Kronikk Aftenposten 22.11.02

MORAL OG POLITIKK: SISTE RUNDE I SPØRSMÅLET OM SAMENES RETT TIL LAND OG VANN?
Ivar Bjørklund, Terje Brantenberg og Harald Eidheim

Regjeringen skal i nærmeste fremtid legge frem en stortingsmelding om retten til og forvaltning av land og vann i Finnmark. Det foreligger allerede en skisse om hvordan man har tenkt seg forvaltningen organisert, noe som igjen og ikke uventet har utløst en krass debatt i landsdelen. I Finnmark hersker det som kjent en utbredt redsel for at "vanlige folk" nærmest skal bli rettsløse dersom Sametinget blir tilkjent noen form for forvaltningsrett til landområder – for ikke å snakke om eiendomsrett. Myndighetene har forpliktet seg til å rådføre seg med Sametinget i disse spørsmålene - men Sametingsrådet mener skissen viser at man ikke har nådd frem med sine synspunkter (som bygger på internasjonale folkerettslige forpliktelser) etter 20 års rådslagninger. Som kjent ratifiserte Norge i 1990 ILO-konvensjon nr. 169 som innebar en anerkjennelse av urfolks eiendomsrett til de områder som de har vært enerådende i å utnytte. Nå bygger regjeringens siste utspill på at samene skal ha et mindretall ( tre av syv) i et fremtidig forvaltningsorgan for Finnmark - noe som også er i strid med innstillingen fra den regjeringsoppnevnte folkerettsgruppen som i kjølvannet av samerettsutvalgets innstilling utredet de folkerettslige spørsmål om urfolk og samenes rett til land, egen kultur og selvstyre.

Sterke røster lokalt i Nord-Norge som bærer preg av katastroferetorikk, mer enn antyder borgerkrigslignende tilstander hvis regjeringen skulle komme Sametinget i møte. En slik utvikling ville måtte skje "over mitt lik" kunne en stortingsrepresentant fra Finnmark fortelle pressen(Finnmark Dagblad 18.09.02). Fra samisk hold kommer det på sin side krasse innspill som peker på at samenes urfolksrettigheter blir overkjørt og at Sametinget må fremstå med større tyngde og autoritet (Janos Trosten i Aftenposten 03.10.02). Vi vil minne om at myndighetene har bidratt sterkt til denne opprivende striden ved at man har lansert og diskutert såkalte forvaltningsmodeller før man har avklart samenes rett til land og vann som urfolk. Det har som kjent pågått et utredningsarbeide om samenes rettigheter i Norge i snart tyve år uten at man ennå har kommet frem til en prinsipiell avklaring. Ser vi på denne tilstanden fra en moralsk og etisk synsvinkel, må det være på sin plass å minne om noen fremtredende trekk ved Nordkalottens og Norges nære historie.

I de senere år er der som kjent skapt en utvikling mot en samlende etnisk selvforståelse i den samiske verden. Denne selvforståelsen er basert på en voksende bevissthet om et fellesskap som et eget folk med territoriell forankring og egne kulturelle uttrykk. De siste generasjoner samer har ikke bare formulert krav om anerkjennelse av samenes landrettigheter i tråd med internasjonale urfolkskonvensjoner og folkerettslige tendenser, men de har også inspirert til en unik og mangfoldig kulturreisning, en kollektiv forståelse av et etnisk fellesskap. Den har bl.a. gitt seg utslag i en etnopolitisk aktivisme som også har markert samene som en fremtredende aktør i den internasjonale urfolksbevegelsen. Staten har på sin side stimulert denne utviklingen - internt gjennom betydelige bidrag til samisk språk og kultur og eksternt ved det arbeid som er utført på internasjonale arenaer der urfolkenes rettslige status er blitt hamret ut.. Også samiske representanter har deltatt i dette arbeidet i samarbeid med norske utenrikspolitiske delegasjoner.

