Spor og sporfossiler

FAKTA OM SPORFOSSILER


Den del av geologien som beskjeftiger seg med fossiler kalles paleontologi som betyr ” læren om det gamle liv”. Man skjelner mellom to forskjellige fossiltyper, kroppsfossiler og sporfossiler. Kroppsfossiler består av rester eller avtrykk etter dyr og planter. Sporfossiler er forskjellige sportyper som er et resultat av organismers tilstedeværelse eller/og aktivitet og gir således blant annet informasjon om dyrs atferdsmønster slik som hvordan, hvorfor og hvorhen dyret beveget seg.

Sporfossilene representerer spor både etter dyr med harde, lett fossilliserbare deler og etter bløte dyr med liten sjanse for fossil oppbevaring. Mange spordannede dyr som f.eks. mark har ikke noe hardt skjelett som kan oppbevares fossilt, men deres spor er derimot velkjente. På denne måten kan funn av sporfossiler gi viktig tilleggsinformasjon om den opprinnelige faunasammensetningen på en lokalitet. F.eks. finnes det av og til et lite karakteristisk rundt hull i muslinger. Dette hullet, som er et sporfossil, er et resultat av en rovsnegles boring. Selv om vi ikke altid finner sneglen som fossil, viser hullet at det har vært slike snegler på stedet som har angrepet og spist muslinger. Sporfossiler er også viktige miljøindikatorer, noen sporfossiler kan f.eks. gi en indikasjon på vanndyb.

I de fleste tilfeller er det ikke mulig å henføre et sporfossil til en bestemt dyreart, dels fordi spordanneren ikke selv er bevart som fossil og dels fordi forskjellige dyr kan danne svært like spor. Også ett og samme dyr kan lage helt forskjellige spor avhengig av hva det gjorde, f.eks. gravespor og gangspor. På grunn av dette får sporfossiler egne navn, f.eks. har forskjellige typer gravespor til en trilobitt forskjellige navn.

Grovt sett skiller man mellom spor som er dannet ved at dyret har beveget seg på bunnen, og slike som er dannet ved gravende aktivitet. Spor som dannes på bunnen (f.eks. gangspor eller krypespor) vaskes som regel bort av strøm og bølger i løpet av kort tid. Skal slike spor bevares for ettertiden, må de hurtig tildekkes av sediment. Hvis dette sedimentet består av sand, vil sanden kunne gi en avstøpning av det underliggende sporet. I en lagrekke vil dermed slike spor kunne påvises på undersiden av sandsteinslag som negative avstøpninger.

Gravende dyr kan også etterlate seg spor i sedimentet. De fleste av disse dyrene lever av råtne plante- og dyrerester. I de fleste tilfeller er innholdet av slikt organisk materiale størst i finkornete avleringer, og derfor finnes slike spor oftest i leirsteiner og skifre. Spesielt næringsrike horisonter kan være totalt gjennomgravet slik at den opprinnelige lagdelingen kan ha gått mer eller mindre tapt. Noen dyr har utviklet kompliserte gravemønstre, som gjør at dyret får gjennomsøkt sedimentet på en effektiv måte. Således kan man skille mellom mer eller mindre rette graveganger, spiralmønstre, vertikale eller horisontale graveganger, greinete og ugreinete gravesystemer osv.

I de aller fleste tilfeller vil gravegangene fylles med sediment, enten aktivt eller passivt. Når det skjer aktivt ved at dyret fyller opp gangen med ufordøyelig materiale etter hvert som det beveger seg framover, kan det etterlate karakteristiske spor i sedimentet. Et godt eksempel på dette er gravgangene til irregulære kråkeboller.

Det er imidlertid ikke alle graveganger som representerer næringssøk. Mange dyr graver seg ned i sandige avsetninger for å søke beskyttelse mot rovdyr, og dyr som lever i fjæresonen graver seg ofte ned for å hindre uttørring. Dyr som lever permanent nedgravd lever ofte av mikroorganismer som filtreres fra vannmassene. For disse dyrene er det viktig at gangene er stabile og ikke raser sammen. Dette problemet løser de ved f.eks. å utskille et sekret eller presse klebrige ekskrementklumper inn i gravegangenes vegg slik at sedimentkornene omkring blir kittet sammen til et fast hylster.

Dyr kan også etterlate spor ved gnaging, gressing og boring i kalkskallete organismer eller kalkstein. Denne form for biologisk nedbryting kalles bioerosjon. Kråkeboller gnager og etterlater seg femstjernete spor etter sine fem kraftige tenner. Mange snegler gresser f.eks. på alger og etterlater fine spor etter deres raspetunge, eller borer hull i andre skallbærende dyr for å spise dem. Formålet er også forskjellig fordi noen borer for å få beskyttelse. Mest kjent treborende muslinger som i løpet av kort tid kan uthule trestokker og ubeskyttede trekonstruksjoner i sjøen. Muslingskall kan på sin side blir boret av svamper som lever i et system av ganger inne i skallet. Disse ses bare som små åpninger på skalloverflaten, men kommer tydelig frem på et røntgenbilde. Alle disse sporene kan også bevares fossilt.

Ved Tromsø Museum Universitetsmuseet har vi en stor samling av sporfossiler i den paleontologiske samlingen. Trolig er dette den største registrerte samlingen av sporfossiler i Norge. Langt de fleste er innsamlet fra lokaliteter i Midt og Nord-Norge som følge av forskning ved Institutt for geologi, Universitetet i Tromsø. En del av materialet er publisert i vitenskapelige og populærvitenskapelige tidsskrifter av førsteamanuensis Nils-Martin Hanken m.fl. og det er til nå beskrevet en ny art, Altichnus foyeni, som er oppkalt etter Alta og geologen Sven Føyn.

Sporfossilene fra Nord-Norge kommer især fra den eldste delen av Dividalgruppen som består av vekslende skifer og sandsteinslag. Disse lagene ble opprinnelig avsatt som leir- og sandlag i et grunnt havområde nær kysten for ca. 545 millioner år siden. I dag finnes det lokaliteter hvor man kan se Dividalgruppen innenfor et snevert belte som går gjennom Nord-Norge, Nord-Finland og Nord-Sverige. Det er funnet mer enn 30 forskjellige slags sporfossilarter fra lokaliteter i Dividalen, ved Altevann, Reisaelven og Altaelven.

Elsebeth Thomsen 2007