Reindrift i endring – fra Nordishavet til Beringstredet

Tamreindrift er som kjent den viktigste næringsvei blant alle urfolk i nordområdene på det europeiske og asiatiske kontinent. For flere av disse urfolkene er det selve reindriften de forstår seg selv og sine liv gjennom – reinen utgjør deres livsgrunnlag både i økonomisk og kulturell forstand.

Vi vet lite om reindriftens oppkomst og utvikling. Sannsynligvis har reindriften endret seg betydelig gjennom århundrene, og det er nok få ytre likheter mellom den reindrift vi ser i dag rundt om i nordområdene og hva som beskrives i tidlige tiders reiseskildringer. Men selv om teknologi og driftsmåter har endret seg, så er de økologiske sammenhenger i reindriften fremdeles de samme. Som i alle pastorale samfunn, handler også reindrift om menneskers kontinuerlige forsøk med å optimalisere forholdet mellom folk, dyr og beite. Det er strevet med å oppnå optimale relasjoner i denne trekanten som har karakterisert enhver reineiers liv og levnet.

Det sier seg selv at slike optimale relasjoner er svært vanskelig å opprettholde over tid. Demografiske forhold endrer seg og har konsekvenser for tilgang på arbeidskraft og levnetsmidler. Alternative sysselsettingsmuligheter, fertilitet og mortalitet virker inn. Flokkens størrelse og sammensetning er også variabler som er i stadig endring. Det må være et rimelig forhold mellom det antall mennesker som skal leve av og arbeide med reinen og det antall dyr som skal underholde dem. Og ikke minst må det være et tilstrekkelig beitegrunnlag som gjør driften både mulig og regningsvarende. Beitetilgangen er igjen ikke bare avhengig av vær og klima, men også av naboskap og politiske omstendigheter.

En slik situasjon betyr at enhver driftsform i reindriften først og fremst må være fleksibel. Man må ta høyde for at tilgangen på arbeidskraft kan endre seg over tid eller at reinflokken øker eller minker. Arbeidet må organiseres på et slikt vis at det er mulig å møte plutselige klimatiske endringer uten at alt bryter sammen. Det er denne fleksibiliteten som karakteriserer all reindrift slik den tradisjonelt har vært drevet i nordområdene. Enten det dreier seg om samer, nenetsere, tsjuktsere eller evenki, så har de alle utviklet driftsformer som kunne møte slike endringer som her er nevnt. Det er ofte lett å glemme det enorme organisatoriske potensiale som ligger i reindriftssamfunnenes tradisjonelle måte å håndtere uventede endringer i deres omgivelser. Deres erfaringer og løsninger blir i dag som oftest satt til side og betraktet som irrelevante og bakstreverske, eller de blir selv fremstilt som evige tapere utsatt for «fremskrittets» ubønnhørlige kraft.

De følgende artikler har til hensikt å se nærmere på denne fleksibiliteten. Ofte handler endringene om klimatiske forhold. Ikke minst er det samiske reindriftssamfunn full av beretninger om nealgedalvit – vintre hvor vær og vind plutselig skapte krisetilstander og reindød. Selve hendelsene kan være dramatiske nok, men vel så interessante er historien om hvordan man faktisk kom seg igjennom krisene. Nils Johan Päiviö beretter om tre slike uår i det siste århundre i Sirkas sameby og følger byens utvikling frem til i dag. Til tross for at reinbestanden i Sirkas ble mer enn halvert i hvert av disse uårene, evnet man hver gang å komme seg på fote og bygge opp flokkene igjen.

Men dramatiske endringer kan også ha å gjøre med politiske omstendigheter. Ettersom reindrift handler om mobilitet, kan det bety at ulike statsgrenser må krysses. Men det som er økologisk optimalt er ikke alltid i samsvar med statssamfunnenes interesser. Mikkel Nils Sara forteller i sin artikkel hva som skjedde da grensen mellom Finland og Norge ble stengt for overflytting av rein i 1852. For det første viser han at denne stengningen slett ikke ble så absolutt som vi hittil har trodd. Enda i 1875 oppholdt 60 % av familiene i Kautokeino seg på finsk side vinterstid. Det var først etter århundreskiftet at grensepasseringen opphørte. Kautokeinosamene måtte da utvikle et driftsmønster som gjorde det mulig å utnytte de trebare, høytliggende områdene nord for grensen – ?earrut – vinterstid, istedenfor skogsbeitene på finskesiden. At denne omleggingen – som må ha vært svært så dramatisk da den fant sted – kunne la seg gjennomføre på en sosial og økologisk forsvarlig måte, sier mye om det store potensiale i reindriftssamenes organisasjonsform.

