Innledning

Bjørnøya har vært en øy for arktiske utforskere i mer enn 400 år. En nederlandsk ekspedisjon nådde Bjørnøya i 1596, og dette markerte starten på menneskelige aktiviteter på øya. I de første årene var øya base for fangst og jakt. I de senere år har natur- og miljøforskningen, som har vært gjennomført på øya, frembrakt resultater som vekker internasjonal oppsikt.

Da Willem Barentz ankom Bjørnøya i 1596 ble han møtt av de fantastiske fuglefjellene som dominerer den sørlige delen av øya. Fjellvegger på 400 meter stuper rett ned i sjøen og kysten er ikke spesielt innbydende for de som ankommer sjøveien.

De første ekspedisjonene på 1600-tallet drev med fangst av hval, hvalross og isbjørn. Historien forteller om gjentatte nedslaktninger av hvalross. Pomorene (nordvest-russere) var de første som gjennomførte planlagte overvintringer der de drev jakt og fangst. De mange gravene forteller at flere av dem ikke overlevde vinteren. Den første norske overvintringen var i 1822–1823 og huset de benyttet er i dag det eldste huset på Bjørnøya og Svalbard. På begynnelsen av 1900-tallet startet utvinningen av kull og blyglans. Gruveanlegget ved Tunheim ble etter hvert etablert med 25 hus. 1925 var et merkeår, da kom Svalbard og Bjørnøya under norsk suverenitet gjennom Svalbardtraktaten. Det betydde samtidig slutten på gruvedriften. I dag er det Meteorlogisk institutt som står for den faste aktivitet-en på Bjørnøya ved at ansatte ved Vervarslinga for Nord-Norge driver en meteorologisk stasjon nord på øya.

De første naturvitenskapelige ekspedisjonene på Bjørnøya ble gjennomført på slutten av 1800-tallet. En svensk ekspedisjon gjennomførte de første undersøkelsene i Ellasjøen, en innsjø som ligger på den sørlige delen av Bjørnøya. Ekspedisjonslederen ga vannet navn etter kona Ella. I perioden frem til 1930-tallet var det flere ekspedisjoner som både beskrev geologi, flora og fauna på Bjørnøya.

Det er sjøfuglene som dominerer dyre- og fuglelivet på Bjørnøya. De hekker i klippeveggene rundt hele øya, men spesielt store er koloniene rundt sørspissen. Samlet sett regnes Bjørnøya for å ha en av de største sjøfugl-koloniene på den nordlige halvkule. Den stadig økende menneskelige aktiviteten i Barentshavet som følge av fiskerier og potensielle oljeaktiviteter, var bak-grunnen for at Norsk Polarinstitutt i 1986 etablerte et program for over-våking av sjøfuglbestandene på Bjørnøya.

På 1980-tallet ble det funnet døde polarmåker på Bjørnøya. Funn av miljøgifter i det arktiske miljø og en begynnende for-ståelse for at miljøgifter kan lang-transporteres med luft- og havstrømmer resulterte i at overvåkningsprogrammet AMAP (Arctic Monitoring and Assessment Programme) ble startet opp i 1991. Dette programmet, som har deltagere fra de 8 arktiske landene, gjennomførte på 1990-tallet en omfattende kartlegging av miljøgifter i arktiske områder. I dette arbeidet har institusjoner ved Polarmiljøsenteret i Tromsø vært meget sentrale aktører.

Gjennom AMAPs arbeid ble det påviste en rekke miljøgifter på Bjørnøya og ellers i Arktis. Nivåene av enkelte stoffer var urovekkende høye. På Bjørnøya ble det funnet spesielt høye nivå i polar-måke og i røye fra Ellasjøen. Nivåene var innenfor eller høyere enn det som kan forårsake effekter på dyr. Disse resultatene initierte en rekke studier på Bjørnøya, finansiert av Norges Forskningsråd, Miljøverndepartementet, Statens Forurensningstilsyn og Polar-miljøsenterets senterprogram. Mye av forskningen på Bjørnøya i de senere år har hatt som målsetning å forklare hvorfor det er så høye konsentrasjoner av miljøgifter, samt å finne svar på hva dette betyr for dyrelivet på øya.

Bjørnøya og de fleste områder i Arktis er stort sett upåvirket av lokale kilder. Miljøgiftene i disse områdene er derfor langtransportert og kommer fra de industrialiserte landene lengre sør. Organiske miljøgifter oppkonsentreres i de fettrike arktiske næringsskjedene og flere undersøkelser har vist at miljø-giftene kan påvirke dyrelivet negativt. Resultatene fra Polarmiljøsenterets studier på Bjørnøya viser at også lokale forskjeller med hensyn til meteoro-logiske forhold og dyreliv kan føre til store ulikheter i miljøgiftsbelastning. Kunnskap om hvilke mekanismer i naturen som kan føre til at enkelte områder blir mer forurenset enn andre er svært nødvendig for å kunne overvåke utviklingen av miljøgifter i fremtiden. Overvåking er svært viktig for å vurdere om innføring av internasjonale forbud mot stoffer har noen effekt, og i vurderinger av om stoffer bør fases ut. Resultatene fra Arktis tillegges stor vekt i internasjonale forhandlinger for å redusere utslippene av miljøgifter.

Det er en ordliste bak i heftet som forklarer enkelte faguttrykk.

Til slutt vil vi takke Vervarslinga for Nord-Norge, ansatte ved Bjørnøya meteorologiske stasjon, Kystvakta, 337- og 330-skvadronen for hjelp i forbindelse med våre aktiviteter på Bjørnøya.


Guttorm N. Christensen
Anita Evenset
Hefteredaktører