|
 |
| Plakaten til utstillinga. |
Årets tema for Ordkalotten, Tromsø internasjonale litteraturfestival, er Cora Sandels liv og diktning. Festivalen åpnet offisielt i går og varer til 14. september.
Sara og Cora
Men Universitetsbiblioteket tjuvstartet festivalen og åpnet sin utstilling allerede 9. september. Utstillinga handler om Sara Fabricius alias Cora Sandel, og gir glimt fra hennes liv og kunstneriske karriere gjennom bøker, fotografier, aviser, tidsskrifter, plakater, håndskrevne manus, brev, malerier, noveller og refleksjoner.
Her kan du blant annet lese novellen «Rosina» i bladet Lørdagskvelden fra 1922, da hun brukte psevdonymet Cora Sandel for aller første gang. Kopi av det håndskrevne manuset til Alberte og Jakob og det hittil upubliserte manuskriptet «Mit Tromsø» finner du også i utstillinga.
 |
| Kopi av det håndskrevne manuset til Alberte og Jakob. |
Tromsøværingen Sara Fabricius vies stor oppmerksomhet. Hun ble født i Kristiania i 1880, men flyttet til Tromsø sammen med familien da hun var 12 år og ble boende her til hun fylte 24.
Tilknytninga til Tromsø preget også hennes forfatterskap. Tre romaner, Alberte og Jakob (1926), Kranes konditori (1946) og Kjøp ikke Dondi (1958) i tillegg til en rekke noveller, utspiller seg i Tromsø. Selv om Tromsø ikke står nevnt, kan man kjenne igjen byen.
Bildekunstner
Sara Fabricius flyttet til Paris for å bli bildekunster. Her traff hun den svenske billedhoggeren Anders Jönsson, som hun seinere giftet seg med. Utstillinga viser kopier av noen av de maleriene som Sara Fabricius laget, blant annet et selvportrett fra 1913.
 |
| Selvportrett fra 1913. |
Hun oppga etter hvert bildekunsten, men ikke med lett hjerte. I 1972 forteller hun til bladet Alle kvinner at det føltes som å amputere et bein eller en arm da hun sluttet å male.
Lengtet til Tromsø
Sara Fabricius flyttet til Sverige sammen med ektemannen i 1921, og resten av livet ble hun stort sett boende i Sverige. Men hun sluttet aldri å lengte tilbake til Tromsø.
I «Mit Tromsø» skriver hun «Og alt ettersom jeg eldes, kjenner jeg tydeligere hvor dype røtter jeg slog der. For mine brødre og meg blev forflytningen til å begynne med langt fra noe eksil, tvert imot. Vi kom til et friluftsparadis vi aldri har glemt, aldri har sluttet å lengte tilbake til.»
Ordkalotten
Les også:
Ny bok om Cora Sandel
|
