Innledning

Forvaltningen av Barentshavet har seilt opp som ett av de mest kontroversielle temaene i norsk politikk. Utrednings-arbeidet som omtales i dette nummeret av Ottar er blant annet et resultat av kompromissene om petroleums-virksomheten som Bondevik II-regjeringen inngikk på Sem. Nå er det en ny koalisjon som skal trekke konklusjonene om den framtidige forvaltningen av Barentshavet.

Strid om petroleum i nord er ikke nytt – det har det vært siden 1970-tallet. Det nye er de globale drivkreftene og hvordan energispørsmålene har satt nytt fokus på nordområdene og skapt en ny dynamikk. Synkende oljereserver, politisk uro i Midt-Østen og stigende energipriser har utløst en jakt på nye forsyningskilder i mer politisk stabile områder. Både Norge og Russland er attraktive leverandører i et slikt bilde. Norge fører an i utviklingen i Barents-havet, mens oljeproduksjonen i Nordvest-Russland foregår på land og skipes ut forbi vår kyst. Med stigende oljepriser blir det lønnsomt å utvinne der store dyp og is tidligere gjorde det for dyrt. Vi må regne med et voksende press for økt petroleumsvirksomhet i nordområdene. I Barentshavet er spørsmålet nå hvor virksomheten skal få slippe til og på hvilke vilkår.

Fokuset på petroleumsvirksomheten i den offentlige diskusjonen overskygger imidlertid andre avveininger som skal gjøres. Petroleumsnæringen må finne sin plass blant andre næringer og hensyn. All næringsvirksomhet må igjen tilpasses hva naturen tåler. Dette er kjernen i økosystembasert forvaltning, som skal bli det styrende prinsippet for forvaltningen av norske havområder framover. Fiskeriene møter nå skjerpede krav om å unngå bifangst og ødeleggelser av bunnen. Miljøgifter og tankskipene som skal frakte oljen ut av Barentshavet representerer også store miljøutfordringer.

Forvaltningsplanen er heftig debattert alt før Regjeringen har lagt den fram. Det gjør det til en utfordring å skrive om temaet. Forfatternes ambisjon er at vi skal gi et grunnlag for debatt framover gjennom å popularisere sentrale deler av de omfattende faglige utredningene som er laget. Disse har blitt lite referert i media, som har konsentrert seg om det politiske spillet. Artiklene om Barents-havets økologi, sårbare områder og menneskelig påvirkning formidler hva slags verdier som finnes i Barentshavet og hva som truer dem. Dette er grunn-laget for å vurdere hvilke tiltak som bør velges. Videre formidler vi litt av kildene til usikkerhet i de faglige vurderingene. Det har i seg selv blitt et politisert tema. De som ønsker å slippe til med ny aktivitet hevder at vi vet nok, mens naturvernere og mange forsknings-miljøer hevder det motsatte.

Vi har også ønsket å supplere de natur-vitenskapelig dominerte utredningene med samfunnsvitenskapelige perspektiver. Et av disse dreier seg om utfordringen med å iverksette en sektorovergripende havmiljøpolitikk gjennom sektorene. Erfaringene fra Canada, USA og Australia viser at de har gjort bevisste grep med sektorover-gripende organisering og lovverk. Lærdommen er at det hjelper lite å vedta en plan hvis den ikke iverksettes effektivt. Et annet tema er ring-virkningene av petroleumsvirksomheten i Nord-Norge. Utredningene som hittil er gjort, viser at de høye forventningene som er skapt bør dempes og at det kreves bredere næringsstrategier enn ensidig satsing på petroleum for å nå sentrale mål for landsdelen. Robuste strategier i dag må kunne møte ulike framtidssituasjoner. Det illustrerer vi i den siste artikkelen med å presentere tre forskjellige scenarier for 2025.

Nummeret tar også opp folkerett, sikkerhetspolitikk og samarbeidet med Russland. Utviklingen på disse feltene vil få stor betydning for forvaltningen av Barentshavet, men peker også mot andre, utenrikspolitiske spørsmål. Heftet dekker dermed også sentrale temaer i den brede nordområdepolitikken som Regjeringen har satt høyt på sin dagsorden for de neste årene.

Gunnar Sander, Norsk Polarinstitutt
hefteredaktør