Ikke minst har innenrikspolitiske forhold hatt mye å si for reindriftens utvikling. Det mest dramatiske eksempel i så måte, er kanskje kollektiviseringen i Sovjetunionen. Johan Albert Kalstad forteller om hvordan den samiske reindriften på Kola ble utradert i løpet av en generasjon. Med deportasjoner, henrettelser og konfiskasjon av all privat eiendom, ble det umulig å videreføre samiske driftsformer. Men erfaringene og minnet levde videre i skyggen av kollektiviseringen og blir i dag forsøkt aktivisert i form av et nytt samisk reindriftsforetak – Obschina Kildin. Russisk lovgivning og nordisk bistand gjør det mulig å etablere samisk reindrift på nytt. Men nå er kunnskap om byråkratiske irrganger og internasjonal støtte vel så viktig som viten om beitenes beskaffenhet.

Sovjetunionens sammenbrudd førte ikke bare med seg nye muligheter, for de fleste reindriftssamfunn skapte det også store problemer. Først og fremst handlet det om bortfallet av en statlig infrastruktur. Ivar Bjørklund gir imidlertid et eksempel fra Nenets Autonome Okrug på hvordan en gruppe nenetsiske reineiere aldri hadde vært avhengige av det omliggende samfunn. De hadde levd sine liv på utsiden av Sovjetstaten langt ute på et øde tundraområde. De ble nå konfrontert med det nye Russland i form av internasjonale oljeselskaper, oppkjøpere og statlige byråkrater. Felles for dem alle var at de forutsatte at man behersket det skrevne ord – noe ingen av nomadene gjorde. De var alle analfabeter etter årene med isolasjon. Etter forslag fra dem selv, ble løsningen en ambulerende nomadeskole på tundraen. Dette gjorde dem i stand til å lære å skrive og lese – og det uten å forlate reinflokken og de daglige gjøremål.

Oppløsningen av kollektivbrukene stilte mange urfolk ovenfor et vanskelig valg. Skulle de overta reinen og satse på privat drift? Hvordan skulle de i så fall sikre seg mot konkurrerende interessenter eller myndighetenes maktmisbruk? David Anderson gir et eksempel fra østsiden av Baikalsjøen hvor en liten gruppe evenkere og et halvt tusen rein flytter ut i et avsidesliggende område etter at statsbruket ble avviklet. Tuftet på tradisjonell kunnskap og gamle driftsformer, bygger de her opp en omfangsrik reindrift. De aktiviserer sin gamle sjamanistiske praksis – noe som i følge Anderson både er et grep for å få orden på en ganske så kaotisk tilværelse, men også for å holde uønskede gjester unna.

Eksemplet fra Baikal viser hvordan det faktisk var mulig å bygge opp en ny drift så lenge man gjennom tradisjonell kunnskap kunne kontrollere sine omgivelser. Det var dessverre ikke tilfelle i Chukotka – et av de viktigste reindriftsområder i Russland. Sovjetunionens sammenbrudd førte her til at reinbestanden kollapset. Mens det i 1975 var over en halv million rein i Chukotka, er det i dag bare rundt 80.000 igjen. Patty Gray viser i sin artikkel hvilke problemer reineierene møtte da de forsøkte å bygge opp private flokker utover 1990-tallet. Regionale myndigheter motarbeidet aktivt alle forsøk, ettersom urfolkenes etablering av obschina ble oppfattet som uforenlig med russiske økonomiske og politiske interesser.

Felles for alle artiklene er at de viser hvordan urfolk fra Nordishavet til Beringsstredet har utviklet – og stadig prøver å utvikle – driftsformer som gjør det mulig å håndtere endringer både i de økologiske og politiske omgivelser. Det er denne fleksibiliteten og kreativiteten som har gjort at reindrift fremdeles er et viktig livsgrunnlag for urfolk i nordområdene.


Ivar Bjørklund
hefteredaktør