Innledning

I våre dager diskuteres et eventuelt vinter-OL i Tromsø. Visjonen er at verden skal få oppleve noen ukers «arktisk magi» i år 2014. For snart 250 år siden inntraff også en begivenhet som ga landsdelen internasjonal opp-merksomhet. Dette nummeret av Ottar bringer fram den gamle historien. Bakgrunnen er at fenomenet som astronomene reiste til Nord-Norge for å observere i 1769 gjentar seg i 2004! Den 8. juni i år vil nemlig planeten Venus ha et 6 timer langt stevnemøte med sola. Fenomenet kalles en Venuspassasje.

De to første to artiklene belyser det sjeldne naturfenomenet ut fra en historisk og naturvitenskapelig syns-vinkel. På 1600-tallet var astronomien kommet så langt at det lot seg gjøre å beregne når en slik passasje skulle inntreffe. Astronomen Edmond Halley (han som har en komet oppkalt etter seg) hadde fått en genial idé: Ingen visste hvor stort universet var, hvor langt var det for eksempel fra jorda til sola? For å finne denne avstanden, var det bare å sørge for å observere Venus når den passerte foran sola fra flest mulig steder på jorda. Jo lenger mot nord og sør jo bedre – da ville avstanden mellom observasjonspunktene gjøre at Venus’ bane ble tilstrekkelig forskjøvet. Hvor mye den ble forskjøvet, ville gi en vinkel som dannet grunnlag for å regne ut avstanden. Halley selv utpekte Nord-Norge som et gunstig sted.

Men man måtte ha dyktige observatører, og nøyaktige klokker. Og sist, men ikke minst, var man avhengig av godt vær! Danmark-Norge engasjerte en verdens-kjent astronom fra Wien, pater Maximilian Hell, til passasjen i 1769. Han reiste til Vardøhus Festning og tilbrakte over 8 måneder der oppe ved ishavet, og ble en av de få på Nord-kalotten som hadde hellet med seg. Været var bra, og han fikk svært gode registreringer av passasjen. Samtidig var den mer kjente Kaptein Cook på ekspedisjon sør til Tahiti. Dette var en av de første internasjonale vitenskaps-prosjekter der Norge tok del, og Vardø-ekspedisjonen kostet Staten over 6000 riksdaler. De utførte også et pioner-arbeid i studiet av sammenhengen mellom ungarsk og samisk språk.

Selv om Venuspassasjer er sjeldne fenomener, finnes det beslektede fenomener som er mer vanlige: Merkurpassasjer, solformørkelser og måneformørkelser. Alt dette er behandlet i egne artikler. Anne Bruvold skriver også om hvordan solskyggen kan brukes som viser i et solur. Det finnes ikke mange solur her i Nord, men det er ganske vanlig med lokale navn på fjelltopper som middagsfjellet, noe som viser at de gamle hadde sine solur-merker i naturen.

Siste artikkel er skrevet av professor Jan-Erik Solheim, og viser hvordan vår tids forskning kan bruke stjernefor-mørkelser ved månekanten til å beregne størrelsen av en stjerne. På denne måten kan man beregnet størrelser tilsvarende en 20 kroners mynt plassert i nærheten av Afrika!

Jeg vil benytte anledningen til å takke mine kolleger i Tromsø Astronomi-forening for stor imøtekommenhet i å skaffe stoff og billedmateriale til dette nummeret av Ottar. Så gjenstår det bare å se om vi i år får samme hell med været som astronomene i Vardø hadde i 1769!


Steinar Thorvaldsen
hefteredaktør