Innledning

Å produsere kunst, arbeide med kunst og se på kunst er ikke noe som er selvfølgelig i Nord-Norge. Først mot slutten av 1900-tallet ble Nordnorsk kunstmuseum åpnet i Tromsø, Avdeling for kunst ved de Samiske samlinger i Karasjok ble etablert, og kunsthistorie startet opp som fag ved Universitetet i Tromsø. Både de norske og samiske kunstner- og kunsthåndverks-organisasjonene ble etablert noe tidligere, Nord-Norske Bildende Kunstnere (NNBK, 1971), Norske Kunsthåndverkere Nord-Norge (NK Nord-Norge, 1976) og Sámi Dáiddacehpiid Searvi (SDS, 1979). Kunstforeningene, de eldste med en tradisjon tilbake til 1800-tallet, utvidet virksomheten og etablerte sin paraplyorganisasjon (SKINN, 1976). Det interessante er at ved inngangen til et nytt årtusen står fagsammen-slutningene, formidlersiden og den akademiske disiplinen sterkere enn utdanningen av kunstnere. Utdanningsmulighetene er Nordland film- og kunstskole i Kabelvåg samt duodji-linjen ved Sámi Allaskuvla (Samisk høgskole) i Kautokeino. Fortsatt mangler vi fullverdige utdannings-muligheter for billedkunstnere og arkitekter i Nord-Norge.

Kunsthistorien, den akademiske disiplinen som undersøker billedkunsten og arkitekturen, har ikke hatt en like selvfølgelig plass i regionen som søstervitenskapene arkeologi og historie. Det har delvis en institusjonell bakgrunn – Tromsø museum som en av forløperne til universitetet satset på fag som bygde opp om tyngdepunktene i egne samlinger, og kunsthistorie fikk ikke sin plass der. Men delvis er det dypereliggende årsaker. Kunstens utøvere og kjøpere befant seg på 1800-tallet i hovedsak i den liberale og kunnskapstørste framvoksende borgerklassen i de største byene. Utover på 1900-tallet lever fortsatt den seiglivede myten om at kunst er «finkultur». Kunsten forbindes med uklare forestillinger om «vernissage» med pels og champagne, ubegripelig abstrakt kunst og sære kunstnere med langt hår – noe hermetisk utilgjengelig og fremmed for den som ikke er innenfor miljøet. Det er ingen grunn til at det fortsatt skal være slik. Hvorfor skal kunnskapstørst og kunstopplevelse tilhøre en idag stort sett fiktiv borgerlighet? Begrepet «finkultur» er også misvisende for mye av kunsten. Kunstnere som Axel Revold, Jon Savio, Åge Gaup, Karl Erik Harr og flere viser i sin kunst en dyp innsikt i landsdelens tradisjonelle næringer, i fiske, fangst og reindrift – den er langt fra elitær.

Det vil være uheldig idag å stenge ute kunnskapen om bilder, den må være tilgjengelig for alle. Ikke uten grunn ble bildenes tidsalder proklamert i begynnelsen av 1990-tallet. Dagens store mengde av nye bilder, filmer, grafikk, typografi, formgiving og bygnings-former krever kunnskap. Formgivingen i både smått og stort er en meddelelse som kan leses, men til det trengs kunnskap. For eksempel viser debatten om byplanleggingen i Tromsø at her er sterke meninger som ofte er basert på affekt og i liten grad på reflekterte vurderinger og kunnskap.

Kunsthistoriefaget omfatter ikke bare billedkunst og arkitektur, men kan snarere defineres som studiet av den visuelle kulturen. Institutt for kunsthistorie ved Universitetet i Tromsø forsøker å gi en vid definisjon av den visuelle kulturen – ved å være faglig inkluderende har kunsthistoriefaget alt å vinne og lite å tape. De kunsthistoriske avhandlingene som er skrevet ved Universitetet i Tromsø speiler den utvidete forståelsen av faget: Studiene av den samiske ornamentikken (Dunfjeld), gjenreisingsbebyggelsen (Hage) og om nordnorsk regionalkunst (Høydalsnes) er forskningsarbeider som det kanskje ville vært vanskelig å få definert som kunsthistoriske arbeider for tredve år siden.

I undervisningen får kunsthistorie-studentene grunnleggende kunnskaper av historisk og teoretisk art om europeisk og norsk billedkunst, arkitektur, bygningsmiljø og kunst-håndverk fra antikken fram til vår egen tid. Kunstverkene blir satt inn i et bredere samfunnsmessig perspektiv, der en tar hensyn til kunstens funksjon og de almenkulturelle strømningene, til kunsttradisjonen og kunstnerens situasjon. Kontakten med kunstverket er av stor viktighet og det betyr at en del av undervisningen foregår ved Tromsø museum, Nordnorsk kunstmuseum, ved byvandring i Tromsø sentrum og på Universitetsområdet. Det blir også foretatt reiser i landsdelen, Trondenes kirke besøkes hvert år. Av samme grunn foretas det årlig en ekskursjon til et av de europeiske kunstsentra, ofte til Roma.

