Innledning

Det tidsskriftet du nå holder mellom hendene runder 50 år. I juni 1954 utkom en liten trykksak på ti sider og i format A5, utgitt av Tromsø Museum under vignetten Ottar; minimalistisk både i form og innhold. En ny offentlig samtale kunne dermed sies å være innledet: Forskeren som talte direkte til det nordnorske folket, rett opp og ned, uten andre hjelpemidler enn en pekestokk, et par uskarpe bilder – og en sjelden begeistring over å dele sin kunnskap med andre. Utgiverne av tidsskriftet hadde store planer. Tanken, skriver de optimistisk, er at publikasjonen skal bli et permanent tiltak, «en serie av populære småskrifter om Nord-Norge av kulturvitenskapelig og naturvitenskapelig art». Tidsskriftet inngikk i en større plan som omfattet et bredt engasjement om å bringe vitenskapen ut til «massene», også gjennom avisene og lokalradioen.

To forhold ved tidsskriftet kan virke forbløffende i dag. Det ene er det freidige i selve initiativet, plantet i ei tid som ikke akkurat kretset om det som var grunnleggernes anliggende: utforskningen av en fjerntliggende verden et sted i Hutaheiti, eller «lengst nord i landet ved Vesthavet» – for å bruke Håløyghøvdingen Ottars lokalisering av det landet han rundt år 900 reiste til England for å fortelle «Herren sin, Alfred konge» om.

Det andre som kan forundre en moderne og velorientert leser, er at Ottar har overlevd i 50 år, og til og med skaffet seg en respektabel leserkrets på noen tusen trofaste abonnenter. Og det til tross for at tidsskriftet har holdt seg til den smale vei og ikke latt seg forstyrre alt for mye av skiftende trender når det gjelder den redaksjonelle idé. Fortsatt taler den kunnskapsrike forskeren direkte til leseren, saklig, konkret, objektiv. Samtalens anliggende er beskrivelse snarere enn refleksjon. På dét grunnlag vil noen lesere kanskje mene at tidsskriftet har sovnet noe av i forhold til hva man i 2004 kan forvente av et organ som ønsker å ta den nordnorske virkeligheten på alvor.

Men tilbake til initiativet og den tida da tanken ble født. Samtidig som det første heftet av Ottar utkom, brakte avisene en oppsiktsvekkende nyhet fra den store verden om at «tapte stammer» var oppdaget på Papua New Guinea – der «opptil 100.000 mennesker levde i velordnete samfunn». Ingen hadde visst om disse isolerte stammene tidligere, hvilket innebar at de måtte være helt upåvirket av «sivilisasjonens velsignelser». Nå skulle det sendes ut patruljer for å utforske de store delene av landet som ikke var kartlagt, og «der ingen hvit mann hadde satt sin fot».

Vi vet ikke om Ottars grunnleggere tenkte i de samme baner, og om prosjektet dermed kunne betraktes som en utforskning av land og folk i et område av verden mange ville karakterisere som tilbakeliggende. Nord-Norge var faktisk en nokså hvit flekk på kartet den gangen, med en befolkning som utvilsomt kunne betegnes som «en tapt stamme» i forhold til hvilke kunnskaper majoriteten satt med om dem – og ikke minst hvilke fordommer og stereotypier som hersket om de innfødte. En av de store romanene fra 1954 – Agnar Mykles Lasso rundt fru Luna – handlet nettopp om en ung mann som reiste med Hurtigruta langs «en forunderlig, øde kyst» til et sted «nord for moralsirkelen». Da den unge mannen etter flere døgns reise nærmet seg bestemmelsesstedet, der han hadde fått en lærerpost, grep angsten ham: «For hvor i denne ørken skulle det bo mennesker? Og selv om det fantes noen få enkelte individer, måtte det da ikke være gale mennesker, ødemarksprofeter, som bodde i berghuler og levet av reinmose og rå fisk, og som efter måltidet tørket sine fingre og den blodige kniven av i sitt lange, harske, fettede hår?»

Den patruljen av kunnskapsrike, misjonerende «kulturhistorikere, geografer, etnografer og zoologer» Ottar representerte, var først og fremst beregnet på «den tapte stammen» selv, som ledd i den allmenne folkeopplysning. Prosjektet dreide seg helt enkelt om «å skaffe til veie, og gjøre kjent, så mange kunnskaper som mulig (… )» Det lyder muligens noe naivt i dag. Men man stilte høyt, og var sånn sett en av mange bidragsytere til den overordnete kampanjen landets myndigheter hadde satt i gang med den materielle og åndelige frigjøring av nasjonen. Troen på utdanning og kunnskap som grunnleggende for så vel enkeltindividets som samfunnets utvikling, ga seg blant annet utslag i en Stortingsmelding om «Tiltak til styrking av skoleverket» vinteren 1954. Stikkordet her var «utdanning til alle», et demokratisk grunnkrav som innebar at skoleverket måtte bygges ut slik at det ble likeverdig og tilgjengelig i alle deler av landet. Men om nye og moderne skoler ble bygd i grisgrendte strøk, innevarslet ikke dét en pedagogikk som automatisk tok mer hensyn til de lokale kunnskapsbehov. I lærebøkene var Nord-Norge fortsatt en oversett landsdel. Som forskningsinstitusjon hadde Tromsø Museum et særskilt ansvar her, ikke bare med å utforske det ukjente land, men også for å bringe kunnskapen ut til folket.

