Innledning

I dette Ottar skriver Elsebeth Thomsen spesielt om ishavsfarernes bidrag ved innsamling av prøver fra de arktiske områder i siste halvdel av forrige århundre. På denne tiden var rene vitenskapelige ekspedisjoner til disse nordlige egner sjelden. Fangstfolkenes innsats var derfor av overmåte stor betydning, blant annet for oppbygging av vitenskapelige samlinger, pågående forskning og utstillingsvirksomhet. Av økonomiske grunner måtte oppbyggingen av vitenskapelige samlinger i hovedsak baseres på gaver.

Funn av gjenstander fra boplasser fra seinmiddelalderen kan, i tillegg til skrevne kilder, bidra til en nyansert viten om felleskap, konflikter og endringer i sosiale og kulturelle forhold i Nord-Norge. Marianne Skanfer retter i sin artikkel søkelyset på funn av en spesiell skjetype – hornskjeen – og bruker form, dekor og stedene de er funnet til å fortelle om hvordan forholdet mellom de ulike grupperinger av befolkningen forandret seg. Fra funnene kan endringer påpekes mellom kyst og innland samt i områder med flerkulturell bosetting. Fra midten av 1600-tallet begynte man å lage kopier av hornskjeen i sølv.

Lauvmark, eller lauvmakk som de fleste i Nord-Norge sier, gjør fra tid til annen stor skade på bjørkeskogen. Enkelte angrep er mer omfattende enn andre, disse betegnes masseangrep. Arne C. Nilssen og Olle Tenow gir en detaljert beskrivelse av leveviset til bjørke-måleren og den lille frostmåleren, de to artene som angriper bjørkeskogen over store deler av Skandinavia. I 1993-1994 ble det registrert et masseangrep på Finnmarksvidda. Forfatterne mener at de milde vintrene i 1987–1993 sannsynligvis er årsaken.

Reindriftsamenes nomadiske livsførsel gjennom tidene medførte at de av praktiske grunner ikke kunne samle på billedkunst. Runebomma som ble brukt til religiøse formål, var imidlertid et unntak. Den var dekorert med farger, symboler og tegn fra samisk mytologi. I dette Ottar diskuterer Irene Pernille Snarby samisk billedspråk i moderne tid, spesielt tresnittet «Homo Sapiens 1» av Iver Jåks. Han har i dette kunstverket konsentrert seg om det indre i mennesket og benyttet samisk form-tradisjon og billedarv til å uttrykke det han vil fortelle. I så måte har hans formspråk vært forbilledlig for mange samiske kunstnere.

Hans H. Lilienskiold var amtmann i Finnmark i 1684–1701. Rune Hagen tar i sin artikkel for seg Lilienskiolds storslagne verk «Speculum Boreale» som en unik beretning fra dette utkantområde i nord. Verket ble dedikert kong Fredrik IV. Innholdet spenner vidt, fra geografi, klima, folk, mentalitet og levekår. Lilienskiold støttet befolkningens klager over dårlige priser på fisk, høye priser på varer, urimelig gjeldsbyrde, ulovlige mål og vekt under bergensernes monopol.

Hvem kan forestille seg at en ett hundre og femti tonn tung steinblokk kan ta laus og bevege seg hundre og femti meter, herav et stykke i motbakke på slake dalbunnen. Dette skjedde i en sidedal til Brokskaret på Malangs-halvøya i 1995. Takket være observasjoner fra lokalbefolkningen og meddelelser til dagspressen ble mysteriet kjent. Jakob J. Møller diskuterer i sin artikkel mulig naturlig årsak til hendelsen ut fra de spor som kjempesteinen hadde etterlatt seg.

Arktisk natur er meget sårbar overfor menneskelig ferdsel, overbeiting og forurensning. Økt utnytting av ressursene i utmarka har forsterket problemene. Norge skrev under den internasjonale avtalen under miljøkonferansen i Rio i 1986, men arbeidet med å reparere skader i utmarka er kommet kort. Dette hevder May-Britt Eriksen Norberg og beskriver videre i sin artikkel ulike former for skade som påføres naturen. Terrengets tålegrense avhenger av løsmassedekke, vanninnhold og vegetasjon. Undersøkelser viser at myr, våtmark og høyfjell er svœrt sårbar. En rekke tiltak kan settes i verk for unngå skader og reparere skader som allerede er gjort.


Jakob J. Møller
hefteredaktør