Kunstproduksjon og kunstforskning i Nord-Norge må ha sin basis i regionen og befolkningen her. Ofte framstilles den materielle og visuelle kulturen som et tilbud og en forutsetning for reise-livsnæringen i landsdelen – det er bra med regional kunst og kunsthåndverk når turistene liker produktene. Dette kan selvsagt være viktig i reiselivssammen-heng, men en kunstproduksjon kan kun ha en regional betydning i den grad den står for noe for brukerne selv, det vil si de som bor i regionen. Regionalkunst speiler ikke bare den lokale identiteten – den er en del av identiteten.

Kunstforskningen ved Universitetet i Tromsø må være opptatt av både det regionale og det globale, og forskningen her må utføres i et komparativt perspektiv. Hvis ikke kan vi risikere at «Tromsø universitet» blir til «Tromsø regionalitet», noe ingen vil være tjent med. Det flerkulturelle er og har vært viktig i Nord-Norge, og det samiske står i en særstilling i denne sammenheng. Institutt for kunsthistorie ønsker at virksomheten skal speile denne virkeligheten – og ser nødvendigheten av en samisk rekruttering innen kunstforskningen.

Artiklene i dette Ottar-heftet er skrevet av forskere som er ansatt ved Institutt for kunsthistorie eller er/har vært tilknyttet instituttet som stipendiater eller studenter, og viser noe av det visuelle mangfoldet det arbeides med ved instituttet, med utgangspunkt i landsdelen.

Lena Liepe og Per Helge Nylund fokuserer i sine artikler på middel-alderen. Liepe presenterer de sju bevarte steinkirkene i Nord-Norge, utforming og utsmykking, og viser hvordan kirkebygninger kan fortelle mye om samfunnsforholdene i middelalderen. Nylund innvier leseren i et alterskaps hemmeligheter – alterskapet som vi tror i århundrer sto i sentrum for menig-hetens kirkeliv i Andenes kirke, men nå befinner seg i utstillingen på Tromsø museum.

Ingebjørg Hage presenterer noen av de kirkebygningene som ble tegnet av en av de fremste arkitektene i Norge på 1800-tallet, Christian Heinrich Grosch, og bygd i Nord-Norge. Hans kirker viser en stor formrikdom, med åttekantkirker, langstrakte åttekantkirker og langkirker med og uten korsarmer. Vi kjenner alle de kvitmalte langkirkene med høgt tårn som ligger spredt rundt i det norske landskapet, men de færreste av oss vet at Grosch la grunnlaget for denne kirketypen med den lille kirken på Tennes i Balsfjord som sto ferdig i 1856.

Fellesnevneren for Per Posti og Eli Høydalsnes sine artikler er fram-stillingen av det nordnorske kyst-landskapet og kystkulturen i billed-kunsten. Posti ser spesielt på Lofoten og de kunstnerne som arbeidet der fram til 1920-årene, mellom annet Gunnar Berg som var født og oppvokst der og kunstnere som Theodor Kittelsen og Christian Krohg som var på besøk og arbeidet der i perioder. Høydalsnes skriver om dagens kunstnere som Lars Lerin, Inghild Karlsen og Harald Bodøgaard, og hvordan de på forskjellig vis tar utgangspunkt i og bearbeider kystkulturen som motiv og innspirasjonskilde for sine arbeider.

Maja Dunfjeld og Gunvor Guttorm setter hver på sin måte fokus på samisk kunsthåndverk. Reindriftssamenes liv med flytting flere ganger i året medførte at de hadde få men nøye uttenkte bruksgjenstander, der både form og ornamentering var viet stor omtanke. Dunfjeld ser på det tradisjonelle sørsamiske tinntrådbroderiet, spesielt hvordan det ble brukt på reinens seletøy og bringekledet som tilhørte kofta. Guttorm skriver om den samiske tradisjonelle melkebollen náhppi og hvordan den er blitt videreutviklet av samtidens kunsthåndverksutøvere – for å passe til dagens behov.

Jan von Bonsdorff undersøker i sin artikkel avisen Lofotposten gjennom hele året 1959, og ser på hvilken interesse og holdninger som kommer fram i forhold til kultur generelt og kunst spesielt.


Ingebjørg Hage og Jan von Bonsdorff
hefteredaktører