Indoeuropeisk

Posisjon  0

Sammenlignende indoeuropeisk mytologi og poetikk

”Poetikk” betegner gjerne en lære om den gode dikterkunsten. I nyere tid har termen også fått en videre betydning. Den henspiller da på alle typer tanker og teorier om poesiens vesen – hva som skiller poesien fra andre språklige uttrykk, og hva som gjør den virksom hos lesere og tilhørere, selv når disse tankene utgår fra poesien selv. Termen ”poesi” kan også ha en videre betydning og trenger derfor ikke bare å dreie seg om skjønnlitterær diktning. Poetiske uttrykk kjennetegnes da mer av at de skiller seg fra og i en viss grav omformer dagligspråket gjennom bestemte regler for sin tekniske utforming. Poesien har det til felles med mytologien at myten ofte kommer til uttrykk gjennom poesien. Det finnes til og med myter som omhandler poesiens opprinnelse.

Skytisk gullvase fra 300-tallet f.Kr

Mytologien, dvs. læren om myten, bør derfor ikke ignorere poetikken, ettersom den da ville ignorere kilden til sin egen språklighet. I studiet av sammenlignende mytologi og poetikk interesserer man seg særskilt for mytens realisering innenfor forskjellige språklige, tekstuelle og kulturelle felt. En sammenlignende indoeuropeisk mytologi og poetikk begrenser seg til slike felt innenfor det indoeuropeiske språkområdet. Den retter seg særlig mot genetiske forbindelser mellom de indoeuropeiske språkene, som siden begynnelsen av 1800-tallet er blitt systematisk studert innenfor den sammenlignende indoeuropeiske språkvitenskapen

I den religiøse og poetiske litteraturen som er blitt forfattet og skapt på de indoeuropeiske oldtidsspråkene, har man kunnet observere overensstemmelser i tekstenes vokabular, fraseologi og tematikk. Særlig verdifulle i denne sammenheng er de gammelindiske (vediske) hymnene (fra ca 1500 f.Kr.), den gammeliranske (avestiske) litteraturen (fra ca 800 f.Kr.), samt den greske epikken og lyrikken (fra ca 700 f.Kr.). Til tross for at disse tekstene er blitt til i ulike tidsperioder, innenfor vidt forskjellige geografiske områder og i delvis helt ulike kulturelle sammenhenger, inneholder tekstene like fullt tilbakevendende komponenter som tydelig vitner om en felles kulturarv og en seiglivet muntlig tradering. I noen tilfeller er overensstemmelsene så slående at de gjør oss i stand til å rekonstruere prototyper. Det innebærer at man (hypotetisk) postulerer de språklige og kulturelle forstadiene som slike overensstemmelser tenkes å gjenspeile.

Fort religionsvitenskapens vedkommende er fellestrekk i det liturgiske språket særskilt interessante. Det kan dreie seg om måten å komponere hymner på, termer og metaforer knyttet til offer og kult, gudenavn og epiteter eller den språklige realiseringen av tilbakevendende mytiske motiver. Slike sammenligninger kan stort sett omfatte alle indoeuropeiske tradisjoner, selv om dette ofte stiller forskeren overfor unike og svært vanskelige kildekritiske problemer. Det kan dreie seg om tradisjoner som er sent dokumentert (baltisk religion), i lite omfang (slavisk religion) eller under sterk innflytelse fra andre tradisjoner (hetittisk religion). Studiet av gammelgermansk, norrøn og/eller gammelskandinavisk religion har siden 1800-tallet vært sterkt preget av den sammenlignende indoeuropeiske mytologien, noe som iblant har ført til vidløftige fortolkninger av materialet.

Kjennskap til indoeuropeisk poetikk og mytologi kan imidlertid være til stor hjelp innenfor dette området, særskilt når det gjelder studiet av Edda-diktningen og den tidlige skaldediktningen.

Vasemaleri fra 520 f.Kr som forestiller Athena, Herakles, Kerberos, Hades og Persefone i dødsriket