Åpningstalen v/Stein-Gunnar Bondevik

Til åpninga av meteorittutstillinga ved Tromsø museum

Eg har alltid beundra folk som jobbe med verdensrommet, eller universet. Ikkje nødvendigvis førr at sånne folk e ekstra flink eller ekstra spennandes, men førr at dem klare å førrholde seg tel spørsmålet om uendeligheit, og ikkje minst evigheit. Sjøl gjer eg meg veldig tidlig i sånne spørsmål, eg bære konstatere at detta e heilt umulig å førrstå. Da eg va ønger kan eg huske at eg og vennan mine av og tel brukte tid tel å fabulere om verdensrommet, og at vi ikkje skjønte nokka av detta med uendeligheita. "Enn utfør der, da, ka kjem da? Enn utførr der da?"

På universitetet i Tromsø har vi ikkje så veldig mange studietilbud som går på detta med astronomi, himmelrommet. Men det at detta feltet tel syvende og sist kanskje koke ned tel spørsmål om kem vi e og kor eller ka vi kjem fra, og tel og med kanskje kor vi e, så vil eg sei at spørsmålan som melde seg når vi ser opp i stjerneheimen på alle måta e de samme som vi sysle med kver dag i alle fag på universitetet. Og kanskje aller best av alt: den undringa som melde seg når man ser opp, den e det viktigaste man kan ta med seg inn i en forelesningssal på universitetet.

Men ikkje alt i verdensrommet e like mystisk. I dag e vi her førr å lære meir om meteoritta - dissa synlige bevisan på at det fins nokka mellom himmel og jord. Tromsø museum har vært så heldig å få låne denna flotte utstillinga av Naturhistorisk museum i Oslo, og det e ei æra førr meg å få lov tel å åpne utstillinga her i byen. Eg har vært litt rundt og orientert meg, og har allereia lært mykje. At mange meteoritta kjem hit tel oss etter først å ha krasja med månen, førr eksempel, va heilt nytt førr meg. Og at det e registrert meir enn 170 meteorittkrater på jorda, va også heilt nytt førr meg.
Kanskje skulle det egentlig vært slik, når man får telgang tel sånne nye opplysninge førr eiga del, at man skulle bli litt skremt. Å tenke på at det kunne dundre inn en meteoritt i stua når man ser på fotballkamp skulle kanskje ha fådd fram frykten i oss.
Men det e ikkje sånn. Undringa og nysgjerrigheita over ka som røre seg i himmelen over oss e alt førr stor tel at vi lar oss skremme.
Vi e fortsatt meir begeistra førr å få besøk enn vi e redd førr å få nokka i hauet.

Og med de ordan vil eg erklære utstillinga førr åpna.

Stein-Gunnar Bondevik