|
 |
| Eli Høydalsnes. Foto: Nasjonalbiblioteket |
Vi som var og er studenter på instituttet, mistet en lærer. Faget vårt mistet en stor vitenskapskvinne. Forelesningene hennes om kunstteori og estetikk har for mange av oss vært en nøkkel til forståelse av faget.
Møtene vi hadde med Eli var dessuten en nøkkel for å forstå oss selv i forhold til det vi holdt på med, og de ble avgjørende for vårt videre arbeid. Hun gikk langt utover sin tradisjonelle oppgave som foreleser og lærer. Hun var interessert i hva vi tenkte og i våre prosjekter. Spørsmål og henvendelser møtte hun med en stille entusiasme som fikk oss til å tro på oss selv.
Elis vitenskapelige arbeid er som et blomsterbed hvor vi kan plukke blomster og hente frø til nye planter. Hennes forskning har først og fremst vist oss at det er gjennom nye vinklinger, gjennom spørsmål om etablerte sannheter, og i møte mellom forskjellige ideer at nye tanker og ny kunnskap kan vokse fram. Som hun skriver i innledningen til doktoravhandlingen Møte mellom tid og sted – Bilder av Nord-Norge:
«Ikke en historie, basert på en modell eller en metafor – f.eks. kurven, trappen, treet (genealogi), polariteten – men mange fortellinger som forholder seg til alle, noen av eller ingen av de øvrige. De skisserte historiene er åpne, fordi de har ingen kjent begynnelse, ingen kjent slutt, men gripes 'i midten'; de fortsetter, kommer og går, endres – kontinuerlig.»
Vi er mange som kjenner både savn og sorg over at Eli gikk så altfor tidlig bort. Vi fikk dessverre aldri takket henne, men vi vil sørge for at blomsterbedet blomstrer, og at fortellinger blir fortalt. Vi vil huske Eli Høydalsnes som liten og ruvende.
Studenter ved institutt for kunstvitenskap,
Universitetet i Tromsø
|
