Innledning

I løpet av 1800-tallet vokste det fram en besynderlig form for utstillinger i den vestlige verden. Representanter for fremmede folkeslag, og det man etter hvert skulle begynne å tenke på som «primitive» mennesker, ble brakt til Europa og Amerika hvor de ble vist fram i dyrehager og fornøyelsesparker, på sirkus og andre steder. Her ble de installert med sine dyr, boliger og red-skaper og bedt om å opptre med sitt dagligliv for de besøkende.

Utstillingene ble enormt populære og var fram til 1930-tallet det viktigste mediet for menigmanns møte med fremmede kulturer. Til tross for dette har utstillingene blitt viet liten opp-merksomhet fra forskerhold. Den svenske idehistorikeren Gunnar Broberg, som er den eneste som har skrevet mer inngående om samisk deltakelse på disse utstillingene, uttrykte for mer enn 25 år siden følgende; «säkert har miljoner samlats vid dessa visningar, men særeget nog saknas varje historikk över rörelsen».

Med dette nummeret av Ottar håper vi å bøte på dette forholdet. Fokuset er først og fremst satt på samisk deltakelse, nærmere bestemt reindriftssamiske miljøer i Finnmark og Trøndelag, som de fleste deltakerne fra norsk side ble rekruttert fra. De fleste av folkene som kunne fortalt sin historie er i dag borte, og deres opplevelser er bare i svært liten grad skriftlig dokumentert. Desto mer betydningsfulle er derfor bidragene fra Odd Mathis Hætta og Bente Danielsen. Hættas artikkel er basert på intervjuer med faren og slektninger som deltok på utstillinger i Tyskland i 1930, mens Danielsen presenterer sin avdøde fars fortelling og bilder fra en turne i 1933.

Selv om utstillingene langt på vei har blitt ignorert, og kanskje avskrevet som et litt pinlig innslag i vestens kultur-historie i forskningssammenheng, har minnene om hendelsene på ulike måter levd videre innafor familier og lokal-samfunn. Dette viser blant annet Åke Jünges artikkel. Han har latt seg inspirere av ei lita jente med et stort fornavn, og hentet fram kunnskap om familien hennes og deres deltakelse på ei utstilling i Paris i 1889.

I løpet av de vel hundre årene utstillingene eksisterte, skjedde det også endringer både i uttrykk, innhold og publikums forståelse av dem. Dette får vi et innblikk i gjennom artiklene til Stein R. Mathisen og Nigel Rothfels. Mathisens artikkel tar for seg det som ser ut til å ha vært den første utstillinga av samer i denne formen i 1822, mens Rothfels ser nærmere på utstillingenes gullalder som startet vel et halvt år-hundre seinere, og der den tyske dyre-handleren Carl Hagenbeck sto sentralt.

I innledningsartikkelen plasserer Cathrine Baglo utstillingene i en historisk, kulturell og samfunnsmessig sammenheng og skisserer karakteristiske trekk ved dem som helhet. Selv om utstillingene utvilsomt må forstås i lys av samtidas sosial-darwinistiske og kolonialistiske strømninger, kan de ikke bare sees som kolonialistiske mønstringer. Som vi håper å vise gjennom disse artiklene kan utstillingene også sees som «kontakt-soner» – møtesteder for ulike kulturer, markeder for dialog, kommentarer og formidling av egen identitet. Noen møter var definitivt mer brutale enn andre, med sykdom og endog død som følge – utstillingene var også kontaktsoner der bakteriene skapte sine egne bekjent-skaper – men de samiske deltakerne synes i hovedsak å ha mestret de ut-fordringene disse utstillingene representerte. Sammenlignet med mange andre, ikke-europeiske urfolk synes de å ha hatt større kontroll over egen deltakelse og vært mer forberedt på de situasjoner de kom til å bli utsatt for.


Cathrine Baglo
hefteredaktør