Semesteravgiftsfordelingen

Studentstyret og "støttemiddelfadesen"

For å starte med det positive; at Utropia skriver om hva studentstyret foretar seg er utelukkende en bra ting. Det er svært stor sannsynlighet for at hverken vi eller Utropia sitter inne med kunnskapen om hva som til en hver tid er god studentpolitikk. At det blir debatt om hva som foregår i studentdemokratiet bidrar, slik vi ser det, til økt interesse, og vil forhåpentligvis også føre til økt engasjement. Dersom Utropia er kritiske til oss når vi fortjener kritikk, er det ingen ting som er bedre enn det.

Vi har likevel noen merknader til avisens dekning av semesteravgiftsfordelingen i forrige nummer. Utropia bruker her svært mye plass (fire sider, inkludert mesteparten av forsiden (!)) på å kritisere arbeidet omkring denne saken. Avisen var ikke selv tilstede på dette møtet, men baserer i all hovedsak kritikken sin på utsagn fra Åsne Refsdal, koordinator for internasjonalt seminar. Internasjonalt seminar er en av organisasjonene som søker støtte fra semesteravgiftsmidlene, og de fikk i år tildelt halvparten av de midlene de søkte studentstyret om.

Hvis studentene eventuelt er bekymret for tilstanden til studentdemokratiet ved Universitetet i Tromsø, er det helt legitimt. Studentstyret er studentenes organ, og studentene er følgelig i sin fulle rett til å mene hva de måtte ønske om oss. At Utropia ikke evner å stille spørsmål ved Refsdals motivasjon for å klage er langt mer bekymringsverdig. Frem til 1. juni i år satt Refsdal som internasjonalt ansvarlig i studentstyrets arbeidsutvalg, uten at dette avstedkom en strøm av klager på tilstanden i studentdemokratiet. Før sin tid i arbeidsutvalget, satt dessuten Refsdal som medlem av studentstyret. Kjennskapen til hvordan studentstyremøtene avvikles burde i så måte være relativt god.

At studentdemokratiet skal ha vært gjenstand for et spesielt grovt forfall de siste fem månedene virker svært lite sannsynlig. At folk ønsker å uttrykke misnøye med å ikke få tildelt de pengene de har søkt om, har imidlertid skjedd tidligere.

Arbeidet omkring fordelingen av støttemidlene foregikk i over en måned før det aktuelle studentstyremøtet, og ble forestått av en komitè nedsatt av studentstyret. Alle berørte parter fikk rikelig med anledning til å uttale seg omkring fordelingen, og komiteen behandlet søknadene i flere runder ettersom de fikk innspill fra søkerne. Når Refsdal og Utropia hevder det er manglende kompetanse i studentstyret omkring fordelingsprosessen, er det svært vanskelig å se dette som noe annet enn alvorlig mistillit mot komiteen og arbeidet som ble lagt ned der. I Utropias behandling av saken så langt, er det vanskelig å finne belegg for en slik påstand.

En kan selvfølgelig innvende at ikke alle studentstyrets medlemmer innehar samme kompetansen omkring søknadene fra de ulike studentforeningene. Nå er det imidlertid slik at noe av poenget med et representativt demokrati ligger i å delegere ansvaret for å utføre oppgaver. For å ta et eksempel: når man stemmer ved et stortingsvalg er det ikke fordi man selv skal lese alle stortingsdokumentene, det er for å uttrykke sin støtte til å sende et annet menneske til stortinget (et storting som i sin tur nedsetter en lang rekke komiteer slik at alle stortingsrepresentantene skal slippe å sette seg inn i alt som skjer). Demokratisk arbeid etter denne modellen har en lang tradisjon i Norge, og det vil forhåpentligvis fortsette slik.

Vi i studentstyrets arbeidsutvalg imøteser et fortsatt godt samarbeid med studentavisen, hvor vi mer enn gjerne tar mot kritikk i de tilfeller hvor det er riktig. Vi har dessuten stor tro på at man for fremtiden ikke vil la ønsket om «sensasjonsoppslag» bli et viktigere journalistisk kriterium enn å levere godt nyhetshåndtverk.