Innledning

Dette heftet spenner vidt, ikke minst i geografisk forstand. Innførte planter, dyr og andre organismer er et problem over store deler av kloden, med et lite unntak for de aller mest ugjestmilde strøk. Menneskene har ved sin mang-slungne virksomhet flyttet arter over store avstander, ofte fra en verdensdel til en annen, eller fra fastlandsområder til isolerte øyer. Ved siden av ødeleggelse av leveområdene, er innførte arter nå trolig den største trusselen mot det biologiske mangfoldet på jorden.

Dette heftet tar opp ulike sider ved problemet med innførte arter. Vi starter med flere artikler som behandler et av de mest kjente eksemplene hos oss, nemlig tromsøpalmen (Heracleum laciniatum). Historien om denne arten er et godt eksempel på hva som kan skje når man flytter arter over store strekninger, i dette tilfellet trolig fra Iran via Storbritannia til våre nordlige strøk. Første gang vi hører om en stor bjørne-kjeks i Nord-Norge er i 1836, da noen britiske reisende brakte med seg frø til Finnmark. Herfra ble det som ganske sikkert er opphavet til vår tromsøpalme flyttet til Tromsø rundt 1850, og siden på kryss og tvers i Nord-Norge og Trøndelag.

I 50-60 år var tromsøpalmen (som den gang bare ble kalt Heracleum) en populær og etterspurt hageplante, som kanskje nådde toppen av sin «karriere» på det feltet sist på 1800-tallet. Da hadde folk imidlertid begynt å innse at den var rent for livskraftig. Flere steder hadde arten allerede rømt ut fra hagene. I løpet av de siste hundre år har arten spredt seg fra dyrkning i stor målestokk. Den er nå vanlig i kyst- og fjordstrøk fra Trøndelag til Vest-Finnmark, og mange steder en ren pest – på samme vis som en rekke andre innførte arter.

Utviklingen følger et klassisk mønster i så måte. Den begynte med en lang og rolig startfase, hvor ingen egentlig ante uråd. Både for tromsøpalme og andre innførte arter kan det ta mange år, i dette tilfellet rundt femti, før de virkelig begynner å spre seg. Foreløpig er det ingenting som tyder på at denne spredningen er over for tromsøpalmens del – tvert om dukker den stadig opp på nye steder. Før eller siden vil spredning-en flate ut, om ikke annet så fordi arten har funnet frem til alle passende vokse-steder. Dem er det imidlertid uhyggelig mange av, og det vil nok være et klokere valg å forsøke å stanse spredningen mens det ennå er mulig. Det er imidlertid både arbeidskrevende og kostbart.

Tromsøpalmen er langt fra alene om å vise en slik utvikling. Et stort antall plantearter er innført til Norge med menneskets virksomhet, dels med hensikt – ikke minst som pryd- og hageplanter – og dels som «blind-passasjerer» i importerte varer av ulike lag. Særlig i Sør-Norge har en lang rekke slike arter spredt seg ut i naturen, og dels blitt til rene pestplanter. I Nord-Norge er det foreløpig færre slike eksempler, men tromsøpalmen er langt fra alene. Flere andre plante- og dyre-arter kan bli minst like store trusler mot det biologiske mangfoldet hos oss. Med et varmere klima, må vi regne med at stadig nye arter vil finne egnete livsvilkår i nord – ofte på bekostning av det opprinnelige plante- og dyrelivet.

Problemene i Norge er uansett små i forhold til det mange andre land må slite med. Aller verst er forholdene på isolerte øyer og øygrupper, som eksempelet fra New Zealand i dette heftet viser. På slike steder kan innførte arter gjøre ubotelig skade på det som i utgangspunktet ofte er et ytterst særpreget plante- og dyreliv, med mange arter som ikke finnes noe annet sted på kloden.

Den siste artikkelen i heftet levner ingen tvil om at problemet er verdens-omspennende, og omfatter en lang rekke menneskespredte organismer, fra karplanter til alger, og innen pattedyr, fugler og mange andre dyregrupper.


Torbjørn Alm
hefteredaktør