsnittsalderen for professorer ved Universitetet i Tromsø er høyere i dag enn da Mjøs og Bull stilte til valg. Rektor Tove Bull har undret seg over om den høye alderen på kandidatene kunne ha sammenheng med at de som er yngre ikke ønsker et langt avbrekk fra forskningen.
– For det er jo en slags faglig analfabetiseringsprosess å være rektor, mener Bull.
Jarle Aarbakke mener det generelt skal godt gjøres å komme tilbake til forskningen hvis en er borte i en eller to rektorperioder.
– Det fins tidligere rektorer ved alle universitetene som har gått tilbake til forskning, men da skal en satse bevisst for å få det til, sier han.
Påtroppende prorektor Gerd Bjørhovde syns det er interessant at alle de fem kandidatene til valget har en lang historie ved UiTø bak seg.
– Det viser at UiTø er blitt voksen. Jeg håper den akademiske verden setter pris på erfaring og ser det som en viktig del av kompetansen. På mange måter er slutten av 50-årene en god tid til å ta på seg verv, mener Bjørhovde, som absolutt ikke kunne ha tenkt seg å stille til valg da hun var rundt 50. Da ville hun ikke vært villig til å være borte fra forskningen over så lang tid.
Tone Skinningsrud peker på at det dreier seg om ansvarsfylte verv. Derfor er det naturlig at kandidatene er godt voksne fordi det er først da en føler seg moden nok til å fylle et slikt verv og har nok erfaring.
– En blir jo ikke nødvendigvis avfeldig med alderen, sier hun.
Noralv Bjørnå er enig – det tar tid å få den kompetansen som trengs. For ham var ikke et langt avbrudd fra forskningen avgjørende for om han stilte til valg eller ikke.
– Men det er ingen tvil om at det er lite gunstig å få et langt avbrudd fra forskningen, særlig hvis en er i ferd med å kvalifisere seg, sier han.
Odd Gropen er dekan ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet og vet at mange av de som er yngre og som ville kunne være aktuelle arvtakere til dekanvervet, ikke vil bli dekan fordi de prioriterer faget sitt. Om det også var grunnen til at kandidatene til rektor- og prorektorvalget var såpass modne, vet han ikke.
Tidligere rektor Ole D. Mjøs tror det er nokså tilfeldig at alle kandidatene var rundt 60 år under årets valg. Han gikk av som rektor i 1996, 56 år gammel, og gikk tilbake til stillingen sin ved Avdeling for medisinsk fysiologi.
– Å komme tilbake til undervisning var for så vidt greit. Forskningen var en større utfordring. Jeg hadde to sabbatsår etter rektortida. Det første året brukte jeg til å oppdatere meg og komme inn i forskningen ved avdelinga mi, som driver med eksperimentell hjerteforskning. Deretter var jeg ett år ved University College London, ved hjerteforskningsinstituttet The Hatter institute. Der fikk jeg fornyet min forskning. Men jeg har hittil ikke fått konsentrert meg så mye om forskningen – det har vært så mange andre ting, for eksempel arbeidet med Mjøs-utredningen. Nå framover vil jeg bruke mer tid på forskning, forteller Mjøs.
– Har du angret på at du ble rektor?
– Nei, aldri. Å være rektor er det beste jeg har drevet på med!
Tove Bull har knapt tre måneder igjen før hun går av som rektor. Hun har vært rektor i seks år, og før det var hun prorektor i seks år. Hun beklager seg ikke, selv om vervene har gått ut over forskningen hennes – hun er professor i nordisk språk.
– Det er klart jeg har tatt fra meg selv muligheten til faglig utvikling, men jeg har fått noe annet i stedet. Ordningen er at det skal være fagfolk i rektorstillingen, og da må det bli slik, sier Bull, som er tilbake i sin ordinære stilling høsten 2003.
Hun har nå krav på fire år med forskningsfri, men benytter foreløpig bare 1 ½ år. Etter nyttår skal hun være i Kautokeino i et halvt år for å lære seg samisk. Deretter drar hun til Perth i Australia i ett år for å studere «aboriginal english». Når hun kommer tilbake skal hun veksle mellom å undervise og fortsette sin tidligere forskning «norsk på samisk grunn» – hvordan det snakkes norsk i tidligere samisktalende strøk og hvorfor. Med bakgrunnen fra Australia skal hun også kunne sammenligne hvordan to urfolk snakker sitt lands språk.
– Det er litt nifst å gå tilbake til faglig arbeid. Men samtidig kribler det – jeg syns det er spennende, sier Bull.
PS: De nyvalgte rektorene ved UiO og UiB er også modne folk. Arild Underdal i Oslo er 55, mens Kirsti Koch Christensen i Bergen er 60.
|