Introduksjonen av et nytt nordnorsk tidsskrift er ikke nevnt i lokalavisene med et ord. Kanskje ikke så merkelig. Nyhetsstoff om kultur og åndsliv kom til kort i den nærmest hysteriske bejubling av framskrittets seiersgang i en landsdel som ennå var under gjenoppbygging: «Framgang på de fleste områder i Finnmark – byggeprogrammet er overskredet, sykehus- og skolehusbygginga går godt.» «Minkavlen har meget stor framgang i Nord-Troms´ kyststrøk.» «Balsfjord satser store beløp på vegbygginga.» «Et godt år med høy sysselsetting i Salangen.» «Tråleren Findus I fullstendig fornyet.» «Nylongarn er svært effektivt, viser prøver foretatt utenfor Stamsund i Lofoten.» «Kol nok for 1000 år på Svalbard.» Og så videre. Men midt oppe i den nye tids hallelujastemning fantes det noen ildsjeler som følte trang til å styrke nordlendingens allmenndannelse også – ved å få dem til å lese fortellinger om Karlebotn, en steinalderby ved Varangerfjorden, Skillingsvisene, Verdens fineste runebom-hammer, En fisk som er nær 50 millioner år gammel eller Mosdyrene, noen ufarlige små dyr. Vi vet ikke hvordan det slo an i det åndsklimaet som rådet. Det nordnorske, for ikke å snakke om det samiske, stod svakt i kurs. I en samtale med artistene Mari Boine og Kari Bremnes i dette heftet snakker begge om skam over egen bakgrunn. – Jeg ville bare bli norsk og glemme det samiske, sier Mari Boine. Og Kari Bremnes forteller om skamfølelsen da hun hørte nordnorsk dialekt på radioen: – Slik gikk da ikke an, det passa seg ikke.

Heldigvis er dette historie, en av «de gamle fortellinger» som har sirkulert så lenge at noen mener den er med på å opprettholde myten om nordlendingen som et kronisk forfulgt og fordømt folkeferd. Nå er det tid for de nye fortellinger. Forestillingen «Nord-Norge» har fått et nytt innhold. Vi skal ikke overdrive egen betydning og påstå at denne bevisstgjøring hentet næring fra den opplysningskampanje som ble igangsatt av staben på Tromsø Museum, i form av foredrag, radiokåserier og artikler. Men noen skal visst ha latt seg påvirke av den, etter det vi skjønner. Povl Simonsen, den formidlingsglade danske arkeolog (som også var en av hovedpersonene bak tilblivelsen av Ottar) holdt en gang et foredrag i Fauske om noen funn fra en gård i nærheten. Etter foredraget kom en gymnasiast bort til ham «og var helt rørt i stemmen, og sa at dette er min hjembygd, og du er den første i min hjembygd som har fortalt at min hjembygd hører med i norgeshistorien». Filosofen Viggo Rossvær har et lignende minne fra oppveksten: den blide, danske stemmen til arkeologen på Museet i Tromsø som blandet seg med duften av saltfesk der de satt rundt middagsbordet og følte en egen høytid i rommet. Det at stoff fra landsdelens fortid ble funnet verdig til et kåseri i radioen, vakte begeistring og stolthet hos den unge lytteren.

– For meg har musikken vært en reise, en måte å finne vegen fram til meg sjøl, sier Mari Boine. For andre av hennes generasjon har kunnskap hatt en tilsvarende virkning med «å løfte folk opp og gjøre dem mer rank i ryggen». Det foreliggende heftet er redigert av Fagenhet for Nyere kulturhistorie ved Tromsø Museum. Heftetittelen Kunnskap og bevisstgjøring henspiller både på de 50 år med Ottar og på kunnskapens rolle i utviklingen av landsdelen og bevisstheten om oss selv. 251 hefter med til sammen mer enn tusen artikler om Nord-Norge, naturen og folket, er herved spredt «til glede og nytte, ikke minst innom landsdelen selv», slik den første redaksjonen hadde i sinne. Om «høvdingens stemme» vil samle noen lytterskare i framtida skal være usagt. Kanskje skolerte og bredt orienterte lesere har fått nok folkeopplysning – og nok bevisstgjøring rundt «det nordnorske»?


Helge A. Wold
hefteredaktør