Det generelle bildet som etter hvert har avtegnet seg etter at Norge på 1970-tallet engasjerte seg i disse spørsmålene, er for det første at norsk rett på dette området har vært "fullstendig i utakt med internasjonal utvikling" (Samerettsutvalgets første innstilling, NOU 1984: 18 ”Om samenes rettsstilling”). Videre har det oppstått et gap mellom de forventninger som Norges engasjement for urfolk har skapt og den manglende konsekvens dette har fått på hjemmebane når det gjelder spørsmålet om samenes rett til land og vann.

Det er flere omstendigheter en må ta i betraktning når vi opplever at det er gått så langt at Sametinget så klart sier fra at de ikke når frem med sine synspunkter i rådslagninger med staten angående samiske rettighetsspørsmål. De senere generasjoner samer har som et ledd i den samiske kulturreisningen skapt sterk interesse for og innsikt i samenes historie og hva den forteller om forholdet til majoritetsbefolkningene og statene. Ikke minst hvordan staten i vårt land har brukt sin maktoverlegenhet til å vedlikeholde fortegnede forestillinger om samenes liv og til en politikk som skritt for skritt har truet og truer samenes eksistens som eget folk. Det er flere av disse politiske markeringene fra den norske stats side som har nedfelt seg som "folkeminner" blant samene. Vi kan bare nevne språkloven av 1880, jordsalgsinstruksen av 1902 eller Altasaken for den saks skyld og Statsskogs nye rolle når det gjelder forvaltningen av statens umatrikulerte jord i Finnmark.

Disse overgrepene får stadig nytt liv i lys av alle de båndlegginger av det en må regne som samiske landområder som staten har godkjent bare siden andre verdenskrig. Og nå banker internasjonale gruveselskaper stadig oftere på døren for å få konsesjon til å lete etter og utvinne kostbare metaller og mineraler på Finnmarksvidda. Når Sametinget gjentatte ganger har krevd at slike båndlegginger burde utsettes til spørsmålet om samenes rettigheter til grunnen er avklart, så avspeiler det selvfølgelig et håp om at staten vil følge opp de forventninger man har skapt gjennom Sameloven og Norges internasjonale engasjement for urbefolkninger. Men samtidig vekkes også frykten for at man med den påtenkte Finnmarksloven av 2003 skal skrive inn et nytt årstall i den samiske "minneboken" over statens makt og urfolks avmakt.

Sett fra samisk synspunkt kan det synes som om dette spørsmålet nå kommer opp til avgjørelse i en politisk situasjon som fortoner seg enda mer ugunstig enn før. Frp´s fremmarsj og dets erklærte formål om å legge ned Sametinget og avskaffe Sameloven og ikke minst da de andre partienes antydninger i retning av å avskrive en reell samisk innflytelse i forvaltningen av naturressurser, kan naturlig nok skape både mismot og aggresjon.

Vi står i dag ovenfor en situasjon hvor norske myndigheter tilsynelatende ser seg tjent med å forholde seg passive til den folkelige debatten som holder ved like alle vrangforestillinger om samenes situasjon som urfolk og som gir grobunn for stadige etniske gnisninger. De etiske spørsmål om likeverd og rettferd for urfolk – spørsmålene om samisk sedvanerett – og ILO konvensjonen 169 om urfolks rettigheter dyttes under stolen av de som fra den ikke-samiske siden dominerer debatten. Det er et paradoks at det er gjennom å låne øre til denne anti-samiske siden av debatten at regjeringen nå fremmer sitt forslag om et samisk mindretall i forvaltningen av land og vann i Finnmark - på tvers av internasjonal folkerett og den politiske etikk Norge i internasjonale sammenhenger gjør seg til talsmann for. Ved ikke å avklare de sentrale rettighetsspørsmålene før man etablerer forvaltningsordninger, vil regjeringen nære opp under ytterligere etniske konflikter - istedenfor å bilegge de eksisterende.