FAKTA OM FOSSILE OG NÅLEVENDE BLEKKSPRUTER (CEPHALOPODA)

Sammen med fiskeøglen fra Svalbard finnes fossile blekkspruter og muslinger. Mens muslingene lå på den bløte havbunnen, har blekksprutene vært frittsvømmende oppe i vannmassene og levd et farlig liv. Maten til fiskeøglene var nemlig blant annet blekkspruter.

De tidligste fossile blekksprutene er funnet i lag fra kambrium. Det er registrert ca. 10.000 fossile arter og 650 nålevende arter, herav 11 arter som finnes utenfor kysten av Norge og Svalbard. De viktigste fossilene hører til 3 grupper, nautiloidene, ammonoidene og coeloidene.

Nautiloidene har kun en nålevende slekt Nautilus som har gitt navn til to berømte ubåter, Kaptein Nemos ubåt i Jules Vernes roman "En verdensomseiling under havet", og den virkelig ubåten som var den første til å passere Nordpolen under isen. (Den var forøvrig innom Tromsø på veien).

Ammonoidene omfatter ammonitter som alle er utdøde. De er viktige ledefossiler i trias-jura-kritt periodene. De fossile blekksprutene som finnes sammen med fiskeøglen er ceratoider som især forekommer i triasperioden. De er ikke ammonitter selv om de ligner.

Coeloidene, kalles også egentlige blekkspruter og omfatter nesten alle nålevende blekkspruter. De har enten et indre skall, som Sepia officinalis, eller mangler skall som Todarodes sagittatus (Akkar). Belemnittene er fossile coleoider som har et indre skall av kalsitt som er en stabil form av kalsiumkarbonat. De er gode ledefossiler i jura-kritt periodene.

Blekksputene har et ytre skall, et indre skall eller er helt uten skall. Det ytre skall kan være ornamentert og består generelt hovedsakelig av aragonitt som er en ustabil form for kalsiumkarbonat. Skallet tjener dels som beskyttelse for bløtdelene, dels som hydrostatisk organ, som regulerer dyrets oppdrift. Formen på skallet varierer fra rette til spiralsnodde skall. Skallet er inndelt i kamre av skillevegger (septa). Disse har en mindre åpning som en vevstreng (sipho) går gjennom. Kontakten mellom septa og skallveggen kalles suturen. Denne kan være meget enkel hos nautiloidene mens den er mer komplisert foldet hos ammonoidene. Jo mer foldet jo bedre avstiver skilleveggen skallet. Skallets yngste kammer tjener som beboelseskammer og de eldre kamrene er fylt med en blanding av væske og gass. Sipho regulerer væskemengden og derved dyrets egenvekt. Ved å variere forholdet mellom væske og gass kan dyret stige oppover eller synke nedover mot havbunnen.

Nålevende blekkspruter har et hode med et varierende antall tentakler med sugekopper eller kroker omkring munnen. Øynene er velutviklet og nesten like gode som primitive virveldyrøyne. Blekksprutene er rovdyr som biter og rasper opp byttet. De har to eller fire gjeller og en fot som er omdannet til en trakt som kan støte ut en vannstrøm slik at dyret beveger seg baklengs. Betegnelsen blekkspruter skyldes at noen arter har en blekksekk som tømmes når dyret ønsker å flykte eller skjule seg.


Elsebeth Thomsen 2008