Klassifikasjon og navngivning

FAKTA OM HVORDAN FOSSILER, NÅLEVENDE DYR OG PLANTER KLASSIFISERES OG NAVNGIS INTERNASJONALT


Fossiler og nålevende organismer klassifiseres vanligvis i et hierarkisk system, det vil si et system med den gruppen som er størst øverst. Det systemet som gjelder i dag ble oppstilt av den svenske naturforsker Carl von Linné som levde fra 1707 til 1778. Grupperingen av dyr eller planter i en bestemt systematisk gruppe er basert på at disse utviser likhetstrekk som antyder slektskap. En systematisk gruppe, en såkalt takson (i flertal taksa), henføres til en kategori med en bestemt rang. Den høyeste kategorien er rike, under rike følger rekke, klasse, orden, familie, slekt og art. Arten er den minste enheten og den eneste naturlige og objektive enheten. Vi kan illustrere systemet ved å benytte museets iguanodon (IGU) som eksempel:

KATEGORIER TAKSA (NORSK)
Rike Animalia (Dyreriket)
Rekke Chordata (Ryggstrengdyr)
Klasse Reptilia (Krypdyr)
Orden Ornitischia (Fugledinosaurer)
Familie Iguanodontidae (Iguanodonter)
Slekt Iguanodon (Iguanodon)
Art Iguanodon bernissartensis (IGU)

Systemet kan fininndeles ved bruk av over og underkategorier, f.eks. underart.

Navn

Man navngir en art internasjonalt med minst to navn, et slektsnavn etterfulgt av et artsnavn. Dette kalles binominær nomenklatur. Slekstnavnet skrives alltid først og med stor forbokstav, artsnavnet skrives alltid med liten forbokstav og vanligvis skrives hele navnet i kursiv eller understrekes. Bak artsnavnet bør tilføyes navnet på den personen som har beskrevet arten, og etter et komma, årstallet for beskrivelsen. For IGUs vedkommende blir det Iguanodon bernissartensis Boulenger, 1881.

De fleste navn har latinske eller greske endelser selv om de ikke alltid stammer fra disse språkene, det vil si at man må ta hensyn til grammatikkalske regler og kjønn. Er slektsnavnet hunnkjønn skal artsnavnet også være det, f.eks. Mya truncata (butt sandskjell) hvor endelsen på bokstaven a betyr hunnkjønn. Er navnet hannkjønn kan dette bli vist ved endelsen us, f.eks. Modiolus modiolus (O-skjell).

Det finnes andre endelser som hos IGU hvor artsnavnet stammer fra stedet de første fossilene ble funnet, nemlig ved Bernissart i Belgia, da blir endelsen f.eks. ensis. Det er vanlig å navngi fossiler etter utseende eller stedet de blir funnet. Nylig er en ny fossil muslingart fra Sortland gitt artsnavnet sortlandensis. Andre artsnavn på fossiler fra Nord-Norge er digermulense, varangeri, tana og finnmarchia.

Det er ingen grenser for hvor lange navn kan bli, men det er heldigvis kun få som er så lange som Canceluoidokytodermogammarus loveni.

Nye arter kan også navngis etter personer, f.eks. finneren som jo ikke nødvendigvis er den personen som klassifiserer og navngir den nye arten. Et eksempel er den berømte blå fisken som ble oppkalt etter Marjorie Courtney-Latimer som tok vare på fisken inntil spesialister kunne se på den. Det regnes som en stor ære å få oppkalt en art etter seg. Flere geologer som har arbeidet med Nord-Norges geologiske historie har fått oppkalt arter etter seg, f.eks. Olaf Holtedahl (holtedahli) og Sven Føyn (foeyni).

Er det ikke mulig å finne ut hvilken art det er kan man nøye seg med å skrive betegnelsen sp. (species) istedetfor artsnavnet, f.eks. Iguanodon sp. Hvis bestemmelsen er usikker kan man bruke et ? etter slektsnavnet, f.eks. Iguanodon ?

Det skjer at forskere uavhengig av hverandre beskriver samme art med forskjellige navn. Da skal det første navnet brukes og man sier det har prioritet. Senere navn skal ikke brukes, da de er synonymer.

Sporfossiler, det vil si spor etter organismers liv, navngis som fossiler, et eksempel fra Nord-Norge er Altichnus foeyni. Man bør ikke navngi et sporfossil etter den organismen, som man tror har laget sporet, da forskjellige organismer kan lage ens spor.

Det er internasjonale regler for navngivning av nålevende dyr og planter. Navngivning av dyrefossiler og sporfossiler følger reglerne for navngivning av dyr, mens navn på plantefossiler retter seg etter reglene for navngivning av planter.

Elsebeth Thomsen 2006