Innledning

Dette heftet av Ottar handler om biologisk mangfold eller biodiversitet. På norsk foretrekker jeg førstnevnte. «Biologisk mangfold» virker besnærende lett å forstå; man trenger ikke å være fagbiolog for å skjønne at mangfold har noe med variasjon å gjøre. Men kanskje er denne umiddelbare «forståeligheten» misvisende – det mangfoldet som ligger bak begrepet er mye mer komplisert og omfattende enn det folk flest trolig er klar over. Trøsten får være at ordet biodiversitet ikke sier stort mer. En undersøkelse i Storbritannia viste f.eks. et en betydelig andel av befolkningen der trodde biodiversity var et vaskemiddel!

I virkeligheten er «biologisk mangfold» et uhyre vidt begrep. I en innledende artikkel skal ta for oss Rio-konvensjonen, den internasjonale avtalen om å ta vare på det biologiske mangfoldet, og se hva som ligger både i avtalen og begrepet. Som vi skal se, er det (på papiret) en stor forpliktelse Norge og de øvrige signaturlandene har påtatt seg: Å bevare alle former for biologisk mangfold innenfor sine grenser, på ulike nivåer, fra hele livsmiljøer og samfunn (f.eks. skogtyper) til arter, inkludert det genetiske mangfoldet innen artene.

I dette heftet skal vi på ulike måter forsøke å belyse alle disse nivåene. Like fullt vil artene stå sentralt i mye av diskusjonen. Det skyldes ikke minst at de er den enkleste enheten å arbeide med. De fleste arter lar seg identifisere ved hjelp av synlige kjennetegn, selv om det ofte er nødvendig å ta lupe eller mikroskop til hjelp. I tillegg har de den fordelen at de lar seg telle – og antall arter i et område er et av de eldste og lettest forståelige målene på biologisk mangfold.

Noe av det genetiske mangfoldet innen artene kommer på sett og vis med uansett. Det er et viktig hjelpemiddel til å avgrense artene, og til å avklare deres innbyrdes slektskap, og gir samtidig viktige opplysninger om deres biologi.

Om Norge virkelig skal følge opp Rio-avtalen, vil det kreve store ressurser. Innen mange grupper av planter, sopp, dyr og en rekke mikroorganismer mangler vi helt grunnleggende kunnskap. Vi vet hverken hvor mange arter vi har, hvordan de skal avgrenses, eller hvor de finnes. Som et typisk eksempel har sopp fått bred plass, og det samme kunne vært gjort for mange dyregrupper (f.eks. en lang rekke insektordener og andre virvelløse dyr), og for mikroorganismer av ulike slag.

Det bør likevel påpekes at dette Ottar-heftet i all hovedsak tar opp biologisk mangfold på land. Det biologiske mangfoldet i havet er utvilsomt like viktig, ikke minst for en kystnasjon som Norge. Dette emnet kan fylle like mange sider alene – og fortjener egentlig et eget Ottar-hefte.

En ting er å kartlegge mangfoldet, en annen er å ta vare på det. Artiklene tar opp noen av truslene mot det biologiske mangfoldet i Norge. Vi ser også litt på hva som må gjøres for å bevare mangfoldet – noe Norge som nasjon har forpliktet seg til, men så langt ikke tatt konsekvensen av. Det er en stor å vanskelig oppgave, som krever både kunnskap, ressurser, og en god porsjon kløkt. Det er mye bedre å bevare mangfoldet med folkeviljen enn mot den.

Utvalget av artikler og organisme-grupper i dette heftet er langt fra dekkende, og tjener først og fremst som eksempler på ulike felter og problemer som faller inn under begrepet biologisk mangfold. Om alt skulle med, ville resultatet bli et bindsterkt verk – hvor vi i dag ville manglet forfattere til mange av de viktige bindene. Et anslag fra 1985 antydet forøvrig at en katalog over alle verdens arter ville bli et bokverk på rundt 10,000 bind, og fylle 600 hyllemeter.

Naturens vev har mange tråder. Dette heftet nøster på noen av dem, men egentlig ganske få. Selv i et relativt artsfattig land som Norge, blir det biologiske mangfoldet i sammenligning mer som en hel garnbutikk – hvor vi bare kjenner innholdet i noen av de største og penest malte skapene.

Torbjørn Alm
(hefteredaktør)